Howard W. Hunter: Min far, profeten
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Venner stiller meg ofte to spørsmål: “Hvordan var det å være sønn av en profet og vokse opp sammen med slik en bemerkelsesverdig mann?” og “Tror du virkelig at din far var en Guds profet?”
Historiske foto gjengitt med tillatelse fra familien Hunter, Kirkehistorisk bibliotek og Kirkehistorisk museum; lagerfotografier © iStock/Thinkstock
Jeg har etterhvert skjønt at menn og kvinner måles ved det de verdsetter og hva de er villige til å gjøre med disse verdinormene. Gode mennesker synes alltid å gjøre alt som er nødvendig for å etterleve sine normer, selv om det innebærer store ofre. Min far var et av disse gode menneskene. Jeg hadde privilegiet å lære bemerkelsesverdige ting av ham om den sanne betydningen av storhet. Lærdommene kom ikke av det han fortalte meg, men av det han gjorde og hvem han var.
De følgende historiene illustrerer hvordan det var å vokse opp sammen med min far, advokat, musiker, omsorgsperson, profet – og fremfor alt en mann som utstrålte vennlighet og var villig til å gi alt for Gud og familie.
Han ofret til beste for sin familie
Da jeg var tenåring, rotet jeg rundt på loftet en dag og kom over en masse støvete kasser. Jeg fant en klarinett, en saksofon, en fiolin og en trompet. Etter å ha spurt far angående dem, fikk jeg vite at dette var noen av instrumentene han hadde spilt. Han hadde et band da han gikk på videregående skole i Boise, Idaho. Han var en dyktig musiker som virkelig elsket musikk og å lage musikk. Bandet hans spilte ved store sosiale begivenheter i Boise og til og med på et cruiseskip som seilte til Asia. Etter at han flyttet til Syd-California i 1928, ble bandet omorganisert og ble svært populært.
I 1931 giftet han seg med mor, Clara Jeffs. De ønsket seg barn. Han følte at for ham var underholdningsverdenens krav uforenlige med den meningsfylte familien han ønsket seg. Så en dag la han alle instrumentene i etuiene sine og bar dem opp på loftet. Unntatt til sjeldne familiebegivenheter spilte han dem aldri igjen.
Jeg ante ikke hvilket offer han hadde gjort før senere. I 1993 flyttet han fra sitt hjem i Salt Lake City til en leilighet i sentrum av Salt Lake City, i nærheten av sitt kontor. Under flyttingen kom vi over instrumentene igjen. Jeg spurte ham om han ønsket å gi dem til Kirken på grunn av den viktige rollen de hadde spilt i hans yngre år. Svaret overrasket meg: “Ikke ennå. Jeg kan ikke skille lag med dem nå.” Selv om far visste at han aldri kom til å spille på dem igjen, orket han ikke tanken på å gi dem fra seg. Det var først da jeg innså hvilket stort offer han hadde gjort.
Han engasjerte seg i slektshistorie
Etter at mor og far giftet seg, var et av fars første kall å undervise et kurs i slektshistorie. I løpet av denne perioden ble han personlig engasjert i slektshistorisk arbeid. Kalenderen på advokatkontoret hans hadde mange ettermiddager avsatt til å dra til Los Angeles folkebibliotek for å gjøre slektsforskning. Han begynte å utarbeide 180 cm lange familiegruppeark, som han ga solid innbinding.
Far samlet også data og tok kontakt med våre slektninger. Han sendte hundrevis av brev til sine slektninger etter hvert som han oppdaget hvem de var. Han fylte familieferiene våre med besøk til søskenbarn, tanter og onkler. Dette lærte meg om det gode som kan komme av å ofre en behagelig feriedag.
Han viste sin karakterfasthet på jusstudiet
Da jeg ble født, leste far en lærebok om testamenter på sykehusets venterom. Han hadde bestemt seg for å studere jus da han jobbet sammen med advokater ved etaten for flomkontroll i Los Angeles. Far var alltid en familiemann, og følte at han kunne forsørge familien bedre om han var advokat selv. Med hustru, to barn og heltidsjobb, skjønte han imidlertid at skolen og studiene måtte foregå på kveldstid.
Senere, da jeg selv studerte jus, lurte jeg på hvordan far hadde klart seg. Jeg spurte: “Når sov du?” Han sa at han studerte så mye han kunne, og når han var så trett at han ikke klarte å studere lenger, sov han i tre til fire timer. Slik holdt han det gående i fem år. Jeg undret meg over karakterfastheten hans.
Han tilbragte tid med sønnene sine
Far hadde et travelt liv, men han tok seg likevel tid til familien sin. Da jeg var speider, planla troppen vår å padle nedover elven Rogue i Oregon i kajakker vi hadde bygget selv. Far meldte seg frivillig til å bli med oss, selv om han ikke var spesielt glad i leirliv og å sove på bakken. Vi jobbet mange timer sammen i garasjen for å bygge tomannskajakken vår.
Snart var vi ute på elven. Jeg tok den viktige fremre plassen, og far satte seg bak. Etter hvert som vi kom nedover elven, havnet vi snart i en spesielt risikofylt og farlig foss.
Tuppen av kajakken trengte dypt ned i vannet nederst i fossen slik at vi veltet og begge gikk gjennom spruttrekket og havnet i elven. Jeg kom opp og å så etter far, men kunne ikke se ham. Til slutt kom han opp idet vannet sprutet ut av munnen hans, og vi klarte å rette opp kajakken og komme oss oppi den igjen. Før vi klarte å komme oss til land for å finne ut hva som hadde skjedd, feide elven oss inn i det neste stryket. Vi fikk ikke tid til å rette opp kajakken igjen før en virvel snurret oss rundt, og vi skjøt gjennom et langt stryk baklengs og ute av kontroll.
Vi klarte til slutt å komme oss tilbake til leiren den kvelden sammen med de andre speiderne. Far fortalte ganske detaljert historien om Job. Av dagens hendelser og beretningen om Job lærte vi at livet ikke alltid er lett. Istedenfor å dra hjem neste morgen, satte far seg i den lille båten vår igjen, og avsted bar det med oss. Denne erfaringen lærte meg om det en god mann gjør når han verdsetter sin familie.
Han pleiet sin hustru
I 1970 ble mor diagnostisert med en kronisk sykdom som tettet igjen arteriene til hjernen. Hun var en særdeles oppvakt, elegant og engasjerende kvinne med strålende øyne. Men i løpet av de neste 13 årene ble hun stadig verre. Det var som å miste en god venn bit for bit.
Far trådte til og ble hennes viktigste omsorgsperson. I begynnelsen gjorde han små ofre for at hun skulle ha det komfortabelt, og det oppmuntret henne. Han laget mat til henne, sang for henne og holdt henne i hånden. Etter hvert ble imidlertid omsorgen for mor stadig vanskeligere og mer fysisk krevende. Det må ha vært en prøvelse for far.
Etter hvert som mors tilstand forverret seg, gikk det også ut over fars egen helse. Jeg var der da legen fortalte ham at mor trengte heltidspleie ved et kvalifisert pleiehjem. Han ville sannsynligvis dø om han fortsatte å gi henne den pleien hun trengte, og da ville hun ikke ha noen til å ta vare på seg.
De 13 siste månedene av mors liv besøkte far henne på pleiehjemmet hver dag han ikke var bortreist i forbindelse med oppgaver i Kirken. Hun kjente ham ikke igjen, men det spilte ingen rolle for ham. Han snakket med henne som om alt var i orden. Jeg så ham når han kom tilbake fra en stavskonferanse et eller annet sted langt borte. Han var utmattet. Men det første han gjorde når han kom hjem, var å besøke mor for å gi henne den oppmuntring han kunne.
Far kunne ikke ha tatt bedre vare på mor. Jeg lærte mye om offer ved å iaktta ham da han tok seg av henne.
Han ofret for sitt kall
ØVERST TIL VENSTRE: FOTOGRAFI AV TOM SMART, MED TILLATELSE FRA Deseret News.
Pappa følte at kallet som apostel var en absolutt prioritet – og med god grunn. Det er bare en liten gruppe menn som er kalt som spesielle vitner for å lede Guds verk på jorden, og de kan ikke ta seg en eneste fridag, for ikke å snakke om et år.
Å utføre oppgavene sine var til og med viktigere for far enn hans egen helse. Far lot det være opp til Herren å fornye kroppen hans (se L&p 84:33). Han ba meg en gang om å bli med ham til en regionalkonferanse i Paris. Legen mente at han burde sette av flere dager til reisen på grunn av den store påkjenningen den ville være for ham, men vi fløy direkte til Paris. Jeg kunne knapt holde øynene åpne, men far satte energisk i gang med å lede møter, intervjue og oppløfte andre.
På slutten av sitt liv hadde han ofte fryktelige smerter. Jeg visste ikke at menneskekroppen kunne tåle slike smerter. “Pappa,” sa jeg, “tror du virkelig at vi ropte av glede over å få en kropp som dette?” Med overbevisning svarte han: “Ja.” Så tilføyde han med litt humor: “Jeg er ikke så sikker på at vi kjente til hele sannheten.”
Han viste vennlighet
Far verdsatte vennlighet. Han snakket med en vennlig manns moralske autoritet. Han var kjent og respektert av naboer, familie, venner, klienter, medarbeidere og medlemmer av Kirken som en vennlig mann.
Jeg kan ikke huske én gang i oppveksten at han behandlet meg skarpt eller uvennlig. Selv om jeg kan ha fortjent en streng reaksjon, håndterte han enhver situasjon ved å undervise istedenfor å straffe. Vi snakket om hvorfor det jeg hadde gjort var galt og hva jeg burde gjøre med saken. For meg fungerte det – eller i det minste så godt som kunne forventes.
Min far var biskop i El Sereno menighet da Kirken så vidt hadde kommet i gang i Los Angeles-området. Menighetens medlemmer snakker fortsatt om hans omtanke for dem og deres familier. En søndag var ikke far tilstede på prestedømsmøtet. Alle lurte på hva som hadde skjedd med ham. De fant senere ut at en av prestene hadde problemer med å stå opp i tide til å rekke møtet. Så av vennlighet holdt han quorumsmøtet på prestens soverom.
En av mine venner på videregående skole var en helt spesiell person med stort potensial, men hun var bekymret for å vende tilbake til universitetet etter sitt første studieår på grunn av kostnadene. Pappa fant ut om bekymringen hennes og inviterte henne til kontoret sitt. På slutten av samtalen ga han henne en sjekk han allerede hadde skrevet ut, som gjorde henne i stand til å vende tilbake til skolen.
Jeg hadde en annen venn på videregående i Pasadena stav mens far var stavspresident. Hun gikk på Brigham Young University. På en reise hvor hun representerte skolen, kom hun ut for en fryktelig bilulykke og fikk behandling på et sykehus i Las Vegas, Nevada. Da pappa fant ut om tilstanden hennes, kjørte han 435 km fra Los Angeles til Las Vegas for å besøke henne, vise henne kjærlighet og gi henne oppmuntring.
Jeg vet ikke hvor mange slike gode gjerninger pappa gjorde. Han nevnte dem aldri for oss, eller for noen. Omsorgsfulle personer gjør vanligvis ikke det.
Jeg fikk vite om noen av disse gode gjerningene fra brev han beholdt fra personer som skrev til ham for å takke. Dette brevet er typisk for de brevene han mottok: “I fortvilelse skrev jeg om vår eldste datter… Du tok deg tid og viste omsorg nok til å invitere henne inn til en samtale og gi henne ditt personlige telefonnummer. Hun ble overrasket og forundret over at du syntes hun var verdt det. Telefonsamtalen og det personlige besøket ble et ordentlig vendepunkt i livet hennes.” Brevet forteller så om da hun vendte tilbake til Kirken, hennes besegling i templet og hennes lykkelige og produktive liv. “Etter å ha lest din uttalelse [om vennlighet på generalkonferansen i oktober 1994] fikk jeg tårer i øynene da det gikk opp for meg at du i mange år har gjort det du nå oppfordrer oss alle til å gjøre.”
Min far, en Guds profet
Far trodde på Jesus Kristus. Han gjorde det lett for meg også å tro på Kristus. Jeg så hva man gjør når man tror på Kristus og er ham lik. Jeg følte den fred og det håp og den glede som følger av å leve på den måten.
Så det siste spørsmålet: “Tror du virkelig at din far var en Guds profet?” Dette spørsmålet har alltid vært lett for meg å svare på. Jeg kan ikke huske noe i min fars privatliv, familieliv, karriere eller liv i Kirken som kunne få meg til å tro at han ikke var kvalifisert. Men det er ikke det samme som å tro at han faktisk var kalt som Guds representant til alle hans barn på jorden. Jeg har fått visshet om at han var en Guds profet, men denne kunnskapen kom ikke av å kjenne ham, se hans eksempel eller bli rørt av det jeg så ham gjøre og si. Disse tingene hjelper. Men denne kunnskapen ble gitt meg som en≈barmhjertig gave av den samme Gud som kalte ham.