Ingen var med ham
Fra Golgatas høyde utbasuneres den sannhet at vi aldri vil bli overlatt til oss selv, til tross for at vi noen ganger kan føle at vi er det.
Takk, søster Thompson, og takk til denne kirkens bemerkelsesverdige kvinner. Brødre og søstre, mitt påskebudskap i dag er ment for alle, men retter seg spesielt til dem som er alene eller føler seg alene, eller enda verre, føler seg forlatt. Det kan gjelde de som lengter etter å gifte seg, de som har mistet en ektefelle og de som har mistet – eller aldri blitt velsignet med – barn. Vår medfølelse går til hustruer som er forlatt av sine ektemenn, ektemenn hvis hustruer har gått sin vei og barn som har mistet en av sine foreldre – eller begge. I denne store gruppen kan det finnes en soldat langt hjemmefra, en misjonær i de første ukene med hjemlengsel, eller en far uten arbeid, redd for at frykten i øynene hans skal være synlig for familien. Kort sagt kan den omfatte oss alle til forskjellige tider i vårt liv.
Til alle slike snakker jeg om den mest ensomme reise som noensinne er foretatt og de uendelige velsignelser den bragte til alle mennesker. Jeg snakker om Frelserens ensomme oppgave med alene å bære byrden av vår frelse. Med rette kunne han si: «Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg… Jeg så meg om, men det var ingen som hjalp. Jeg undret meg, men det var ingen som støttet meg.»1
Som president Uchtdorf så vakkert uttrykte tidligere, forteller Skriftene oss at Jesu triumftog gjennom Jerusalem på søndagen før påske, en dag med mange paralleller til denne, var et stort offentlig øyeblikk. Men ønsket om å fortsette å gå sammen med ham skulle snart begynne å avta.
Snart ble han ført frem for Israels ledere på den tiden – først Annas, den tidligere ypperstepresten, og så for Kaifas, den daværende ypperstepresten. I sin iver etter å dømme, avsa disse mennene og deres råd sin kjennelse raskt og i sinne. «Hva skal vi nå med vitner?» ropte de. «Han er skyldig til døden.»2
Dermed ble han ført frem for de ikke-jødiske herskerne i landet. Herodes Antipas, Galileas fjerdingsfyrste, forhørte ham én gang og Pontius Pilatus, den romerske landshøvdingen i Judea, gjorde det to ganger. Den andre gangen erklærte han for folket: «Jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noe av det dere anklager ham for.»3 Så, i en handling som var like samvittighetsløs som ulogisk, «lot [Pilatus] Jesus hudstryke og overgav ham til å korsfestes.»4 Pilatus’ nyvaskede hender kunne ikke ha vært mer misfarget eller urene.
Den kirkelige og politiske forkastelsen ble mer personlig da borgerne ute på gaten også vendte seg mot Jesus. Det er en av historiens ironier at sammen med Jesus i fengselet satt en ekte gudsbespotter, en morder og revolusjonær kjent som Barabbas, et navn eller en tittel på arameisk som betyr «faderens sønn»5. Ettersom påskens tradisjon lot ham frigi én fange, spurte Pilatus folket: «Hvem av de to vil dere at jeg skal gi dere fri?» De svarte: «Barabbas.»6 Én ugudelig «faderens sønn» ble altså satt fri, mens en guddommelig Sønn av sin himmelske Fader ble dømt til korsfestelse.
Dette var også en prøvelsens tid for dem som kjente Jesus mer personlig. Den vanskeligste å forstå i denne gruppen, er Judas Iskariot. Vi vet at den guddommelige planen fordret at Jesus ble korsfestet, men det er hjerteskjærende å tenke på at et av hans spesielle vitner som satt ved hans føtter, hørte ham be, så ham helbrede og følte hans berøring, kunne forråde ham og alt han var for 30 sølvmynter. Aldri i verdens historie har så lite penger kjøpt så mye skam. Det er ikke opp til oss å bedømme Judas’ skjebne, men Jesus sa om sin forræder: «Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født.»7
Det var naturligvis andre blant de troende som også hadde sine vanskelige øyeblikk. Etter det siste måltid lot Jesus Peter, Jakob og Johannes vente mens han gikk inn i Getsemane alene. Etter å ha falt ned på sine knær i bønn, «bedrøvet inntil døden»,8 sier opptegnelsen at hans svette ble som bloddråper9 mens han tryglet Faderen om å la denne overveldende, brutale kalk gå ham forbi. Men det kunne den naturligvis ikke. Da han kom tilbake etter denne forpinte bønnen, fant han sine tre fremste disipler sovende, noe som fikk ham til å spørre: «Var dere da ikke i stand til å våke én time med meg?»10 Det samme skjedde to ganger til, før han tredje gang sa medfølende: «Dere sover ennå og hviler dere?11 selv om det ikke ble noen hvile for ham.
Senere, etter at Jesus var blitt arrestert og ført frem til forhør, benektet Peter, som ble anklaget for å kjenne Jesus og være en av hans nærmeste, denne påstanden ikke én gang, men tre ganger. Vi kjenner ikke til alt som foregikk her, eller til beskyttende råd Frelseren kan ha gitt til sine apostler privat,12 men vi vet at Jesus var klar over at ikke engang disse nærmeste ville stå sammen med ham på slutten, noe han hadde advart Peter mot.13 Så, da hanen galte, «vendte [Herren] seg og så på Peter. Da kom Peter Herrens ord i hu… Og han gikk ut og gråt bittert.»14
Slik, av guddommelig nødvendighet, blir støttegruppen rundt Jesus stadig mindre, noe som gir betydning til Matteus’ ord: «Da forlot alle disiplene ham og flyktet.»15 Peter holdt seg nær nok til å bli gjenkjent og konfrontert. Johannes sto ved foten av korset sammen med Jesu mor. Ikke minst holdt alltid de velsignede kvinner i Frelserens liv seg så nær ham som de kunne. Men i alt vesentlig fortsatte han sin ensomme ferd tilbake til sin Fader uten trøst eller selskap.
Nå vil jeg snakke veldig varsomt og ærbødig om det som kan ha vært det vanskeligste øyeblikket på hele denne ensomme ferden mot forsoningen. Jeg snakker om de siste øyeblikkene som Jesus må ha vært intellektuelt og fysisk forberedt på, men som han kanskje ikke fullt ut hadde forventet følelsesmessig og åndelig – den siste nedstigning til den lammende fortvilelsen av at Gud forlot ham, da han ropte i den ytterste ensomhet: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»16
Han hadde forventet å miste menneskers støtte, men dette hadde han tydeligvis ikke fattet. Hadde han ikke sagt til sine disipler: «Se, det kommer en time … da dere alle skal bli spredt, hver til sitt, og la meg være alene. Men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg,» og «han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for ham»?17
Av hele min sjels overbevisning vitner jeg om at han var fullkomment til behag for sin Fader, og at en fullkommen Fader ikke sviktet sin Sønn i dette øyeblikket. Det er min personlige oppfatning at gjennom hele Kristi jordiske virke var kanskje aldri Faderen nærmere sin Sønn enn i disse fortvilede siste øyeblikk med lidelse. Likevel, for at hans Sønns aller høyeste offer skulle bli like fullstendig som det var frivillig og ensomt, trakk Faderen en kort stund bort sin Ånds trøst og den støtte hans personlige nærvær innebar. Det var nødvendig, ja, helt sentralt for forsoningen at denne fullkomne Sønn, som aldri hadde snakket stygt, gjort noe galt eller rørt ved noe urent, måtte vite hvordan alle andre mennesker ville føle seg når de begikk slike synder. For at forsoningen skulle bli altomfattende og evig, måtte han føle hvordan det var å dø ikke bare fysisk, men åndelig, føle hvordan det er når Herrens ånd trekker seg bort og man føler seg fullstendig elendig og håpløst alene.
Men Jesus holdt ut. Han fortsatte. Det gode i ham lot troen seire selv i en tilstand av fullstendig pine. Den tillit han levde ved, sa ham at uansett hva han følte, så blir Guds medlidenhet aldri borte, at Gud alltid er trofast, at han aldri flykter eller svikter oss. Da det siste øre var betalt, da Kristi beslutning om å være trofast var like tydelig som den var usynlig, da endelig, i all barmhjertighet, var det «fullbrakt».18 Mot alle odds og uten noen til å hjelpe eller støtte seg, gjenopprettet Jesus fra Nasaret, den levende Sønn av den levende Gud, fysisk liv der døden hadde seiret, og frembragte frydefull åndelig forløsning fra synd, infernalsk ensomhet og fortvilelse. Med tro på den Gud han visste var der, kunne han si i triumf: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.»19
Brødre og søstre, en stor trøst denne påsken er at fordi Jesus gikk den lange, ensomme veien helt alene, behøver ikke vi gjøre det. Hans ensomme reise har gitt oss godt selskap på vår lille versjon av den veien – vår himmelske Faders barmhjertige omsorg, den sikre veiledning fra denne elskede Sønn, Den hellige ånds fullkomne gave, engler i himmelen, familiemedlemmer på begge sider av sløret, profeter og apostler, lærere, ledere og venner. Alle disse og flere til er gitt oss som ledsagere på vår jordiske reise på grunn av Jesu Kristi forsoning og gjengivelsen av hans evangelium. Fra Golgatas høyde utbasuneres den sannhet at vi aldri vil bli overlatt til oss selv, til tross for at vi noen ganger kan føle at vi er det. Vår alles Forløser sa virkelig: «Jeg vil ikke etterlate dere farløse. [Min Fader og] jeg kommer til dere [og vil bli hos dere].»20
Min andre bønn denne påsken er at disse scenene av Kristi ensomme offer, iblandet øyeblikk med fornektelse, ensomhet og minst én gang, direkte forræderi, aldri behøver å gjentas av oss. Han har vandret alene én gang. Jeg ber om at han aldri igjen vil måtte konfrontere synd uten vår hjelp, at han aldri igjen bare må finne passive tilskuere når han ser dere og meg langs sin Via Dolorosa i vår tid. Nå som vi nærmer oss denne hellige uken – skjærtorsdag med sitt påskelam, langfredag med sitt kors, påskemorgenen med sin tomme grav – må vi bestemme oss for mer fullstendig å være Herren Jesu Kristi disipler, ikke bare i ord og ikke bare når det er beleilig, men i gjerning og i mot og tro, også når veien er ensom og når vårt kors er vanskelig å bære. Må vi denne påsken og alltid stå ved Jesu Kristi side «på alle steder [vi] måtte være, like til døden»21, for det var slik han sto ved vår side da det var like til døden og da han måtte stå fullstendig alene. I Jesu Kristi navn. Amen.