«Bring sjeler til meg»
Misjonærene vil fortsette å gjøre så godt de kan, men ville det ikke være bedre om dere og jeg var villige til å gjøre noe som med rette er vår oppgave?
For mange år siden kjørte jeg på University Avenue like nedenfor Provo Canyon, og jeg så at trafikken foran meg gikk stadig langsommere. Der fremme sto politibiler med blinkende lys, en brannbil og noen redningsbiler tett sammen og blokkerte veien inn til Provo Canyon. Først ble jeg irritert, for det virket som vi kunne bli stående der lenge. Jeg var også nysgjerrig – hva var årsaken til all ståheien?
Da jeg så opp på fjellsiden på østre side av inngangen til Provo Canyon, så jeg noen menn klatre der. Jeg gikk ut fra at de var fra redningspatruljen. Hva klatret de til? Til slutt så jeg det. På et eller annet vis hadde en søye, et tapt får, klatret 8 meter opp fjellsiden, og der hadde den strandet. Den var ikke fjellgeit eller fjellfår, bare en hvit søye som hadde gått bort fra saueflokken.
Siden jeg ikke hadde noe annet å gjøre, søkte jeg med blikket langs fjellsiden etter en vei opp til der sauen sto. Ikke for alt i verden klarte jeg å finne ut hvordan den hadde kommet seg dit. Men der var den, og all virksomheten foran meg var rettet mot å redde den. Til denne dag vet jeg ikke hvordan historien endte, for politiet klarte å få trafikken i gang igjen.
Da jeg kjørte bort, hadde jeg en bekymring. Selv om redningspatruljen helt sikkert hadde gode hensikter, hvordan ville søyen reagere på dem? Jeg er sikker på at de hadde en plan for hvordan de ville berolige den – kanskje de ville skyte den med en beroligende pil på kort hold, slik at de kunne fange den før den falt. Jeg visste ingenting om deres plan, men litt om hvordan dyr reagerer på å bli trengt opp i et hjørne av fremmede. Derfor var jeg bekymret for om redningsinnsatsen var gjennomførbar. Så undret jeg: «Hvor er gjeteren?» Han ville med sikkerhet ha best sjanse til å nærme seg sauen uten å skremme den. Gjeterens beroligende røst og hjelpende hånd var det situasjonen trengte, men han syntes ikke å være til stede.
Som medlemmer av Kirken synes det som vi noen ganger ikke er tilstede, slik som denne gjeteren. Overvei et øyeblikk hva president Monson sa til de nykalte misjonspresidentene på seminaret for nye misjonspresidenter i 2008. Han sa: «Det er ingen erstatning for et medlemsorientert proselytteringsprogram. Å banke på dører erstatter det ikke. Gylne spørsmål erstatter det ikke. Et medlemsorientert program er nøkkelen til suksess, og det fungerer overalt der vi prøver det» («Motivating Missionaries», juni 2008, 8).
Sett i dette lys er medlem-misjonærer – både du og jeg – hyrdene, og heltidsmisjonærene prøver, i likhet med redningspatruljen, å gjøre noe som er nesten umulig for dem å gjøre alene. Heltidsmisjonærene vil visselig fortsette å gjøre så godt de kan, men ville det ikke være bedre om du og jeg var villige til å gjøre noe som med rette er vår oppgave og som vi er bedre egnet til siden vi kjenner personlig dem som er tapt og trenger å reddes?
Jeg vil gjerne fokusere på tre mål for Kirkens medlemmer som finnes i Lære og pakter. Hvert av disse oppfordrer oss til ikke å være fraværende når venner, naboer og familiemedlemmer trenger vår hjelp. Dette skulle inkludere dem som er borte fra Kirken, de mindre aktive. Vi skulle alle være bedre medlem-misjonærer.
I Lære og pakter 88:81 leser vi: «Det tilkommer enhver som er advart, å advare sin neste.» Jeg har hatt anledning til å reise til mange av Kirkens staver for å oppmuntre til vekst og utvikling av menighetsmisjoner. Det har vært en svært givende og åndelig erfaring for meg. På disse reisene har jeg oppdaget – og en nylig undersøkelse har bekreftet denne kjensgjerningen – at mer enn halvparten av dem som bor i USA og Canada, vet lite eller ingenting om vår praksis og tro. Jeg er sikker på at prosenten er langt høyere i andre deler av verden. Den samme undersøkelsen viste også at når ikke-medlemmer omgås trofaste medlemmer i lengre tid eller mottar tydelig og nøyaktig informasjon om Kirkens tro og lære, blir deres holdning positiv og åpen.
Kirken har mer enn 50 000 heltidsmisjonærer rundt om i verden. Forkynn mitt evangelium har bidratt til å gjøre dem til de beste lærere i Jesu Kristi evangelium vi noen gang har hatt i Kirkens historie. Dessverre bruker de fleste av våre heltidsmisjonærer mer av sin tid på å finne personer enn på å undervise dem. Jeg betrakter våre heltidsmisjonærer som en for lite brukt undervisningsressurs. Hvis dere og jeg ville finne flere for heltidsmisjonærene slik at de ble fri til å bruke mer tid på å undervise dem vi finner, ville store ting begynne å skje. Vi går glipp av en gyllen anledning til å få Kirken til å vokse når vi venter på at heltidsmisjonærene skal advare vår neste istedenfor å gjøre det selv.
Det skulle være «med stor oppriktighet» (L&p 123:14) vi bringer evangeliets lys til dem som søker de svar som frelsesplanen gir. Mange er bekymret for sin familie. Noen leter etter sikkerhet i en verden med skiftende normer. Vi har anledning til å gi dem håp og mot og innby dem til å komme til oss og slutte seg til dem som har mottatt Jesu Kristi evangelium. Herrens evangelium er på jorden og vil være til velsignelse for dem her og i de kommende evigheter.
Evangeliet dreier seg om vår Herres og Frelsers forsoning. Forsoningen har kraften til å vaske bort synder, til å helbrede og gi evig liv. Forsoningens umåtelige velsignelser kan bare gis dem som etterlever evangeliets prinsipper og mottar dets ordinanser – tro på Jesus Kristus, omvendelse, dåp – og mottar Den hellige ånd og holder ut til enden. Vårt store misjonærbudskap til verden er at hele menneskeheten innbys til å bli reddet og komme inn i Den gode hyrdes, ja, Jesu Kristi fold.
Vårt misjonærbudskap styrkes ved kunnskapen om gjenopprettelsen. Vi vet at Gud taler til sine profeter i dag, slik han gjorde i oldtiden. Vi vet også at hans evangelium blir forrettet med det gjengitte prestedømmes makt og myndighet. Intet annet budskap har slik evig betydning for alle som lever på jorden i dag. Vi trenger alle å forkynne dette budskap til andre med kraft og overbevisning. Det er Den hellige ånds stille, lave røst som vitner gjennom oss om gjenopprettelsens mirakel, men først må vi åpne vår munn og vitne. Vi må advare vår neste.
Dette fører meg til neste skriftsted jeg gjerne vil dele med dere fra Lære og pakter. Mens vers 81 i kapittel 88 lærer oss at misjonærarbeid blir vårt ansvar så snart vi er blitt advart, lærer vers 7-10 i kapittel 33 oss at vi må åpne vår munn.
Vers 7 levner ingen tvil hos noen som har lært utenat kapittel 4 i Lære og pakter, om at Herren taler om misjonærarbeid: «Ja, sannelig, sannelig sier jeg dere at marken er allerede hvit til innhøstning, derfor, støt frem med deres sigd og høst av all deres makt, sinn og styrke.»
Så kommer påbudet – tre ganger – om å åpne vår munn:
«Opplat deres munn og den skal bli fylt, og dere skal bli som Nephi i fordums tid som reiste fra Jerusalem ut i villmarken.
Ja, opplat deres munn og spar ikke, og mange kornbånd skal bli lagt på deres rygger, for se, jeg er med dere.
Ja, opplat deres munn, den skal bli fylt, og dere skal si: Omvend dere, omvend dere, bered Herrens vei og gjør hans stier rette, for himmelens rike er for hånden» (v. 8-10).
Hva ville vi si hvis vi alle måtte opplate munnen tre ganger? Hvis dere tillater det, vil jeg gjerne gi et forslag. Først og fremst skulle vi erklære vår tro på Jesus Kristus og hans forsoning. Hans sonoffer velsigner alle mennesker med udødelighetens gave og muligheten til å oppnå Guds største gave til menneskene, det evige livs gave.
Den andre gangen vi opplater vår munn, skulle vi med egne ord fortelle historien om Det første syn – dvs. vår kunnskap om en gutt på knapt 15 år som gikk ut i et skogholt, og etter oppriktig og ydmyk bønn ble himlene åpnet for ham. Etter århundrers forvirring ble Guddommens og Guds sanne læresetninger åpenbart for verden.
Den tredje gangen vi opplater vår munn, la oss vitne om Mormons bok – Et annet testamente om Jesus Kristus. Mormons bok utfyller Bibelen og gir oss større forståelse av læresetningene i vår Frelsers evangelium. Mormons bok er et overbevisende bevis på at Joseph Smith virkelig er en Guds profet. Hvis Mormons bok er sann, fant gjengivelsen av prestedømmet sted. Hvis Mormons bok er sann, da gjenopprettet Joseph Smith Jesu Kristi Kirke med dette prestedømmets myndighet.
Jeg har nettopp avsluttet Almas bok i denne omgang av min lesing av Mormons bok. Nær slutten i Almas store budskap til kirken i Zarahemla sa han:
«For hvilken hyrde blant dere som har mange får våker ikke over dem så ulvene ikke kommer og fortærer hans hjord? Og se, hvis en ulv kommer inn i hans hjord, jager han den så ikke ut? Jo, og hvis han kan, vil han til slutt drepe den.
Og nå sier jeg dere at den gode hyrde virkelig kaller på dere, og hvis dere vil lytte til hans røst, vil han bringe dere inn i sin hjord, og dere er hans får. Og han befaler dere at dere ikke skal la noen glupsk ulv komme inn blant dere, så dere ikke skal bli ødelagt» (Alma 5:59-60).
Frelseren er Den gode hyrde, og vi er alle kalt til hans tjeneste. Søyen i fjellsiden ved inngangen til Provo Canyon og disse ordene til Alma minner meg om det spørsmål Frelseren stilte i 15. kapittel av Lukas: «Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?» (v. 4).
Vanligvis når jeg tenker på å gjete sauer, tenker jeg på kravene eller forvaltningen til hyrden som går ut på å gjøre alt han kan for alle sine sauer. Men denne opplevelsen minnet meg på at det er lignelsen om det tapte får, og mine tanker gikk til den farlige situasjonen søyen befant seg i, helt alene og ute av stand til å finne veien videre oppover og like mye ute av stand til å snu seg og finne veien ned. Hvor sanseløs og uten håp sauen må ha vært, fullstendig ute av stand til å redde seg selv, ett skritt unna sikker katastrofe.
Det er viktig at vi alle tenker over hvordan det føles å bli tapt, og hva det betyr å være en «åndelig» hyrde som vil forlate de 99 for å finne den ene som er tapt. Slike hyrder kan trenge redningspatruljens ekspertise og hjelp, men de er til stede, rede til å hjelpe, og klatrer like ved siden av dem for å redde dem som er av uendelig verdi i Guds øyne, for de er hans barn. Slike hyrder reagerer på det siste påbudet om å være medlem-misjonær som jeg vil lese fra Lære og pakter:
«Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!
Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!» (L&p 18:15-16).
Som det også står i Skriftene, opplever slike hyrder ubeskrivelig stor glede. Jeg bærer vitnesbyrd om dette i Jesu Kristi navn. Amen.