Vår Faders plan – stor nok for alle hans barn
Selv om vår reise kan være fylt med prøvelser, er målet i sannhet strålende.
Dette jordeliv kan være en vanskelig reise, men målet er i sannhet vidunderlig. Kristus uttrykte dette til sine disipler: «Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.»1
Jeg har to mål i kveld. Først vil jeg snakke om noen snublestener for tro, og så vil jeg beskrive hvordan vår Faders plan er stor nok for alle hans barn.
De siste to årene har det i USA og resten av verden funnet sted en dramatisk økning i diskusjonen om vår tro og våre trosoppfatninger. Dette er ikke noe nytt. Det har skjedd fra tid til annen gjennom hele Kirkens historie.
I 1863 gikk Charles Dickens, den engelske romanforfatteren, om bord på passasjerskipet Amazon som skulle til New York. Hensikten var å lage en reportasje om siste-dagers-hellige konvertitter som utvandret for å bygget opp Kirken i den amerikanske Vesten. Tusenvis av konvertitter hadde allerede utvandret, og mye var skrevet, ikke minst i britiske medier, om dem og deres trosoppfatninger. Mesteparten av det som ble skrevet, var negativt.
«Jeg gikk om bord på skipet deres,» skrev Dickens, «for å vitne mot dem dersom de fortjente det, hvilket jeg var overbevist om at de gjorde. Men til min forbauselse fortjente de det ikke.»2
Etter å ha iakttatt og omgåtts med konvertittene, var Dickens så imponert over dem at han beskrev disse engelske konvertittene, som stort sett var arbeiderklassefolk, som «Englands beste, deres omstendigheter tatt i betraktning»3.
Det har vært to motstridende rapporter om Kirken. På den ene siden har rettferdige medlemmer og måten de lever på, stort sett blir fremstilt på en positiv måte. De som kjenner siste-dagers-hellige personlig eller har mulighet til å iaktta dem på nært hold, har samme syn som det Charles Dickens beskrev for nesten 150 år siden.
På grunn av gjenopprettelsens oppbyggende lære, gleder medlemmene seg i evangeliet og finner glede og tilfredsstillelse i Kirken. Vi blir fremstilt i et positivt lys når vi etterlever Jesu Kristi gjengitte evangeliums læresetninger. Når medlemmene ikke etterlever læresetningene, kan det være en snublesten for dem som ikke tilhører Kirken.4
I motsetning til de positive reportasjene om rettferdige medlemmer, har beskrivelser av Kirken og dens lære ofte vært usanne, urettferdige og negative. Det er imidlertid verdt å merke seg at noen beskrivelser av kristendommen generelt også har vært veldig negative.5
Denne innstillingen til vår lære er ingen overraskelse. I Lære og pakter sa Herren at det ville være noen som vil «oppløfte sin røst [og] forbanne Gud …»6 og noen som «vender sine hjerter bort fra meg på grunn av menneskebud»7.
Reklamer på bussene i London den siste tiden viser polariseringen når det gjelder religion generelt. Noen ateister, agnostikere og ikke-troende betalte for å vise store plakater på de røde toetasjesbussene i London, med teksten: «Det finnes trolig ingen Gud. Slutt å bekymre deg, og nyt livet.» På reklamer fra kristne sto det: «Det finnes utvilsomt en Gud,» etterfulgt av oppbyggende budskap.8
Ikke-troende har vanskelig for å godta miraklene i Det gamle og Det nye testamente, samt Frelserens jomfrufødsel og oppstandelse. De ser på disse hendelsene med samme skepsis som på det at Gud Faderen og Jesus Kristus viste seg for profeten Joseph Smith. De er ikke åpne for muligheten for en himmelsk plan som blir styrt av et opphøyet vesen. De har ingen tro9.
Jeg er mest bekymret for hederlige mennesker i verden som er åpne for religiøs tro, men som har blitt skuffet eller forvirret på grunn av uriktige læresetninger. For eksempel når det gjelder læren om fortsatt åpenbaring, har en del veldig gode mennesker vært sikre på at Kirken ikke kunne være sann fordi de har blitt lært og derfor tror at himmelen er lukket, at det ikke vil bli mer åpenbaring, ingen flere skrifter og ingen erklæringer fra himmelen. La meg understreke at denne utbredte oppfatningen ikke bygger på Skriftene, men den er en snublesten for noen10.
I en bestselgende bok brukte forfatteren nylig som sin hovedanalogi det interessante faktum at alle europeere i århundrer trodde alle svaner var hvite. Ikke før Australia ble oppdaget, fant man ut at det fantes svaner med en annen farge. Forfatteren bruker denne analogien til å forklare hendelser som faktisk har funnet sted, men som ikke var forventet.11 Da jeg tenkte på denne analogien, slo det meg at mange har nektet å undersøke Kirken ordentlig fordi de ikke tror på åpenbaring i vår tid. Én konvertitt, som nå er misjonspresident, beskriver hvor vanskelig det var for ham da han undersøkte Kirken. Han sier: «Hele mitt liv hadde jeg hørt at det aldri igjen ville komme profeter og apostler her på jorden. Det å akseptere Joseph Smith som profet, var en stor snuble-sten.» Men han ba, og han sier: «Jeg fikk et vitnesbyrd om at evangeliet var gjengitt til jorden og at Joseph Smith virkelig var en Guds profet.»12
For mange av disse menneskene som er åpne for religiøs tro, har ett spørsmål vært spesielt vanskelig. De har hatt vanskelig for å forene den riktige læren om at vi har en kjærlig Fader i himmelen med den uriktige læren om at de fleste mennesker er dømt til et evig helvete.
Dette var noe min tippoldefar Phineas Wolcott Cook var opptatt av. Han ble født i Connecticut i 1820. I sin dagbok skriver han at han hadde inngått en pakt med Herren om å tjene ham om han bare kunne finne den rette måten. Han gikk i mange kirker, og i én ble han bedt om å «vitne [og] slutte seg til kirken [og] bli en kristen». Hans svar var at han «visste ikke hvilken han skulle slutte seg til, for det var så mange». Han fortsatte å undersøke flere kirkesamfunn. Én læresetning var spesielt viktig for ham. Han forklarte: «Noen ganger fant de feil ved meg fordi jeg ønsket en mer liberal frelse for alle mennesker. Jeg kunne ikke tro at Herren hadde skapt noen til å bli frelst og mesteparten til å bli fordømt i all evighet»13. På grunn av denne læren fikk han sitt navn fjernet fra den protestantiske kirkes medlemslister. Da misjonærer fra Kirken underviste ham i den sanne lære om frelsesplanen i 1844, ble han døpt.
Phineas’ tro på Herrens kjærlige barmhjertighet og hans plan for lykke har vært delt av mange hederlige menn og kvinner, selv når læren i deres egen kirke var veldig dyster.
Den anglikanske kirkelederen og forskeren Frederic Farrar, forfatter av The Life of Christ, hevdet i forelesninger i Westminster Abbey at de protestantiske kirkenes alminnelige lære angående helvete, var uriktig. Han mente at en definisjon på helvete som omfattet uendelig pine og evig fordømmelse, var et resultat av feil i oversettelsen fra hebraisk og gresk til engelsk i kong Jakobs versjon av Bibelen. Farrar påpekte også de overveldende tilkjennegivelsene av en kjærlig Fader i himmelen gjennom hele Bibelen som ytterligere bevis for at definisjonene på helvete og fordømmelse som ble brukt i den engelske oversettelsen, var feil.14
I sitt dikt «In Memoriam» uttrykte Lord Tennyson sin dyptfølte overbevisning om at «vi stoler på at noe godt til slutt vil komme av prøvelser». Han fortsatte:
Ingen mangler mål og mening,
intet liv skal bli tilintetgjort,
forkastet eller svinne bort,
når Gud bringer himmel og jord i skjønn forening.15
Da Joseph Smith mottok sine åpenbaringer og organiserte Kirken, lærte de aller fleste kirkesamfunn at Frelserens forsoning ikke ville bringe frelse til flertallet av menneskene. Den gjengse oppfatning var at noen få ville bli frelst, mens det overveldende flertall ville bli dømt til uendelig tortur av en grusom og ubeskrivelig intensitet.16 Den strålende lære som ble åpenbart til profeten Joseph, avdekket en frelsesplan for oss som gjelder alle mennesker, også de som ikke får høre om Kristus i dette liv, barn som dør før ansvarsalderen og de som mangler forståelse.17
Etter døden lever rettferdige ånder i en midlertidig tilstand kalt paradis. Alma den yngre lærer oss at paradis er «en hvilens tilstand, en fredens tilstand», hvor de rettferdige «skal hvile fra alle sine vanskeligheter og fra all bekymring og sorg»18. De urettferdige ånder befinner seg i et åndefengsel som noen ganger kalles «helvete»19. Det beskrives som et forferdelig sted, et mørkt sted hvor de som frykter «Guds brennende vrede», skal bli værende til oppstandelsen.20 Men på grunn av Jesu Kristi forsoning vil alle ånder som ble velsignet med å bli født, til slutt oppstå med ånd og kropp gjenforent og arve herlighetsriker som langt overgår vår eksistens her på jorden.21 Unntaket er de som, i likhet med Satan og hans engler, med vilje gjør opprør mot Gud.22 I oppstandelsen vil åndefengselet, eller «helvete» frigi sine fangne ånder. Jesus kom til verden «for å bli korsfestet for verden, og for å bære verdens synder og for å helliggjøre verden og rense den fra all urettferdighet»23.
Frelseren sa: «La ikke deres hjerter forferdes, for i min Faders hus er det mange boliger… Jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere.»24 Vi finner en konsis oppsummering i Mose bok: «For se, dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.»25
Etter alt det Frelseren har lidd for menneskene, er det ikke overraskende at han, da han omtalte de eksisterende kirker i det første syn, ba Joseph om å ikke «slutte [seg] til noen av dem, for de var alle på avveie»26. Frelseren innledet senere gjengivelsen av sin sanne lære med hensyn til frelsesplanen og andre frelsende prinsipper som læren om Kristus.27
Men til tross for våre betydelige doktrinære forskjeller i forhold til andre trossamfunn, har vi alltid vært innstilt på å unngå å kritisere andre. De gjør mye godt. De er til velsignelse for menneskene. Mange hjelper sine medlemmer å lære om Frelseren og hans lære.
En journalist fra Washington Post besøkte et av våre kirkemøter i Nigeria. Journalisten intervjuet et nytt medlem som fortalte om sin omvendelse. Journalisten sier:
«[Han] sa at han gikk av en buss og inn i [Jesu Kristi Kirkes bygning]… Han likte straks det han hørte der, ikke minst at ingen forkynte at medlemmer av andre trossamfunn ville komme til helvete.»28 De samme følelsene deles av en mengde konvertitter til Kirken siden den ble organisert.
Våre ledere har konsekvent bedt oss om «å respektere og verdsette dem som ikke deler vår tro. Det er et stort behov for høflighet og gjensidig respekt blant tilhengere av ulike trossamfunn og filosofier.»29
Det er like viktig at vi er kjærlige og vennlige mot medlemmer av vår egen tro, uavhengig av deres grad av engasjement eller aktivitet. Frelseren har gjort det klart at vi ikke skulle dømme hverandre.30 Dette gjelder ikke minst medlemmer av vår egen familie. Vår plikt er å elske og undervise og aldri gi opp. Herren har gitt frelsen «vederlagsfritt til alle mennesker», men har «befalt sitt folk at de skulle overtale alle mennesker til å omvende seg»31.
Vårt store ønske er naturligvis ikke bare å oppnå frelse og udødelighet, men også å oppnå evig liv sammen med en kjærlig Fader i himmelen og vår Frelser i det celestiale rike, sammen med vår familie. Vi kan bare oppnå evig liv gjennom lydighet til evangeliets lover og ordinanser.32 Frelseren sa: «For hvis dere holder mine bud, skal dere motta av hans fylde og bli forherliget i meg.»33
De tidlige europeiske konvertittene som Dickens møtte om bord på skipet Amazon, hadde overvunnet mange snublestener. De hadde et vitnesbyrd om at åpenbaring kommer fra himmelen og at profeter og apostler igjen finnes på jorden. De trodde på Jesu Kristi gjengitte evangelium.
De hadde begynt å forstå den storslagne fremtid de hadde i vente. De var ikke redde for den besværlige reisen de hadde begynt på, og deres endelige mål var ikke egentlig Saltsjødalen. Deres sanne mål var paradis etterfulgt av opphøyelse i det celestiale rike.
Det er derfor siste-dagers-hellige både den gang og nå, synger siste vers av «Kom hellige» med tro og forventning.
Om hytten på vår reise brytes ned,
salig dag! Alt er vel!
Endt er da all vår møye og vårt strev,
i Guds fred får vi del.34
En kjærlig Fader har sørget for en storstilt og medfølende plan for sine barn «som frelser de levende, forløser de døde, redder de fordømte og herliggjør alle som omvender seg»35. Selv om vår reise kan være fylt med prøvelser, er målet i sannhet strålende.
Jeg fryder meg over den store frelsesplan, som er stor nok for alle vår himmelske Faders barn. Jeg er ubeskrivelig takknemlig for Jesu Kristi forsoning. Jeg bærer vitnesbyrd om ham i Jesu Kristi navn. Amen.