Prestedømsansvar
Som prestedømsbærere kan vi være en mektig innflytelse i andres liv.
Eldste Andersen, på vegne av De sytti vil jeg si at vi er glad i deg og oppholder deg av hele vårt hjerte og med vår tro.
Mine kjære brødre, det er et hellig privilegium å tilhøre Herrens kongelige hær.1 Jeg er ydmyk her jeg står foran dere og ser dere for meg forsamlet over hele verden.
På det verdensomspennende opplæringsmøtet for ledere 21. juni 2003 lærte president Gordon B. Hinckley oss at vi som prestedømsbærere har et firedelt ansvar. Han sa: «Vi har alle et firedelt ansvar. For det første har vi ansvar for våre familier. For det annet har vi ansvar overfor våre arbeidsgivere. For det tredje har vi ansvar for Herrens arbeid. For det fjerde har vi ansvar for oss selv.»2
De fire ansvarsområdene er av avgjørende viktighet.
President Gordon B. Hinckley sa: «Det er tvingende nødvendig at dere ikke forsømmer deres familier. Ingenting dere har er mer dyrebart.»3
Det er vårt ansvar som fedre å lede vår familie i daglig familiebønn, daglig skriftstudium og i familiens hjemmeaften. Vi må prioritere og ta vare på disse mulighetene til å bygge opp og styrke familiens åndelige fundament. President Hinckley har sagt: «Prøv å ikke la noe komme i veien for det. Anse det som hellig.»4
Angående familiens hjemmeaften sa han: «Hold mandag kveld viet til familiens hjemmeaften.»5
Våre barn har, i likhet med sine foreldre, tidkrevende aktiviteter i alle aspekter av sitt liv. De har aktiviteter i forbindelse med Kirken, skolen og venner. Mange av våre barn går på skoler hvor de er i mindretall. Ofte legger skoler arrangementer til mandagskvelder – aktiviteter som sport, fremførelser eller øvinger, kor og andre arrangementer. Vi må holde mandagskveldene frie for andre aktiviteter så vi kan ha vår familiens hjemmeaften. Ingen annen aktivitet er viktigere for familien.
Det er under familiens hjemmeaften og andre familiesamlinger at vi forbereder våre barn til å motta Herrens velsignelser. Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum sa: «Det er vårt ansvar å påse at vi holder familiebønn, studerer Skriftene og holder familiens hjemmeaften. Det er vårt ansvar å forberede våre barn på å motta frelsens og opphøyelsens ordinanser.»6
Familiens hjemmeaften er en veldig spesiell tid for oss til å styrke oss selv og hvert familiemedlem. Det er viktig å inkludere hele familien i oppgaver til familiens hjemmeaften. Et barn kan gjengi leksjonen han eller hun fikk i Primær på søndag. Familiens hjemmeaften styrket min egen families tro og vitnesbyrd.
Daglig skriftstudium er en annen viktig familieaktivitet. Jeg husker da min sønn var syv år gammel. Han sto i dusjen en kveld det var uvær og strømmen gikk. Min kone ropte på ham og ba ham skynde seg å dusje ferdig, for så å ta med seg et stearinlys og komme sakte ned trappen så vi kunne ha familiebønn. Hun ba ham være forsiktig så han ikke mistet stearinlyset på teppet fordi det kunne starte en brann og huset kunne brenne ned. Flere minutter senere kom han ned trappen. Han strevde med å holde stearinlyset i én hånd mens han holdt Skriftene i den andre. Hans mor spurte ham hvorfor han hadde med seg Skriftene. Han svarte: «Mamma, hvis huset brenner ned, må jeg ha Skriftene mine!» Vi visste at våre anstrengelser for å hjelpe ham å bli glad i Skriftene var plantet i hans hjerte for alltid.
Angående vårt ansvar overfor vår arbeidsgiver sa president Hinckley: «Dere har en plikt. Vær ærlige overfor deres arbeidsgiver. Utfør ikke kirkearbeid på hans tid.»7
Han minnet oss også på at vårt arbeid gjør oss i stand til å ta vare på familien og være effektive tjenere i Kirken.
Prestedømsbærere har mange ansvar og oppgaver. Vi har muligheter til å besøke, intervjue, undervise og tjene andre. Det er vårt hellige ansvar å bygge opp Kirkens medlemmer og bidra til å styrke deres tro og vitnesbyrd om vår Frelser Jesus Kristus. Vi har muligheter til å ta vare på de familiene vi tjener som hjemmelærere, til å lære medlemmene å forsørge seg selv, sine familier og de fattige og trengende på Herrens måte. Prestedømsbærere har ansvar for å motivere de unge til å forberede seg til en hederlig heltidsmisjon og gifte seg i templet.8
President Ezra Taft Benson sa: «Prestedømsbærere må ha tilsyn med og omsorg for quorumsmedlemmer og deres familier gjennom organisert hjemmeundervisning.»9
Vi må være opptatt av hvert eneste medlem av Kirken som vi har ansvar for. Hjemmeundervisning er et av våre største ansvar.
Som fedre har vi også det hellige ansvar for å sette et verdig eksempel for våre barn for å hjelpe dem å bli bedre foreldre og ledere i sine egne hjem. Jeg siterer eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum: «Vi vil be alle prestedømsledere, spesielt dere fedre, om hjelp til å forberede deres sønner. Forbered dem både åndelig og timelig til å se ut som og oppføre seg som Herrens tjenere.»10
Når vi mottar prestedømmet, inngår vi en evig pakt om å tjene andre.11 Som prestedømsbærere kan vi være en mektig innflytelse i andres liv.
President Thomas S. Monson ga oss følgende påminnelse: «Hvor heldige og velsignet vi er som bærer Guds prestedømme…
… Husk alltid at andre søker lederskap fra dere, og at dere påvirker andre enten til det bedre eller det verre, en innflytelse som vil merkes i flere generasjoner.»12
Vårt eksempel vil alltid tale høyt. I løpet av mine år som medlem av Kirken har jeg blitt påvirket av mange ledere og medlemmers eksempel. Jeg husker et flott ektepar som var storartede eksempler for vår familie og hele menigheten. De ble døpt i 1982. Jeg var deres biskop.
Celso og Irene bodde ganske langt fra kirkebygningen. De gikk 40 minutter hver vei til kirken, og de sto aldri over et eneste møte. De var alltid der med brede smil om munnen. Det falt naturlig for dem å tjene andre. Celso og Irene har en sønn, Marcos, som ble født psykisk og fysisk utviklingshemmet. Jeg husker godt deres kjærlige omsorg for sin sønn. I 1999 fikk Celso en hjerneblødning som førte til at han ble lam fra livet og ned. Celso fortsatte å komme trofast til kirken sammen med sin familie. De betalte trofast sin tiende og et rundhåndet fasteoffer. Vår sønn Moroni er nå deres biskop, og han forteller meg at Celso og Irene fortsetter å tjene trofast. Ikke bare utfører de sine kall i menigheten, de utfører også trofast sin tjeneste som tempelarbeidere i Sao Paulo Brasil tempel. De er der hver fredag fra tidlig om morgenen til kvelden. De gir alltid med glede av sin tid og sine ressurser idet de trofast utfører sine ansvarsoppgaver i Kirken.
President Monson sa: «Det meste av den tjeneste prestedømsbærere yter, blir utført i stillhet og uten fanfare. Et vennlig smil, et varmt håndtrykk, et oppriktig vitnesbyrd om sannheten kan virke oppløftende, forandre menneskelig natur og frelse dyrebare sjeler.»13
Det er den slags tjeneste Celso og Irene utfører i det stille.
Når vi vurderer hvordan vi best kan utnytte vår tid for å dekke familiens behov og utføre vårt arbeid og våre kall i Kirken, er det viktig å huske på at enhver prestedømsbærer trenger å vokse åndelig. Dette er et ansvar vi har overfor oss selv. Men det er viktig å huske at vi alle har hjelpere.14 Rettledning fra våre profeter, seere og åpenbarere er den mest dyrebare hjelp vi mottar.
Vår Frelser ga denne oppfordring til hver og en av oss:
«Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.
For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.»15
Når vi utfører hans arbeid og hans vilje, istedenfor vår egen vilje, vil vi oppdage at åket er gagnlig og byrden er lett. Han vil alltid være med oss. Han vil åpenbare for oss nøyaktig det vi trenger for å lykkes med våre familie, vår karriere og enhver ansvarsoppgave vi har i hans kirke. Han vil hjelpe oss å vokse både enkeltvis og som brødre i prestedømmet.
Jeg vet at Kirken er sann. Jeg vet at Joseph Smith er en Guds profet. Jeg vet at Thomas S. Monson er den levende profet på jorden i dag. Jeg vet at Jesus er Kristus, vår Frelser og Forløser, i Jesu Kristi navn. Amen.