La oss fryde oss
Deltakelse i Hjelpeforeningen hører med til vår strålende arv og velsignelse som kvinner i Herrens kirke.
Mine kjære søstre – så velsignet vi er! Ikke bare er vi medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vi er også medlemmer av Hjelpeforeningen – «Herrens organisasjon for kvinner»1. Hjelpeforeningen er bevis for at Gud elsker sine døtre.
Føler du ikke glede når du tenker tilbake på Hjelpeforeningens historie og minnes dens spennende begynnelse? Den 17. mars 1842, på Hjelpeforeningens første møte, erklærte profeten Joseph Smith at «Kirken ikke var fullstendig organisert før kvinnene var organisert».2 Han organiserte så søstrene «under prestedømmet og ifølge prestedømmets mønster».3 Den lille, mangfoldige gruppen som var samlet på det første Hjelpeforenings-møtet, var hengivne kvinner, i likhet med Hjelpeforeningens medlemmer i dag. Der var unge kvinner, eldre kvinner, kvinner med formell utdannelse og noen uten formell utdannelse. Der var gifte kvinner, mødre og enslige kvinner. Der var velstående kvinner og noen svært fattige. De hadde kjærlighet til hverandre, kjærlighet til Herren og et ønske om å tjene. Ved å huske hva søstrene i Hjelpeforeningen gjorde tidligere, kan vi bedre forstå og bli rettledet i dag.
På det første møtet i Hjelpeforeningen ble søstrene bedt av profeten Joseph Smith om å hjelpe Brødrene «med å se til de fattiges behov – oppsøke personer med behov for nestekjærlig tjeneste og dekke deres behov».4 Han formante videre søstrene til å handle «ifølge den medfølelse Gud har plantet i deres hjerte».5
Søstrene tok dette alvorlig og ble en forening viet tjeneste for de fattige og trengende. Søster Emma Smith sa: «Vi skal utrette noe ekstraordinært. Når en båt blir sittende fast i strykene med en mengde mormoner ombord, skal vi betrakte det som et høyt rop om hjelp. Vi forventer ekstraordinære anledninger og presserende anmodninger.»6
I Kirkens tidlige tid sørget søstre for hjelp på mange måter ved at de gikk fra hus til hus. I det vi nå kaller besøkende søstres arbeid, gikk søstrene i gang med å betjene alle, dra omsorg for og dekke andres behov og forsikre seg om at folk hadde mat, klær og tak over hodet, og ga hjelp når det trengtes. Hvis en søster hadde noe å gi, ga hun det til de besøkende søstre. Hvis hun selv var i nød, hjalp søstrene henne.7
La oss vie oss selv til Hjelpeforeningen, slik president Boyd K. Packer rådet oss til: «Tjeneste i Hjelpeforeningen foredler og helliger hver enkelt søster… Når dere vier dere til Hjelpeforeningen, organiserer, driver den og deltar i den, støtter dere en sak som vil velsigne alle kvinner innenfor dens innflytelse.»8
På samme måte som Emma beskrev båten som var fanget i strykene og folket som trengte hjelp, kan vi overføre det på vår tid når vi ser en nabo som er syk, et barn som trenger rettledning, en tenåring som trenger en venn, eller en familie som har mistet inntekten og trenger hjelp til å komme på bena igjen. Vi hører om katastrofer, uvær eller personlige tragedier blant våre søstre overalt. Vi trenger ikke styrte rundt for å finne noe å gjøre eller saker å ta opp.
Husk at som oftest trenges hjelpen i vårt eget hjem, nabolag og lokalsamfunn. Et vennlig og oppmuntrende ord, et takkebrev, en telefon, et kjærlig smil, en håndsrekning og en påminnelse om at Gud elsker oss, er ofte det som trenges mest. Vi kan muntre opp og velsigne andre på så mange måter.
Hjelpeforeningen er ikke bare en klasse på søndager. Den er ikke bare et sted å gå hvis vi ikke underviser i Primær eller Unge kvinner. Den er Herrens organisasjon for kvinner. Deltakelse i Hjelpeforeningen hører med til vår strålende arv og velsignelse som kvinner i Herrens kirke.
På disse første møtene i Hjelpeforeningen rådet Joseph Smith søstrene til å undervise hverandre i Jesu Kristi evangelium. Han sa: «Foreningen skal ikke bare hjelpe de fattige, men frelse sjeler.»9 Han sa videre «Jeg vrir nå om nøkkelen for dere i Guds navn, og denne forening skal fryde seg, og kunnskap og intelligens skal fra denne tid strømme ned.»10 Jeg elsker denne uttalelsen. Den minner meg på å fryde meg over de velsignelser Gud har til kvinnene i denne kirken.
Hjelpeforeningens kvinner har alltid søkt lærdom og vekst. Vi vet at «Guds herlighet er intelligens».11
I 1830, i en åpenbaring gitt gjennom profeten Joseph Smith til hans hustru, Emma Smith, erklærte Herren at hun skulle «forklare Skriftene og … formane kirken slik det skal bli gitt deg av min Ånd».12 Denne befalingen ble ikke bare gitt til Emma, for Joseph forklarte at alle søstrene skulle søke etter denne gaven.13 Kvinner forkynte Jesu Kristi evangelium og fulgte Frelseren i ord og gjerning. Søstrene næret hverandre ved Guds gode ord.14
Noen kvinner har sagt at det virker skremmende å undervise en klasse eller tale for en gruppe. Jeg kan forsikre dere om at jeg vet av erfaring at det kan være ganske skremmende. La oss huske hva Eliza R. Snow en gang sa til sin niese, som ble kalt på til å tale til en gruppe. Da niesen reiste seg, fikk hun ikke frem ett ord av bare frykt. Til slutt satte hun seg bare ned. Eliza sa vennlig og mildt: «Ikke bry deg om det, men når du blir bedt om å tale igjen, så prøv å ha noe å si.»15
Vi vil ha noe å si når vi forbereder oss slik Gud har bedt oss gjøre. Han sier at vi skal «forkynne [hans] evangelium ved Ånden», og den som taler og den som mottar, «forstår hverandre, og begge blir oppbygget og fryder seg sammen».16 Når vi forbereder oss godt og bruker Skriftene og godkjent materiell fra Kirken, og ber Herren om hjelp, vil han gi oss den «Den Hellige Ånds usigelige gave»,17 og vi vil vite hva vi skal si så alle blir beriket.
På et strålende Hjelpeforeningens-møte skrev Eliza R. Snow i referatet at «nesten alle de tilstedeværende reiste seg og talte, og Herrens ånd var som en rensende strøm som opplivet hvert hjerte».18 Vi håper våre søstre i dag føler seg næret, beriket og oppløftet hver gang de hører en søndagsleksjon, går ut som besøkende lærerinne, deltar i en aktivitet eller utfører en tjenesteaktivitet.
Søstre, nå mer enn noensinne trenger vi kvinner til å stå frem og være sterke. Vi trenger kvinner som forkynner sannheten med styrke, tro og frimodighet. Vi trenger kvinner til å foregå med et rettferdig eksempel. Vi trenger kvinner som arbeider «ivrig for en god sak».19 Vi må leve slik at vår livsførsel vitner om at vi elsker vår himmelske Fader og vår Frelser Jesus Kristus og at vi vil gjøre det de har bedt oss om. Vi må «berge alt det fineste og edleste dypt i [oss]»20 så vi som Guds døtre kan gjøre vår del for å bygge opp Guds rike. Vi vil trenge hjelp til å klare det. Som Joseph erklærte: «Hvis dere lever opp til deres privilegier, kan ikke englene hindres i å være deres medhjelpere.»21
La oss bære hverandres byrder, sørge med dem som sørger, trøste dem som trenger trøst og slik holde de pakter vi har inngått.22
Vi er storlig velsignet. Frelseren er denne kirkes overhode. Vi blir ledet av levende profeter, seere og åpenbarere. Vi har de hellige skrifter å lese, studere og finne svar i for vårt daglige liv. Vi har hellige templer rundt om i verden hvor vi kan oppnå de ordinanser som er nødvendige for å komme tilbake til vår himmelske Fader. Og vi har hverandre til hjelp.
Jeg ser «Guds bilde preget i [ansiktene]»23 til dere gode kvinner når jeg reiser til mange steder i verden. Jeg hører om deres gode gjerninger og bemerkelsesverdige hengivenhet. Jeg ser Kristi lys gjenspeiles i deres øyne.
Jeg vet at vi, som Emma så oppmuntrende sa, kan gjøre noe ekstraordinært i dag. Vi kan være en rettferdig hær av kvinner, rustet med kjærlighet, medfølelse, vennlighet, tjeneste og tro. Vi kan være en mektig styrke til det gode i denne verden. Da vil vi bli slik president Packer beskriver: «Hjelpeforeningen kan sammenlignes med et tilfluktssted – et sted for trygghet og beskyttelse. … Der vil dere være trygge. Den omslutter alle søstre som en beskyttende mur.»24 Vi må ha dette stedet med trygghet og beskyttelse!
Blir dere ikke begeistret over å tilhøre Hjelpeforeningen? Når vi husker hva disse edle kvinnene gjorde i tidligere tider, vil vi bli ledet i dag og for fremtiden.
Jeg vitner om at Gud, vår himmelske Fader, og hans Sønn Jesus Kristus lever og elsker oss. Jeg vitner om at vi blir ledet av en Guds profet. Jeg vitner om at når vi holder våre pakter, vil vi bli umåtelig velsignet. I Jesu Kristi navn. Amen.