Englers betjening
Gud overlater oss aldri til oss selv i de utfordringer vi møter.
Da Adam og Eva villig trådte inn i jordelivet, visste de at denne telestiale verden ville inneholde torner og tistler og alle slags vanskeligheter. Men det som kanskje var deres vanskeligste erkjennelse, var ikke de vanskeligheter og farer de ville møte, men det faktum at de nå kom til å være fjernt fra Gud, adskilt fra ham som de hadde vandret sammen med og snakket med, som hadde gitt dem veiledning ansikt til ansikt. Etter dette bevisste valg, slik skapelsesberetningen sier, «så [de] ham ikke, for de var utestengt fra hans nærhet»1. Midt i alt det andre som må ha bekymret dem, må utvilsomt dette ha bekymret dem mest.
Gud visste imidlertid hvilke utfordringer de sto ovenfor, og han visste helt klart hvor ensomme og urolige de iblant ville føle seg. Derfor våket han kontinuerlig over sin jordiske familie, hørte alltid deres bønner og sendte profeter (og senere apostler) for å gi dem undervisning, råd og veiledning. Men ved spesielle behov sendte han engler, guddommelige sendebud, for å velsigne sine barn, forsikre dem om at himmelen og hans hjelp alltid var veldig nær. Ja, kort tid etter at Adam og Eva kom ut i den ensomme og dystre verden, viste en engel seg for dem2 og lærte dem betydningen av deres offer og den lovede Forløsers forsonende rolle, han som skulle komme.
Da tiden for denne Frelsers komme var inne, ble en engel sendt for å kunngjøre for Maria at hun skulle bli mor til Guds Sønn.3 Så fikk en engleskare i oppdrag å synge den natten Jesusbarnet ble født.4 Kort tid senere kunngjorde en engel for Josef at det nyfødte barnet var i fare og at denne lille familien måtte søkte tilflukt i Egypt.5 Da det var trygt å vende tilbake, formidlet en engel denne informasjonen til familien, og de tre vendte hjem til sitt arveland.6
Fra begynnelsen og gjennom alle evangelieutdelinger har Gud benyttet engler som sine utsendinger til å formidle kjærlighet og omtanke for sine barn. Tiden tillater ikke engang en overfladisk granskning av Skriftene eller vår egen historie i de siste dager, som gir så mange beretninger om englers betjening til menneskene på jorden, men dette er virkelig rik lære og rik historie.
Vanligvis ser man ikke slike personer. Iblant kan de sees. Men sett eller usett er de alltid i nærheten. Iblant er oppdragene deres storslagne og av betydning for hele verden. Iblant er budskapene mer personlige. Av og til er engelens hensikt å advare. Men som regel er den å trøste eller gi en form for mild oppmerksomhet eller veiledning i vanskelige stunder. Da Lehi i drømmen befant seg på et skremmende sted, «en mørk og dyster ødemark», som han beskrev den, ble han møtt av en engel, «en mann … kledd i en hvit kjortel … Han talte til meg,» sa Lehi, «og bød meg at jeg skulle følge ham.»7 Lehi fulgte ham i sikkerhet og til slutt til veien til frelse.
I løpet av livet tilbringer vi alle tid på «mørke og dystre» steder, ødemarker, omstendigheter preget av sorg, frykt eller motløshet. Dagens samfunn preges av global motløshet pga. finanskriser, energiproblemer, terroranslag og naturkatastrofer. Disse fører i sin tur til enkeltpersoners og familiers bekymring ikke bare for boliger og mat, men også for våre barns sikkerhet og velvære og de siste-dagers profetier om vår planet. Men mer alvorlige enn disse – og iblant beslektet med dem – ser vi etisk, moralsk og åndelig forfall blant store og små grupper, både hjemme og ute. Jeg vitner imidlertid om at engler fremdeles blir sendt for å hjelpe oss, akkurat slik de ble sendt for å hjelpe Adam og Eva, profetene og faktisk selveste verdens Frelser. Matteus skriver i sitt evangelium at etter at Satan hadde fristet Kristus i ødemarken, kom «engler … og tjente ham».8 Til og med Guds Sønn, som selv var en Gud, hadde behov for himmelsk trøst mens han levde på jorden. Dermed kan de rettferdige forvente en slik betjening så lenge tiden består. Som Mormon sa til sin sønn Moroni, som en dag skulle bli en engel:
«Har … miraklenes tid opphørt?
Eller har engler sluttet å vise seg for menneskenes barn? Eller har han holdt tilbake Den Hellige Ånds kraft fra dem? Eller vil han gjøre det så lenge tiden eller jorden består, eller så lenge det finnes et menneske på jorden å frelse?
Se, jeg sier dere: Nei. For … det er ved tro engler viser seg og betjener menneskene…
For se, de er underkastet [Kristus] for å tjene ifølge hans befaling og vise seg for dem som er sterke i troen og har et urokkelig sinn i all gudfryktighet.»9
Jeg vil be alle som kan høre min røst, om å fatte mot, la sitt hjerte fylles med tro og huske at Herren har sagt at han vil «utkjempe [våre] slag og [våre] barns slag og [våre] barnebarns [slag]».10 Hva gjør vi for å fortjene et slikt forsvar? Vi skulle «søk[e] flittig, be alltid og ha tro. [Da skal] alle ting … tjene [oss] til det gode hvis [vi] vandrer rettskaffent og husker pakten [vi] har inngått».11 De siste dager er ikke en tid til å frykte og skjelve. Det er en tid til å tro og huske våre pakter.
Jeg har talt om himmelsk hjelp, om engler som sendes for å velsigne oss i nødens stund. Men når vi snakker om dem som er redskaper i Guds hånd, blir vi minnet om at ikke alle engler er fra den andre siden av sløret. Noen av dem vandrer og snakker vi med – her, nå, hver dag. Noen av dem bor i våre egne nabolag. Noen av dem fødte oss, og i mitt tilfelle var det en av dem som sa ja til å gifte seg med meg. Himmelen virker aldri nærmere enn når vi ser Guds kjærlighet tilkjennegitt i den vennlighet og trofasthet som utvises av mennesker så gode og rene at engleaktig er det eneste ordet vi kommer på. Eldste James Dunn brukte nettopp det ordet i sin innledningsbønn til å beskrive dette Primær-koret – og hvorfor ikke? Med disse barnas innstilling, ansikter og stemmer i tankene, vil jeg fortelle noe min venn og BYU-kollega, den avdøde Clyn D. Barrus, fortalte meg. Jeg gjør det med tillatelse fra hans hustru, Marilyn, og deres familie.
Bror Barrus fortalte om sin barndom på en stor gård i Idaho, og om sin oppgave med å få kyrne inn til melking hver kveld. Ettersom kyrne beitet på et jorde langs den noen ganger lumske Teton-elven, var det en streng regel i familien Barrus at i flomperioden om våren skulle barna aldri følge etter kyr som våget seg over elven. De skulle alltid komme hjem og be de voksne om hjelp.
En lørdag like etter hans syvende fødselsdag lovet bror Barrus’ foreldre familien en kinokveld hvis pliktene ble utført i tide. Men da den unge Clyn kom til beitet, hadde kyrne han søkte, krysset elven, selv om den var flomstor. Han visste at hans sjeldne kinokveld sto i fare, og bestemte seg for å følge etter kyrne selv, selv om han mange ganger var blitt advart mot å gjøre det.
Da syvåringen styrte sin gamle hest Banner ut i den kalde, strie strømmen, var det så vidt hesten holdt hodet over vann. En voksen ville ha sittet trygt på hesten, men i bror Barrus’ unge alder omsluttet strømmen ham fullstendig, unntatt når hesten bykset fremover flere ganger og løftet Clyns hode over vannet akkurat lenge nok til at han klarte å gispe etter luft.
Jeg fortsetter nå med bror Barrus’ egne ord:
«Da Banner endelig gikk opp på den andre siden, innså jeg at mitt liv hadde vært i alvorlig fare og at jeg hadde gjort noe forferdelig – jeg hadde bevisst vært ulydig mot min far. Jeg følte at jeg bare kunne gjøre det godt igjen ved å få kyrne trygt hjem. Kanskje min far ville tilgi meg da. Men det begynte allerede å bli mørkt, og jeg visste ikke sikkert hvor jeg var. Fortvilelsen overveldet meg. Jeg var våt og kald, bortkommet og redd.
Jeg steg ned fra gamle Banner, falt ned på kne ved siden av ham og begynte å gråte. Mellom hulkene prøvde jeg å holde en bønn. Om og om igjen gjentok jeg til min Fader i himmelen: “Jeg er lei for det. Tilgi meg! Jeg er så lei meg. Tilgi meg!”
Jeg ba en lang stund. Da jeg til slutt kikket opp, så jeg gjennom tårene en skikkelse kledd i hvitt som kom mot meg. I mørket var jeg sikker på at det måtte være en engel sendt som svar på mine bønner. Jeg hverken rørte meg eller lagde en lyd idet skikkelsen nærmet seg, så overveldet var jeg av det jeg så. Ville Herren virkelig sende en engel til meg, som hadde vært så ulydig?
Så sa en kjent røst: “Gutten min, jeg har lett etter deg.” I mørket gjenkjente jeg min fars røst og løp inn i hans utrakte armer. Han holdt meg tett, og sa så mildt: “Jeg var bekymret. Jeg er glad jeg fant deg.”
Jeg prøvde å fortelle ham hvor lei meg jeg var, men bare usammenhengende ord kom fra mine skjelvende lepper: “Takk … mørket … redd … elven … alene.” Senere den kvelden fikk jeg vite at da jeg ikke kom hjem fra beitet, hadde far dratt ut for å lete etter meg. Da hverken jeg eller kyrne var å finne, visste han at jeg hadde krysset elven og var i fare. Ettersom det var mørkt og tiden var avgjørende, kledde han av seg til sitt lange hvite termoundertøy, knyttet skoene rundt halsen og svømte over den lumske elven for å redde en egensindig sønn.»12
Mine kjære brødre og søstre, jeg vitner om engler, både himmelske og jordiske. Samtidig vitner jeg om at Gud aldri overlater oss til oss selv, aldri lar oss være uten hjelp i de utfordringer vi møter. «[Heller ikke] vil han gjøre det så lenge tiden eller jorden består, eller så lenge det finnes et menneske på jorden å frelse.»13 Ved noen anledninger, globale eller personlige, føler vi kanskje at Gud er langt borte, at vi er utestengt fra himmelen, bortkomne og ensomme på mørke og dystre steder. Ofte kan disse vanskelighetene være vår egen skyld, men selv da følger vår alles Fader med og hjelper oss. I tillegg finnes alltid de engler som kommer og går overalt rundt oss, sette og usette, kjente og ukjente, dødelige og udødelige.
Må vi alle ha lettere for å tro på og føle større takknemlighet for Herrens løfte slik det finnes i et av president Monsons favorittskriftsteder: «Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.»14 Når vi ber om at disse englene må betjene oss, må vi alle prøve å være litt mer engleaktige selv – med et vennlig ord, en sterk arm, en erklæring av tro og «pakten [vi] har inngått».15 Kanskje vi da kan være Guds utsendinger når noen, kanskje et Primær-barn, gråter: «Mørke … redd … elv … alene.» Dette ber jeg om i Jesu Kristi hellige navn. Amen.