Refleksjoner og speilbilder
Ikke det mirakelet vi ønsket
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Noen ganger ber og ber vi til vår knær er såre om det miraklet vi ønsker, men så gir Gud oss det miraklet vi trenger.
Et par måneder senere skulle jeg fullføre studiene og få mitt første barn, håpet jeg. Min mann var like ivrig som meg etter å begynne å få barn.
Ett år, fire måneder, en mengde negative graviditetstester, fem negative eggløsningstester, to fæle måneder på medisiner og tusenvis av tårer senere, hadde vi ingen barn og lite håp om naturlig unnfangelse. Da legekontoret ringte og tilbød seg å henvise oss til en spesialist på ufruktbarhet, takket vi nei. Vi var altfor stresset til å takle noe mer, og vi trengte en pause. Før jeg la på, sa sykepleieren: “Ring oss hvis det skjer et mirakel.”
Mirakler er jo nettopp mirakuløse. De forekommer, både store og små. De kommer når vi minst venter dem, og når vi trenger dem sårt. Og noen ganger ber og ber vi til vår knær er såre om det miraklet vi ønsker, men så gir Gud oss det miraklet vi trenger.
I lang tid ba vi inderlig om et barn, men himmelen syntes å være taus. Omsider gikk det opp for oss at vi ba med feil fokus. Gud vet hvilke velsignelser vi trenger og når vi trenger dem. Han ser det store bildet. Vi ser her og nå. Så vi gjorde en forandring. Vi sluttet å be om det vi ønsket, og i stedet begynte vi å si “takk”.
Vår himmelske Fader, takk for at du har velsignet oss med hverandre.
Takk for omsorgsfulle familiemedlemmer og venner.
Takk for barna rundt oss som vi kan nyte til vi får våre egne.
Takk for leger og vitenskap som kan avdekke hva som fungerer og ikke i kroppen vår.
Og (så det som var vanskeligst å si) takk for denne prøvelsen.
Å være takknemlig for nettopp det som var så tungt, var vanskelig, men vi visste at vår himmelske Fader elsket oss. Så et eller annet sted i denne prøvelsen var det velsignelser. Vi ville aldri finne velsignelsene hvis vi lot prøvelsen ta overhånd hos oss. I stedet valgte vi å være takknemlige – og da vi gjorde det, ble velsignelsene tydelige:
Vi satte større lit til hverandre, uttrykte våre følelser mer, og elsket hverandre mer.
Vi stolte mer på Herren, og ba mer.
Vi kom nærmere Frelseren, følte hans nærvær mer og elsket ham mer.
Vi følte kjærlighet fra familie og venner som ba for oss.
Da vi ble oppmerksomme på alle disse velsignelsene, ble vi fylt med den reneste og skjønneste fred vi kunne ha forestilt oss.
At vi ikke hadde en familie akkurat da betydde ikke at Gud ikke brydde seg. Vi måtte bare stole på hans tidsplan, og vi trengte hans fred for å holde liv i den tilliten. Vi trengte hans fred til å forbinde vårt sønderknuste hjerte og gi oss tro til å fortsette å bevege oss fremover.
Fred var miraklet vi trengte – ikke det mirakelet vi hadde bedt om, men det vi trengte mest.