Nadverdsmøtet og nadverden
Nadverdens ordinans gjør nadverdsmøtet til det helligste og viktigste møtet i Kirken.
Vi lever i de vanskelige tider som apostelen Paulus profeterte om (se 2. Timoteus 3:1). De som prøver å gå på den snevre og smale sti, ser forlokkende avstikkere på alle kanter. Vi kan bli distrahert, nedbrutt, motløse eller deprimerte. Hvordan kan vi ha Herrens ånd til å veilede våre valg og holde oss på stien?
I nyere åpenbaring ga Herren svaret i denne befalingen:
«Og for at du mer fullkomment kan holde deg ubesmittet av verden, skal du gå til bønnens hus og ofre dine sakramenter på min hellige dag,
for sannelig, dette er en dag som er gitt dere til å hvile fra deres arbeide og til å vie deres andakt til Den Aller Høyeste» (L&p 59:9-10).
Dette er en befaling med et løfte. Ved å delta ukentlig og på riktig måte i nadverdens ordinans, kvalifiserer vi oss til løftet om at vi alltid vil ha hans Ånd hos oss (se L&p 20:77). Denne Ånden er grunnlaget for vårt vitnesbyrd. Den vitner om Faderen og Sønnen, minner oss om alt og leder oss til sannhet. Den er kompasset som kan veilede oss på vår vei. Den hellige ånds gave, forklarte president Wilford Woodruff, «er den største gave som kan skjenkes mennesket» (Deseret Weekly, 6. april 1889, 451).
I.
Nadverdens ordinans gjør nadverdsmøtet til det helligste og viktigste møtet i Kirken. Det er det eneste sabbatsmøtet hele familien kan delta på sammen. Dets innhold i tillegg til nadverden skulle alltid planlegges og presenteres for å rette vår oppmerksomhet mot Herren Jesu Kristi forsoning og læresetninger.
Mine første minner fra et nadverdsmøte er fra en liten by i Utah hvor jeg ble ordinert til diakon og deltok i utdelingen av nadverden. Målt opp mot disse minnene, er de nadverdsmøtene jeg nå deltar på i mange forskjellige menigheter, svært mye bedre. Vanligvis blir nadverden forrettet, utdelt og mottatt av medlemmene i en atmosfære av stillhet og ærbødighet. Møteledelsen, herunder nødvendige kirkelige anliggender, utføres i korthet og verdighet, og talene er åndelige i innhold og fremføring. Musikken er passende, og det samme er bønnene. Dette er normen, og den representerer stor fremgang fra min ungdoms erfaringer.
Det finnes imidlertid enkelte unntak. Jeg føler at noen i den oppvoksende generasjon og til og med noen voksne ennå ikke har forstått betydningen av dette møtet og viktigheten av individuell ærbødighet og gudsdyrkelse. De ting jeg føler meg tilskyndet til å ta opp her, retter seg mot dem som ennå ikke forstår og praktiserer disse viktige prinsippene og ennå ikke nyter de lovede åndelige velsignelser av alltid å ha hans veiledende Ånd hos seg.
II.
Jeg begynner med hvordan Kirkens medlemmer skulle forberede seg til å delta i nadverdens ordinans. I et verdensomspennende lederopplæringsmøte for fem år siden lærte eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum Kirkens prestedømsledere å planlegge og lede nadverdsmøter. «Vi minnes hans forsoning på en svært personlig måte,» sa eldste Nelson. «Vi kommer med et sønderknust hjerte og en angergiven ånd til våre nadverdsmøter. Det er sabbatens høydepunkt» («Tilbedelse på nadverdsmøtet», Liahona, aug. 2004, 12).
Vi setter oss i god tid før møtet begynner. «I denne korte pausen spilles dempet preludium. Dette er ingen tid for å samtale eller overbringe beskjeder, men en stund med ydmyk meditasjon mens ledere og medlemmer forbereder seg åndelig til nadverden» (Liahona, aug. 2004, 13).
Da Frelseren viste seg for nephittene etter sin oppstandelse, lærte han dem at de skulle slutte å ofre ved blodsutgytelse. Isteden «skal dere ofre et sønderknust hjerte og en angrende ånd» (3. Nephi 9:20). Denne befalingen, som ble gjentatt i den nyere åpenbaring som ber oss delta i nadverden hver uke, forteller oss hvordan vi skulle forberede oss. Som eldste Nelson sa: «Alle medlemmer av Kirken har ansvar for den åndelige berikelsen som kan komme av et nadverdsmøte» (Liahona, aug. 2004, 14).
I boken Frelsende læresetninger, sier president Joseph Fielding Smith at vi deltar i nadverden som vår del av å minnes Frelserens død og lidelser for verdens forløsning. Denne ordinansen ble innført slik at vi kunne fornye våre pakter om å tjene ham, adlyde ham og alltid minnes ham. President Smith tilføyer: «Vi kan ikke ha Herrens ånd hvis vi ikke konsekvent retter oss etter dette bud» (se Frelsende læresetninger, red. Bruce R. McConkie, 3 bind [1954-56], 2:341).
III.
Vår påkledning er en viktig indikator for vår holdning og forberedelse til enhver aktivitet vi deltar i. Hvis vi skal bade, gå på fjelltur eller leke på stranden, vil vår påkledning, herunder vårt fottøy, gjenspeile dette. Det samme skulle gjelde hvordan vi kler oss når vi skal delta i nadverdens ordinans. Det er som å dra til templet. Vår påkledning gjenspeiler i hvilken grad vi forstår og respekterer den ordinans vi skal delta i.
Under nadverdsmøtet – og spesielt under selve nadverden – skulle vi konsentrere oss om gudsdyrkelse og avholde oss fra alle andre aktiviteter, ikke minst fra adferd som kan forstyrre andres gudsdyrkelse. Selv en person som dupper av litt i fred og ro, forstyrrer ikke andre. Nadverdsmøtet skulle ikke brukes til å lese bøker eller blader. Unge mennesker, det er ikke tid eller sted til å hviske i mobiltelefoner eller sende SMS til personer på andre steder. Når vi tar del i nadverden, inngår vi en hellig pakt om at vi alltid vil minnes Frelseren. Det er trist å se personer som åpenbart bryter denne pakten på selve møtet hvor de inngår den.
Musikken på nadverdsmøtet er en viktig del av vår gudsdyrkelse. Skriftene sier at de rettferdiges sang er en bønn til Herren (se L&p 25:12). Det første presidentskap har sagt at «noen av de største prekener fremføres ved salmesang» (Salmer, ix). Det er herlig når alle som er til stede, tar del i gudsdyrkelsen ved å synge – ikke minst den salmen som hjelper oss å forberede oss til å ta del i nadverden. All musikk på nadverdsmøtet fordrer omhyggelig planlegging, idet man alltid husker at denne musikken er til gudsdyrkelse, ikke en opptreden.
President Joseph Fielding Smith sa: «Dette er en anledning til å presentere evangeliet, hvor vi skulle utøve tro og reflektere over vår Forløsers misjon, og bruke tiden til å tenke på evangeliets frelsende prinsipper, ikke til andre formål. Fornøyelse, latter og lettsindighet er alt sammen upassende på de siste-dagers-helliges nadverdsmøter. Vi skulle samles i bønnens og saktmodighetens ånd, med fromhet i vårt hjerte» (se Frelsende læresetninger, 2:276).
Når vi gjør dette – når vi tar del i den høytidelighet som alltid skulle ledsage nadverdens ordinans og gudsdyrkelsen på dette møtet – er vi kvalifisert til Åndens veiledning og åpenbaring. Det er slik vi mottar veiledning for vårt liv og fred på veien.
IV.
Den oppstandne Herre understreket viktigheten av nadverden da han besøkte det amerikanske kontinent og innstiftet denne ordinansen blant de trofaste nephittene. Han velsignet nadverdens symboler og ga dem til sine disipler og folkemengden (se 3. Nephi 18:1-10), idet han befalte:
«Og dette skal dere alltid gjøre for dem som omvender seg og blir døpt i mitt navn. Og dere skal gjøre det til minne om mitt blod som jeg har utgytt for dere, så dere kan vitne for Faderen at dere alltid husker meg. Og hvis dere alltid husker meg, skal min Ånd være hos dere.
… Og velsignet er dere hvis dere alltid gjør disse ting, for da er dere bygget på min klippe.
Men den blant dere som gjør mer eller mindre enn dette, er ikke bygget på min klippe, men er bygget på sandgrunn. Og når regnet skyller ned, flommen kommer og vindene blåser og slår imot dem, skal de falle» (3. Nephi 18:11-13).
Nadverden er den ordinans som erstattet blodofrene og brennofrene som tilhørte Moseloven, og med den fulgte Frelserens løfte: «Og den som kommer til meg med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, ham vil jeg døpe med ild og med Den Hellige Ånd» (3. Nephi 9:20).
V.
Nå vil jeg henvende meg til prestedømsbærerne som forretter nadverden. Denne ordinansen skulle alltid utføres med ærbødighet og verdighet. Prester som fremsier bønnene på vegne av forsamlingen, skulle uttale ordene sakte og tydelig uttrykke paktenes betingelser og lovede velsignelser. Dette er en svært hellig handling.
Lærerne som forbereder og diakonene som deler ut nadverdens symboler, utfører også en svært hellig handling. Jeg elsker president Thomas S. Monsons beretning om hvordan han, som 12 år gammel diakon, ble bedt av biskopen om å gi nadverden til en sengeliggende bror som lengtet etter denne velsignelsen. «Hans takknemlighet overveldet meg,» sa president Monson. «Herrens ånd kom over meg. Jeg sto på hellig grunn» (Inspiring Experiences that Build Faith [1994], 188). Alle som forretter denne hellige ordinans, står på hellig grunn.
Unge menn som forretter nadverdens ordinans, skulle være verdige. Herren har sagt: «Vær rene dere som bærer Herrens kar» (L&p 38:42). Advarselen i Skriftene mot å ta del i nadverden uverdig (se 1. Korinterbrev 11:29; 3. Nephi 18:29) gjelder utvilsomt også dem som forretter denne ordinansen. En biskop som iverksetter disiplinering av medlemmer av Kirken som har begått alvorlige synder, kan midlertidig trekke tilbake privilegiet å delta i nadverden. Denne samme myndighet gjelder også muligheten til å trekke tilbake privilegiet å forrette denne hellige ordinans.
Det jeg sa tidligere om viktigheten av passende påkledning hos dem som mottar nadverdens ordinans, gjelder åpenbart i enda større grad de unge menn i Det aronske prestedømme som forretter en hvilken som helst del av denne hellige ordinansen. Alle skulle være velstelte og sømmelig kledd. Det skulle ikke finnes noe ved deres fremtoning eller handlinger som kan tiltrekke seg spesiell oppmerksomhet eller distrahere noen fra å vie full oppmerksomhet til den gudsdyrkelse og paktsinngåelse som er formålet med dette hellige møtet.
Eldste Jeffrey R. Holland ga oss en verdifull læresetning om dette emnet på generalkonferansen for 13 år siden. Ettersom de fleste av våre nåværende diakoner ikke engang var født da disse ordene sist ble uttalt her, gjentar jeg dem for deres skyld, samt for deres foreldre og lærere: «Jeg vil foreslå at diakonene, lærerne og prestene som forretter og deler ut nadverden, i den utstrekning det er mulig, bruker hvit skjorte. Til hellige ordinanser i Kirken bruker vi ofte spesielle klær, og en hvit skjorte kan regnes som en vennlig påminnelse om de hvite klærne dere hadde på dere i døpefonten, og en forventning om den hvite skjorten dere snart skal ha på i templet og på deres misjon» («Gjør dette til minne om meg», Lys over Norge, jan. 1996, 67).
Til slutt, nadverden forrettes bare når dette er godkjent av den som har nøklene til denne prestedømsordinansen. Derfor forrettes vanligvis ikke nadverden i hjemmet eller ved familiesammenkomster, selv om det er tilstrekkelig mange prestedømsbærere tilstede. De som forretter ved nadverdsbordet, forbereder nadverden eller deler den ut til forsamlingen, skulle utpekes av en som innehar eller utøver nøklene til denne ordinansen. Da mener jeg biskopsrådet eller lærernes eller diakonenes quorumspresidentskaper. «Mitt hus er et ordens hus,» erklærte Herren (L&p 132:8).
Hvordan kan vi ha Herrens ånd til å veilede våre valg slik at vi kan holde oss «ubesmittet av verden» (L&p 59:9) og på den trygge vei gjennom jordelivet? Vi må kvalifisere oss til Jesu Kristi forsonings rensende kraft. Vi gjør dette ved å holde hans bud om å komme til ham med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, og på dette storartede ukentlige møtet delta i nadverdens symboler og inngå de pakter som gjør oss kvalifisert til det dyrebare løfte om at vi alltid vil ha hans Ånd hos oss (se L&p 20:77). At vi alltid må gjøre dette, er min ydmyke bønn, som jeg oppsender i hans navn hvis forsoning gjør det hele mulig, Jesus Kristus. Amen.