Kom til ham
Jeg vet med fullkommen sikkerhet ved Den hellige ånds kraft at Jesus er Kristus, den levende Guds elskede Sønn.
Mine kjære brødre og søstre over hele verden. Mine knær er svake og mine følelser er fylt til randen. Jeg uttrykker min kjærlighet til dere, og min dype takknemlig for deres oppholdelse. Jeg føler meg utilstrekkelig og ydmyk.
Jeg finner trøst i at i én kvalifikasjon for det hellige apostelembede hvor det ikke kan gis noe spillerom, har Herren velsignet meg rikelig. Jeg vet med fullkommen sikkerhet ved Den hellige ånds kraft at Jesus er Kristus, Guds elskede Sønn.
Det finnes ingen mann med større kjærlighet enn president Thomas S. Monson. Hans varme er som solens midt på dagen. Men da han ga meg dette hellige kall, kan dere forestille dere det overveldende alvor jeg følte idet øynene til Guds profet stirret dypt inn i min sjels kamre. Heldigvis kan dere også forestille dere den kjærlighet jeg følte fra Herren og hans profet da president Monson slo sine lange, kjærlige armer om meg. Jeg er glad i deg, president Monson.
Dere som kjenner meg, hvis jeg noensinne har vært mindre enn jeg burde ha vært i deres nærhet, ber jeg om deres tilgivelse og tålmodighet. Jeg trenger så inderlig deres tro og bønner på mine vegne.
Jeg vet at jeg ikke er det jeg må komme til å bli. Jeg ber om at jeg må være villig og mottakelig for Herrens undervisning og korrigering. Jeg finner trøst i president Monsons ord på prestedømsmøtet i går kveld om at Herren vil forme ryggen i forhold til byrden som blir lagt på den.
Like etter at jeg ble kalt som generalautoritet for 16 år siden, på en stavskonferanse hvor jeg ledsaget president Boyd K. Packer, sa han noe jeg aldri har glemt. I sin tale til forsamlingen sa han: «Jeg vet hvem jeg er.» Så, etter en pause, tilføyde han: «Jeg er ikke noe stort.» Så vendte han seg mot meg, som satt på forhøyningen bak ham, og sa: «Og du, bror Andersen, er heller ikke noe stort.» Så tilføyde han: «Hvis du skulle glemme det, vil Herren øyeblikkelig minne deg på det, og det vil ikke bli behagelig.»
Jeg uttrykker dyp takknemlighet for dere, trofaste Kirkens medlemmer. Som ung misjonær i Frankrike, følte jeg mitt vitnesbyrd blomstre idet jeg så medlemmer gi sin fulle hengivenhet til Jesu Kristi evangelium.
I løpet av de siste 20 årene har vi bodd 10 år utenfor USA på oppdrag for Kirken. I andre land og på andre språk enn mitt eget, har jeg sett Guds kraft i virksomhet i deres liv. Hvor storartede dere er – den store familie av troende på Jesu Kristi gjengitte evangelium.
Herren har velsignet meg på måter jeg aldri kan gjengjelde. Han lot meg få gifte meg med en av sine engler her på jorden. Min hustru Kathy er mitt lys og eksempel, en dyrebar Guds datter, full av renhet og uskyld. Jeg ville ha vært et null uten henne. Store deler av mitt liv har jeg prøvd å bli det hun trodde jeg allerede var.
For 20 år siden, da våre fire barn ennå var små, ble familien vår kalt på misjon til Frankrike. Med dette og andre kall som fulgte, ble de nødt til å flytte fra by til by, kontinent til kontinent i de årene som man så sårt trenger stabilitet. Herren har nå velsignet dem rikelig med strålende ledsagere og flotte barn. Jeg vil takke dem for deres godhet og for deres ofre på mine vegne. Jeg er også takk-nemlig for mine trofaste foreldre – min mor er her i dag – og for alle dem som har gjort så mye for meg gjennom hele mitt liv.
Jeg uttrykker min dype respekt og kjærlighet for mine brødre i De sytti. Jeg er glad i dem på samme måte som jeg er glad i min egen bror. Vårt bånd og vårt vennskap vil vedbli og være med oss gjennom sløret og over til den andre siden.
I 16 år har medlemmene av Det første presidentskap og De tolv vært mine eksempler og lærere. Jeg har høstet lærdom av deres integritet og rettferdighet. I disse mange årene har jeg aldri sett utøylet sinne eller noe ønske om personlig eller materiell vinning. Aldri har jeg sett noen form for personlig posisjonering for å oppnå innflytelse eller makt.
Isteden har jeg sett deres lojalitet og omsorg for sine ektefeller og barn. Jeg har opplevd deres kjærlighet og sikre vitnesbyrd om vår himmelske Fader og hans Sønn. Jeg har sett deres utrettelige villighet til først å bygge opp Guds rike. Jeg har sett Guds kraft hvile over dem og foredle og oppholde dem. Jeg har sett oppfyllelsen av deres profetiske uttalelser. Jeg har sett syke bli helbredet og nasjoner bli velsignet ved deres myndighet, og jeg har stått sammen med dem i øyeblikk som er for hellige til å beskrive. Jeg vitner om at de er Herrens salvede.
Jeg ber om at min innstilling må være som eldste Joseph B. Wirthlins – hvis bortgang førte til dette kallet – en innstilling helt uten ønske om personlig oppmerksomhet, en villighet til å gå hvor som helst og gjøre hva som helst Herrens profeter ønsker, idet jeg vier meg fullstendig til å vitne om Frelseren og til oppbyggelsen av Guds rike til mitt siste åndedrag.
Vår tid har lenge vært forutsett i verdens historie. Skriftene omtaler ting «som Herren fastsatte og beredte før denne verdens grunnvoll ble lagt» (L&p 128:5).
Åpenbaringene forteller om en stor innsamling som vil finne sted (se 2. Nephi 10:7-8; 3. Nephi 16:5). Jesaja profeterte at Herrens hus ville bli grunnfestet på toppen av fjellene og at Herrens røst skulle gå ut derfra til hele jorden (se Jesaja 2:2-3). Daniel erklærte at det ville være som en sten som ble revet løs fra fjellet uten hender (se Daniel 2:34, 44-45). Peter snakket om gjenopprettelsen av alle ting (se Apostlenes gjerninger 3:20-21). Nephi sa at de som tilhørte Lammets kirke, ikke ville være mange, men at de ville finnes i alle land og himmelstrøk (se 1. Nephi 14:12, 14).
Vi lever i denne tid med Herrens «underlige og forunderlige verk» (Jesaja 29:14; se også 2. Nephi 25:17). Vi har blitt velsignet med å kunne bringe evangeliet til vår familie og våre etterkommere, og til å være med å forberede Frelserens annet komme. Herren har beskrevet formålene med gjenopprettelsen slik: «For å være et banner for [oss, hans] folk, … og for å være et sendebud for [hans] åsyn og berede veien for [ham]» (L&p 45:9). Vårt ansvar er ikke trivielt. Det er ingen tilfeldighet at vi er den vi er. Hvis vi holder våre pakter i disse skjebnetider, vil det være en hedersbevisning gjennom all evighet.
Jeg har hatt det privilegium å få se Herrens hånd i virksomhet over hele verden. Selv om vi hedrer pionerene som gikk over slettene til Saltsjødalen, er det langt flere pionerer i dag. De dytter ikke håndkjerrer, men de er akkurat som dem på så mange måter. De har hørt Herrens røst gjennom Mormons bok og gjennom sine personlige bønner. Ved tro og omvendelse har de gått ned i dåpens vann og trygt plantet sine føtter i evangeliets fruktbare jord. Som Kristi disipler har de vært villige til å ofre for det som er rett og sant. Og med Den hellige ånds gave holder de stø kurs på sin ferd mot evig liv.
Vi må huske, mine kjære brødre og søstre, hvem vi er og hva vi har i våre hender. Vi er ikke alene i vårt ønske om å gjøre godt. Det finnes flotte mennesker fra mange trossamfunn.
Vi er ikke de eneste som ber til vår himmelske Fader eller mottar svar på våre bønner. Vår Fader elsker alle sine barn.
Vi er ikke de eneste som ofrer for en større sak. Det finnes andre som er uselviske.
Andre deler vår tro på Kristus. Det finnes lojale og gode fedre og mødre i alle land som elsker hverandre og elsker sine barn. Vi kan lære mye av gode mennesker overalt rundt oss.
Likevel må vi ikke være redde for å fremheve det som er unikt og sær-egent i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Bare her finnes Guds prestedømme, gjengitt til jorden av himmelske sendebud. Bare her står Mormons bok sammen med Bibelen for å erklære Kristi fulle guddommelighet og hans evangelium. Bare her finnes Guds profeter, som gir veiledning fra himmelen og som innehar de nøkler som binder i himmelen det som er bundet på jorden.
Vår kunnskap om Kirkens guddommelige misjon skulle ikke gi oss følelser av overlegenhet eller arroganse, men skulle få oss til å gå ned på kne og bønnfalle Herren om hjelp til å være det vi skulle være. Men i ydmykhet gjør vi klokt i å huske Herrens ord: «Dette er min kirke, og jeg vil grunnfeste den, og intet annet skal omstyrte den enn mitt folks overtredelse» (Mosiah 27:13).
Fremfor alt forkynner vi vår Frelser og Forløser Jesus Kristus. Alt vi er – alt vi noensinne vil bli – er vi ham skyldige. Når vi ser med ærefrykt på hans storhet, ber han oss ikke om å holde avstand, men om å komme til ham. «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham» (Johannes’ åpenbaring 3:20).
Hans ord gir gjenklang gjennom århundrene:
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Johannes 11:25-26).
Brødre og søstre, han lever. Han er oppstanden. Han leder sitt hellige verk på jorden. Hans profet er president Thomas S. Monson. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.