«Vi holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned»
Vi kan ikke og vi må ikke la oss blir distrahert så vi ikke gjør vår hellige plikt. Vi kan ikke og vi må ikke la være å fokusere på det som er viktigst.
Mine kjære brødre, jeg har i noen måneder visst hvilket budskap jeg vil gi dere i dag. I denne tiden har jeg lett etter en historie som vil illustrere det jeg ønsker å si. Jeg så etter en historie om gårdsbruk. Jeg så etter en historie om dyr. Til ære for eldste Scott så jeg etter en historie om nukleærvitenskap og til ære for president Monson om duehold.
Til slutt var det én historie jeg stadig kom til å tenke på – en historie som har gjort inntrykk på meg i mange, mange år. Den dreier seg ikke om gårdsbruk, dyr, atomfysikk eller duer. Som dere kanskje gjettet, handler den om luftfart. Jeg kaller den «Historien om lyspæren».
Historien om lyspæren, eller å tape det viktigste av syne
En mørk desemberkveld for 36 år siden krasjet en Lockheed 1011 jumbojet i Florida Everglades og drepte 100 personer. Denne forferdelige ulykken var et av de dødeligste flystyrt i USAs historie.
Det underlige ved denne ulykken er at alle viktige deler og systemer i flyet fungerte perfekt – flyet kunne lett ha landet trygt på flyplassen i Miami, bare ca. 30 km unna.
Men under siste del av innflyvningen merket mannskapet at et grønt lys ikke lyste – et lys som indikerer om nesehjulet har blitt senket ned og låst i stilling. Pilotene stoppet innflyvningen, satte autopiloten på så flyet sirklet rundt over beksvarte Everglades, og konsentrerte seg om å undersøke problemet.
De ble så opptatt av denne kontrollen at de ikke merket at flyet gradvis mistet høyde og nærmet seg mer og mer den mørke myren under. Innen man la merke til hva som skjedde, var det for sent å unngå katastrofen.
Etter ulykken prøvde etterforskerne å finne årsaken. Nesehjulet hadde faktisk fungert riktig. Flyet var i perfekt mekanisk stand. Alt fungerte som det skulle, unntatt én ting – en eneste utbrent lyspære. Den lille pæren – til en verdi av ca. 20 cent – utløste kjeden av hendelser som førte til at 100 personer led en tragisk død.
Naturligvis var det ikke lyspæren som forårsaket ulykken. Den skjedde fordi flybesetningen konsentrerte seg om noe som syntes å være viktig akkurat da, men de tapte av syne det som var viktigst.
Vær oppmerksom på det som er viktigst
Tendensen til å fokusere på det ubetydelige på bekostning av det betydelige finnes ikke bare hos piloter, men hos alle. Vi er alle i faresonen. Sjåføren som konsentrerer seg om veien, har langt større sjanse for å komme frem til målet uten uhell enn den som konsentrerer seg om å sende tekstmeldinger på mobilen.
Vi vet hva som er viktigst i livet – Kristi lys lærer alle dette. Som trofaste siste-dagers-hellige har vi Den hellige ånd som en «stadig ledsager» som lærer oss det som er av evig verdi. Jeg går ut fra at enhver prestedømsbærer som lytter til meg i dag, kunne gjøre en utmerket jobb hvis han ble bedt om å holde tale om emnet «Det som betyr mest». Vår svakhet er at vi ikke handler ifølge vår samvittighet.
Stopp opp et øyeblikk og tenk over hva som er ditt hjerte nærmest. Konsentrerer du deg om det som er viktigst? Hvordan du bruker tiden, kan være en pekepinn. Hva tenker du på når du ikke lenger har stramme frister å forholde deg til? Fokuserer du mest på de kortvarige saker som er viktige bare i øyeblikket, eller er du opptatt av det som er viktigst?
Hva har du uvilje mot? Hvilke unnskyldninger har du som hindrer deg i å være den slags ektemann, far, sønn og prestedømsbærer du vet du skulle være? Hvilke ting forstyrrer deg så du ikke gjør dine plikter, og hindrer deg i å foredle ditt kall med større flid?
Noen ganger er det som distraherer oss, ikke dårlig i og for seg. Ofte kan det til og med få oss til å føle godt.
Men det er mulig å overdrive også gode ting. Ett eksempel kan være en far eller bestefar som bruker time etter time på å søke etter forfedre eller lage en blogg, mens han forsømmer eller unngår kvalitetstid med sine egne barn og barnebarn. Et annet eksempel kan være en gartner som bruker dagene til å luke bort ugress fra jorden, mens han ignorerer det åndelige ugresset som truer med å kvele hans sjel.
Til og med noen programmer i Kirken kan bli en distraksjon hvis vi overdriver det og lar det dominere vår tid og oppmerksomhet på bekostning av det som er viktigst. Vi trenger balanse i livet.
Når vi virkelig elsker vår himmelske Fader og hans barn, viser vi denne kjærligheten ved våre gjerninger. Vi tilgir hverandre og forsøker å gjøre godt, for «vårt gamle [ego] ble korsfestet med [Kristus]».1 Vi ser «til farløse og enker i deres nød» og holder oss «uplettet av verdens laster».2
Mine kjære brødre i prestedømmet, vi lever i de siste dager. Jesu Kristi evangelium er gjengitt til jorden. Guds prestedømsnøkler er igjen gitt til mennesker. Vi lever i en tid med forventning og forberedelse, da Gud har overlatt til oss å forberede oss selv, vår familie, vår verden til det kommende daggry – dagen da Guds Sønn «skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun»3 og innlede sin tusenårige regjeringstid.
Vi har blitt betrodd det hellige prestedømme og gitt ansvar, kraft og rett til å handle som vår himmelske konges representanter.
Dette er det som er viktigst. Dette er det som har evig verdig og fortjener vår oppmerksomhet.
Vi kan ikke og vi må ikke la oss bli distrahert så vi ikke gjør vår hellige plikt. Vi kan ikke og vi må ikke la være å fokusere på det som er viktigst.
Nehemja
Nehemja i Det gamle testamente er et godt eksempel på en som fokuserer på og er trofast mot en viktig oppgave. Nehemja var en israelitt som levde i eksil i Babylon og var munnskjenk hos kongen. En dag spurte kongen hvorfor Nehemja virket så bedrøvet. Nehemja svarte: «Skulle ikke jeg se bedrøvet ut når byen hvor mine fedres graver er, ligger øde, og dens porter er fortært av ild!»4
Da kongen hørte dette, følte han godt for Nehemja og ga ham myndighet til å dra tilbake til Jerusalem og bygge opp igjen byen. Men ikke alle var fornøyd med denne planen. Faktisk klaget flere stattholdere i nærheten av Jerusalem veldig bekymret over «at det var kommet en som ville arbeide for Israels barns vel».5 Disse mennene «ble ytterst forbitret og spottet jødene».6
Fryktløs lot ikke Nehemja motstanden stoppe seg. I stedet organiserte han sine styrker og menn og satte i gang å bygge opp igjen byen, for «folket hadde godt mot på arbeidet».7
Men etter hvert som byens murer reiste seg, økte motstanden. Nehemjas fiender truet, laget sammensvergelser og spottet. Truslene var svært reelle, og de ble så skremmende at Nehemja tilsto: «Alle sammen forsøkte å skremme oss.»8 Tross faren og den stadige trusselen om invasjon fortsatte arbeidet. Det var en stressende tid, for hver arbeider «hadde sverdet bundet til siden mens han arbeidet».9
Etter hvert som arbeidet gikk sin gang, ble Nehemjas fiender mer desperate. Fire ganger ba de ham inntrengende om å forlate sikkerheten i byen og møte dem, under påskudd av å løse konflikten, men Nehemja visste at de hadde til hensikt å skade ham. Hver gang de kom til ham, ga han dem det samme svaret: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned.»10
Hvilket bemerkelsesverdig svar! Med denne tydelige og uforanderlige hensikt, med denne store besluttsomhet, ble Jerusalems murer bygget opp igjen på forbausende 52 dager.11
Nehemja nektet å la distraksjoner hindre ham i å gjøre det Herren ønsket han skulle gjøre.
Vi vil ikke komme ned
Jeg blir oppmuntret og inspirert av de mange trofaste prestedømsbærere i dag som er av samme støpning. I likhet med Nehemja elsker dere Herren og søker å foredle prestedømmet dere har. Herren elsker dere og er klar over deres hjertes renhet og deres faste besluttsomhet. Han velsigner dere for deres trofasthet, leder deres fot og bruker deres gaver og talenter til å bygge opp hans rike på jorden.
Men ikke alle er som Nehemja. Det finnes rom for forbedring.
Jeg undres, mine kjære brødre i prestedømmet, hva som kunne oppnås hvis vi alle, i likhet med Nehemjas menn, «hadde godt mot på arbeidet». Jeg undres hva som kunne oppnås hvis vi «la … av det barnslige»12 og forpliktet oss, med hjerte og sjel, til å bli verdige prestedømsbærere, den Herre Jesu Kristi sanne representanter.
Tenk et øyeblikk over hva som kunne oppnås i vårt personlige liv, i vårt yrke, i vår familie, i våre menigheter og grener. Tenk over hvordan Guds rike ville gjøre fremgang over hele jorden. Tenk dere hvordan selve verden kunne bli forvandlet til det gode hvis hver mann med Guds prestedømme ville binde opp om seg og leve opp til sine sanne muligheter, bli omvendt til dypet av sin sjel, en sann og trofast prestedømsbærer, som går helt inn for å bygge opp Guds rike.
Det er lett å bli distrahert – å fokusere på én utbrent lyspære eller uhøflighet fra uvennlige personer, uansett hvilket motiv de måtte ha. Men tenk på kraften vi ville ha som enkeltpersoner og som gruppe av prestedømsbærere hvis vi som svar på enhver fristelse til å tape av syne eller senke våre normer – Guds normer, ville svare: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned.»
Vi lever i en tid med store utfordringer og store muligheter. Herren søker menn som Nehemja – trofaste brødre som oppfyller prestedømmets ed og pakt. Han søker å verve urokkelige sjeler som arbeider flittig for å bygge opp Guds rike – som når de møter motgang og fristelse, sier i sitt hjerte: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned.»
Når de opplever prøvelser og lidelser, svarer de: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned.»
Når de blir latterliggjort og skjelt ut, erklærer de: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned.»
Vår himmelske Fader søker slike som nekter å la det trivielle hindre dem i deres søken etter det evige. Han søker etter slike som ikke vil la det som er behagelig eller motstanderens feller forstyrre dem i det arbeidet Han har gitt dem å utføre. Han søker dem hvis handlinger stemmer overens med deres ord – som sier med overbevisning: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned.»
Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at Gud lever og holder øye med hver enkelt av oss. Han vil rekke ut sin hånd og støtte dem som aksepterer og bærer prestedømmet med ære, for i disse siste dager har han et stort arbeid vi skal gjøre.
Evangeliet kommer ikke fra mennesker. Kirkens lære er ikke noe mennesker har gjettet seg til for å forstå oldtidens Skrifter. Det er sannheten fra himmelen som Gud selv har åpenbart. Jeg vitner om at Joseph Smith så det han sa han så. Han så virkelig inn i himlene og kommuniserte med Gud Faderen, Sønnen og engler.
Jeg bærer vitnesbyrd om at vår himmelske Fader taler til dem som søker ham i ånd og sannhet. Jeg har sett det med mine egne øyne og vitner med glede om at i vår tid taler Gud gjennom sin profet, seer og åpenbarer, Thomas S. Monson.
Mine kjære brødre, i likhet med Nehemja har vi et stort arbeid å gjøre. Vi står her og tar et overblikk over fremtiden. Det er min inderlige bønn at vi tross fristelser aldri vil senke våre normer; at vi tross distraksjoner, uansett hvor de måtte komme fra, ikke vil tape av syne det som er viktigst; at vi vil være besluttsomme og stå sammen, skulder ved skulder, idet vi tappert bærer vår Herre Jesu Kristi banner.
Jeg ber om at vi må være verdige til den allmektige Guds hellige prestedømme og løfte vårt hode og med urokkelig stemme erklære for verden: «Vi holder på med et stort arbeid, og vi vil ikke komme ned.» I Jesu Kristi hellige navn. Amen.