Du vet tilstrekkelig
Som vår Herre Jesu Kristi disipler har vi enorme åndelige reservoarer av lys og sannhet tilgjengelig… I våre vanskelige stunder velger vi troens vei.
Jeg fryder meg sammen med dere over å være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Da president Monson bragte den gledelige nyheten om fem nye templer, tenkte jeg på hvordan vi over hele verden, på ethvert kontinent, i store byer og små landsbyer, er en stor familie av troende. Sammen har vi begynt marsjen mot evig liv. Det er reisen over alle reiser. Vi går frem og påtar oss «Kristi navn og [er] fast bestemt på å tjene ham til enden.».1
Selv om det fins mange erfaringer som den vi opplever i dag, fulle av åndelig kraft og bekreftelse, er det også dager da vi føler oss utilstrekkelige og uforberedt, da tvil og forvirring kryper inn i sjelen og vi har vondt for å finne vårt åndelige fotfeste. Noe av vår seier som Kristi disipler vises i hva vi gjør når disse følelsene kommer.
For nesten førti år siden, da jeg overveiet utfordringen å reise på misjon, følte jeg meg svært utilstrekkelig og uforberedt. Jeg husker jeg ba: «Himmelske Fader, hvordan kan jeg dra på misjon når jeg vet så lite?» Jeg trodde på Kirken, men jeg følte at min åndelige kunnskap var svært begrenset. Mens jeg ba, kom følelsen: «Du vet ikke alt, men du vet nok!» Den forsikringen ga meg mot til å ta neste skritt ut på misjonsmarken.
Vår åndelige reise er en prosess gjennom hele livet. Vi vet ikke alt i begynnelsen, og heller ikke langs veien. Vår omvendelse skjer trinn for trinn, linje på linje. Vi bygger først en grunnvoll av tro på den Herre Jesus Kristus. Vi verdsetter prinsippene og ordinansene omvendelse, dåp og å motta Den hellige ånds gave, i tillegg til en vedvarende beslutning når det gjelder bønn, vilje til å være lydig og et varig vitnesbyrd om Mormons bok. (Mormons bok er kraftig åndelig føde.)
Da holder vi oss støe og tålmodige på veien gjennom jordelivet. Noen ganger vil Herrens svar være: «Du vet ikke alt, men du vet nok» – nok til å holde budene og gjøre det som er riktig. Husk Nephis ord: «Jeg vet at han elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr.»2
Jeg besøkte en gang en misjon i syd-Europa. Jeg ankom samme dag som en ny misjonær forberedte seg til å reise hjem på eget initiativ. Han hadde billett og ville reise neste dag.
Vi satt sammen i misjonspresidentens hjem. Misjonæren fortalte meg om sin vanskelige barndom, sine lærevansker og om flytting fra én familie til en annen. Han snakket åpent om sin manglende evne til å lære et nytt språk og tilpasse seg en ny kultur. Så la han til: «Bror Andersen, jeg vet ikke engang om Gud elsker meg.» Da han sa disse ordene, følte jeg en sikker og kraftig følelse komme til min ånd: «Han vet at jeg elsker ham. Han vet det.»
Jeg lot ham fortsette litt til, og sa så: «Eldste, jeg føler med deg i mye av det du har sagt, men jeg må korrigere deg i én ting: Du vet at Gud elsker deg. Du vet at han gjør det.»
Idet jeg sa disse ordene, talte den samme ånd som hadde talt til meg, til ham. Han bøyde hodet og begynte å gråte. Han ba om unnskyldning. «Bror Andersen, du har rett,» sa han. «Jeg vet at Gud elsker meg, jeg vet det.» Han visste ikke alle ting, men han visste nok. Han visste at Gud elsket ham. Den uvurderlige biten åndelig kunnskap var tilstrekkelig til at hans tvil ble erstattet av tro. Han fikk styrke til å fortsette sin misjon.
Brødre og søstre, vi opplever alle stunder med åndelig kraft, øyeblikk med inspirasjon og åpenbaring. Vi må la dem trenge dypt inn i vår sjels kammere. Gjør vi det, forbereder vi vårt åndelige hjemmelager for stunder med personlige vanskeligheter. Jesus sa: «Legg dere på hjertet at dere vil gjøre det jeg skal lære og befale dere.»3
For mange år siden mistet en venn av meg en datter i en tragisk ulykke. Håp og drømmer ble knust. Min venns sorg var ikke til å bære. Han begynte å tvile på sin tro og det han hadde forkynt som misjonær. Min venns mor skrev til meg og spurte om jeg kunne gi ham en velsignelse. Da jeg la hendene på hodet hans, følte jeg at jeg skulle fortelle ham noe som jeg ikke tidligere hadde tenkt på på akkurat samme måte. Følelsen som kom til meg, var: Tro er ikke bare en følelse, det er en beslutning. Han ville måtte velge tro.
Min venn visste ikke alle ting, men han visste nok. Han valgte troens og lydighetens vei. Han gikk ned på sine knær. Hans åndelige fotfeste kom tilbake.
Det har gått mange år siden den hendelsen. For kort tid siden fikk jeg brev fra hans sønn, som nå er på misjon. Det fortalte om overbevisning og vitnesbyrd. Mens jeg leste det fine brevet, så jeg hvor dypt en fars valg i tro i en svært vanskelig situasjon hadde velsignet den neste generasjon.
Utfordringer, vanskeligheter, spørsmål, tvil – det hører alt sammen til vårt jordeliv. Men vi er ikke alene. Som vår Herre Jesu Kristi disipler har vi enorme åndelige reservoarer av lys og sannhet tilgjengelig. Frykt og tro kan ikke eksistere sammen. I våre vanskelige stunder velger vi troens vei. Jesus sa: «Frykt ikke, bare tro.»4
I årenes løp tar vi disse viktige åndelige skrittene om og om igjen. Vi begynner å se at «den som mottar lys og blir i Gud, mottar mer lys, og dette lys blir klarere og klarere inntil som ved høylys dag».5 Våre spørsmål og tvil løses, eller blir mindre påtrengende. Vår tro blir enkel og ren. Vi får visshet om noe vi allerede vet.
Jesus sa: «Uten at dere … blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.»6
Hadley Peay er nå syv år gammel. Hadley ble født med en svært alvorlig hørselsvekkelse som krevde omfattende kirurgiske inngrep for at hun skulle oppnå selv begrenset hørsel. Hennes foreldre fulgte opp med utrettelig trening for å lære henne å snakke. Hadley og hennes familie har med godt humør tilpasset seg den utfordring at hun er hørselsvekket.
En gang, da Hadley var fire, sto hun i kassakø i butikken sammen med moren. Hun så seg tilbake og oppdaget en liten gutt som satt i rullestol. Hun så at gutten ikke hadde ben.
Selv om Hadley hadde lært å snakke, hadde hun vanskeligheter med å kontrollere stemmevolumet. Med sin høye røst spurte hun sin mor hvorfor den lille gutten ikke hadde ben.
Hennes mor forklarte rolig og enkelt Hadley at «vår himmelske Fader skaper alle sine barn forskjellig». «Okay,» svarte Hadley.
Så vendte Hadley seg uventet mot den lille gutten og sa: «Vet du, at da vår himmelske Fader skapte meg, virket ikke ørene mine. Derfor er jeg spesiell. Han skapte deg uten ben, og det gjør deg spesiell også. Når Jesus kommer, vil jeg kunne høre og du vil få bena dine. Jesus vil sette alt i orden.»
«Uten at dere … blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.»
Hadley visste nok.
Jesus er Kristus. Han er oppstanden. Han er vår Frelser og Forløser. Alt vil komme i orden når han kommer tilbake. Dette er hans hellige verk. Gjennom profeten Joseph Smith ble Hans prestedømme gjengitt på jorden, og hans profet i dag er president Thomas S. Monson. Det vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.