Livet må gå videre
Ved å lytte til profetene, ha et evig perspektiv, ha tro og være ved godt mot kan vi møte livets uventede utfordringer.
I sine tidligste år tilbrakte vår niese Lachelle formiddagene sammen med sin bestemor. De to hadde et spesielt bånd etter disse timene sammen. Lachelle nærmet seg fem år, og gledet seg til å begynne på skolen. Deres siste formiddag sammen leste bestemor Squire en fortelling for barnebarnet sitt og gynget henne i den store gyngestolen. «Vi har hatt mye moro sammen, Lachelle,» sa hun, «og nå skal du begynne på skolen. Jeg er så glad i deg. Hva skal jeg vel gjøre uten deg?»
Med visdom som langt overgikk hennes fem år, så Lachelle opp på sin bestemor med store, brune øyne. «Bestemor,» sa hun, «jeg er glad i deg også, men det er på tide at jeg går videre med livet.»
Dette er et godt råd til oss alle. Vi må gå videre med livet. De fleste av oss hverken søker eller ønsker dramatiske forandringer velkommen. Men forandring er en viktig del av livets erfaring.
Mange av disse forandringene kommer naturlig på vår vei gjennom vår jordiske reise. Vårt liv forandrer seg når vi utvikler oss fra barn til ungdom til voksne og til slutt til alderdom. Utdannelse, misjon, ekteskap, arbeid og pensjonering er alle eksempler på milepæler med store forandringer.
Altfor ofte er vi motvillige til å gå til neste stadium, ta fatt på neste utfordring. Kanskje er vi for bekvemme, redde eller troløse. Bestemors fang er ofte mer behagelig enn barnehagens prøvelser. Våre foreldres kjeller, med ubegrenset med TV-spill, kan være mer tiltalende enn utdannelse, ekteskap eller karriere.
Hvordan kan vi best forberede oss for de forandringer vi uunngåelig møter på vår vei gjennom livet?
For det første, følg profetene. Lytt til og rett dere etter Brødrenes råd. Profeter hever ofte en advarselsrøst, men de gir også solide, saklige råd som hjelper oss å ri av livets stormer. I første kapittel i Lære og pakter minner Herren oss om følgende: «Enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme» (L&p 1:38). Profeter hjelper oss å konfrontere de forandringer og utfordringer vi stadig møter. Den populære Primær-sangen «Følg profeten» minner oss om dette viktige prinsippet: «Vi kan alltid motta støtte på vår vei, følg det Guds profeter sier klart til deg» (Barnas sangbok, 58-59).
For det annet, ha alltid et evig perspektiv. Forstå at forandringer og utfordringer er en del av Guds plan. Med hensikt er dette jordeliv en tid med prøvelser, eller en tid «for å se om de vil gjøre alt hva Herren, deres Gud, befaler dem» (Abraham 3:25). For å kunne prøve vår bruk av vår Gud-gitte handlefrihet, gjennomgår vi som dødelige en rekke forandringer, utfordringer, prøvelser og fristelser mens vi går gjennom livet. Først da er vi ordentlig prøvet.
I 2. Nephi leser vi: «For det må nødvendigvis være en motsetning i alle ting. Hvis ikke … kunne ikke rettferdighet tilveiebringes, heller ikke ugudelighet, hverken hellighet eller elendighet, hverken godt eller ondt» (2. Nephi 2:11).
Livets utfordringer og forandringer gir oss muligheter til å vokse, når vi bruker vår handlefrihet til å ta rettferdige avgjørelser.
For det tredje, ha tro. President Gordon B. Hinckley oppfordret alltid Kirkens medlemmer til å gå fremad i tro (se «Gud gav oss ikke motløshets ånd», Lys over Norge, feb. 1985, 4). Idet vi daglig møter en verden full av negativitet, kan tvil, frykt og til og med avsky krype inn i vårt hjerte. President Thomas S. Monson har rådet oss: «Tro og tvil kan ikke befinne seg i samme sinn samtidig, for det ene vil fortrenge det andre.» I Moroni leser vi at «uten tro kan det ikke være noe håp» (Moroni 7:42). Vi må utøve tro for å kunne takle livets utfordringer og forandringer. Det er slik vi lærer og utvikler oss.
For det fjerde, vær ved godt mot. Mange av våre medlemmer over hele kloden har utfordringer, både økonomiske og annen slags. I slike stunder er det lett å føle seg fortvilet og glemt. I Kirkens tidlige, vanskelige tid, rådet Herren de hellige til å være glade: «Vær ved godt mot, mine barn, for jeg er midt iblant dere, og jeg har ikke forlatt dere» (L&p 61:36).
I sin siste konferansetale for seks måneder siden, fortalte eldste Joseph B. Wirthlin oss hvordan vi skulle reagere på motgang. Ett av rådene hans lød: «Neste gang dere er fristet til å stønne, kan dere kanskje prøve å le isteden. Det vil forlenge livet deres og gjøre livet til alle rundt dere mer fornøyelig» («Ta det som det kommer, og nyt det», Liahona, nov. 2008, 27). Latter og god humoristisk sans kan dempe humpene på livets reise.
Det ville vært fint om vi kunne forutse alle livets forandringer. Noen forandringer kan vi se komme. Det er sikkert at alle siste-dagers-hellige unge menn blir lært å forberede seg til en heltidsmisjon, en livsendrende opplevelse. Enhver verdig ung enslig voksen forstår viktigheten av å velge en ektefelle og bli beseglet i det hellige tempel. Vi vet at disse forandringene kommer, og vi kan planlegge dem. Men hva med de forandringene som kastes på oss ganske utventet? Dette er forandringer vi tilsynelatende ikke har noen kontroll over. Økonomisk nedgang, arbeidsløshet, hemmende sykdom eller skader, skilsmisse og død er eksempler på forandringer vi ikke forventer, forutser eller ønsker velkommen. Hvordan kan vi takle slike uventede tilbakeslag på livets reise?
Svaret er det samme. Ved å lytte til profetene, ha et evig perspektiv, ha tro og være ved godt mot kan vi møte livets uventede utfordringer og gå videre med livet.
De tidlige pionerene er utmerkede eksempler på hvordan vi skulle akseptere forandringer og overvinne utfordringer og vanskeligheter.
Robert Gardner jr. ble døpt inn i Kirken i januar 1845 i et islagt tjern i de dype skogene i det østre Canada. Trofast og flittig som han var, kom han med sin familie til Nauvoo, og etter mye motgang kom de frem til Saltsjødalen i oktober 1847. Da de kom til dalen, slo de leir ved et sted som ble kalt Old Fort, bare noen kvartaler unna dette Konferansesenteret. I sin håndskrevne historie skrev han: «Jeg spente fra oksene og satte meg på mitt ødelagte drag, og sa at jeg ikke orket en eneste dags reise til» («Robert Gardner Jr. Self History and Journal», Kirkens historiske bibliotek, 23).
Robert hadde ingenting, men begynte å skape et nytt liv for seg selv og sin familie. De første årene var tøffe, men gradvis ble ting bedre da han og hans bror Archibald begynte med møller langs Mill Creek og Jordan River. Noen år senere led han et nytt tilbakeslag. Vannet som drev møllen hans, ble avledet lenger oppe i elven, slik at hans del av elven ble tørrlagt. Et forsøk på å bygge en 10 km lang kanal til møllen mislyktes.
Igjen fra historien hans: «Det oppsto stadig huller i kanalen, til den viste seg å være mislykket. Dette førte til at jeg mistet hele avlingen, og møllen min ville ikke gå. Buskapen min var borte, og jeg var helt blakk» («Robert Gardner Jr. Self History and Journal», 26).
Som om ikke denne prøven var stor nok, viser hans neste innføring i hans historie at han har blitt kalt på misjon til Canada. Noen få måneder senere forlot han sin familie, og sammen med andre misjonærer reiste han med håndkjerre, dampbåt og tog til sitt virkefelt.
Han fullførte denne misjonen og vendte hjem til sin familie, og gjennom hardt arbeid og flid klarte han igjen å etablere seg og gjøre det godt.
Bare noen få år senere hadde bror Gardner besøk av noen venner på sin gård i Millcreek i Saltsjødalen. Den ene bemerket: «Godt å se at du har kommet deg så bra etter å ha vært blakk. Du har det nesten like bra som før du mistet din eiendom og reiste på misjon.»
Roberts historie beskriver det som fulgte: «Mitt svar var: ”Ja, jeg var velstående en gang, og alt ble borte, og jeg er nesten redd for et nytt [misjons]kall.” Ganske riktig, noen få timer senere kom noen av mine naboer som hadde vært på et møte i Salt Lake City, innom og fortalte meg at mitt navn var blant en rekke navn som i dag ble kalt til å reise sydover på misjon for å grunnlegge en ny bosetting og dyrke bomull. Vi skulle starte med det samme.»
Han skriver: «Jeg så meg rundt og spyttet, tok av meg hatten og klødde meg i hodet, og tenkte og sa: ”Greit”» («Robert Gardner Jr. Self History and Journal»; uthevelse tilføyd).
Robert Gardner visste hva det ville si å oppleve forandringer i livet. Han fulgte Brødrenes råd, og tok imot kall selv når det ikke var beleilig. Han hadde stor kjærlighet til Herren og viste en sterk, ubøyelig tro med fantastisk godt humør og edelmot. Robert Gardner jr. ble en av de ledende pionerene i koloniseringen av Syd-Utah. Det er han og utallige pionerer som ham, som gir oss inspirasjon til å gå videre og fryktløst møte de mange forandringer og utfordringer som kommer i våre liv. Når vi går fremad og går videre med livet, måtte vi være lydige, trofaste og muntre. Dette er min bønn i Jesu Kristi navn. Amen.