Til vi ses igjen
Lignelsen om ugleekspressen
Fra “Tre lignelser ‒ Den ukloke bien, ugleekspressen og to lamper,” Liahona, feb. 2003, 36–41.
Jeg tenkte dypt på det den skitne, oljeflekkete lokomotivføreren hadde sagt.
Bilde © Hemera/Thinkstock: iStock/Thinkstock
I mine studiedager var jeg blant noen studenter som ble tildelt feltarbeid som ledd i et obligatorisk kurs i geologi…
Et oppdrag hadde holdt oss ute i felten i mange dager… Da tiden som var avsatt til undersøkelsen, nærmet seg slutten, ble vi overrumplet av en kraftig storm, etterfulgt av kraftig snøvær – utenfor sesongen og helt uventet, men som øket slik i styrke at vi sto i fare for å bli sittende værfast i høyden. Uværet var på sitt verste da vi tok oss ned en lang og bratt fjellside mange kilometer unna den lille jernbanestasjonen hvor vi hadde håpet å ta et tog hjem den kvelden. Med store anstrengelser kom vi til stasjonen sent på kvelden mens uværet fremdeles raste …
Toget vi ventet og håpet på, var “Ugleekspressen” – et hurtig nattog som gikk mellom storbyene …
Lenge etter midnatt kom toget i en fryktelig virvel av vind og snø. Jeg ble hengende etter kameratene mine da de skyndte seg på toget, for jeg ble interessert i å se på lokomotivføreren, som i løpet av det korte oppholdet, mens assistenten hans tok seg av vannforsyningen, så over maskinen, oljet noen deler, rettet på andre og inspiserte grundig det prustende lokomotivet. Jeg dristet meg til å snakke til ham, enda så opptatt han var. Jeg spurte hva han følte en slik urolig, nifs og fryktelig natt da ødeleggende krefter så ut til å være sluppet løs, helt ukontrollert, og vinden ulte og farer truet fra alle kanter …
Svaret hans var en lærdom jeg aldri har glemt. I bunn og grunn sa han, i støtvise og usammenhengende setninger: “Se på lokomotivets frontlys. Lyser ikke det opp ca. hundre meter eller mer? Alt jeg prøver å gjøre, er å kjøre disse hundre meterne med opplyst spor. Det kan jeg se, og jeg vet veien er åpen og sikker den strekningen… Lyset fra lokomotivet holder seg alltid foran meg!”
Da han klatret opp til sin plass i førerhuset, skyndte jeg meg ombord i den første passasjervognen, og da jeg sank ned i det polstrede setet og lykkelig nøt varmen og komforten som sto i sterk kontrast til den forrykende natten utenfor, tenkte jeg dypt på det den skitne, oljeflekkete lokomotivføreren hadde sagt. Det var fylt av tro – en tro som utretter noe stort, en tro som gir mot og besluttsomhet, en tro som fører til gjerninger …
Vi vet kanskje ikke hva som ligger foran oss i årene som kommer, ikke engang de nærmeste dagene eller timene. Men sporet er klart noen få meter eller kanskje bare noen få fot, vår plikt er tydelig, vår kurs er opplyst. Gå videre denne korte strekningen, det neste skrittet, som er opplyst ved Guds inspirasjon!