Bli kjent med Guddommen
Av eldste Jeffrey R. Holland
i De tolv apostlers quorum
Fra talen “Guddommen” som ble holdt under seminaret for nye misjonspresidenter ved opplæringssenteret for misjonærer i Provo 23. juni 2013.
Vi skulle kjenne disse guddommelige personene på alle måter vi kan. Vi skulle elske dem, holde oss nær til dem, adlyde dem og prøve å bli lik dem.
Det første syn, av Walter Rane
Profeten Joseph Smith sa: “Det er evangeliets første prinsipp med bestemthet å kjenne Guds karakter.”1 Han tilføyde også: “Jeg vil at dere alle skal kjenne ham og være fortrolig med ham.”2 Vi må ha “en riktig forestilling om hans… fullkommenheter og egenskaper”, og vi må beundre “[hans] opphøyde karakter”.3
Jeg ønsker å formidle profetens utfordring til oss og si at vi og våre misjonærer, våre medlemmer og våre undersøkere må ha en visshet om Guddommens karakter. Vi må ha riktig forståelse av deres personlige fullkommenhet og egenskaper og beundre deres opphøyde karakter.
Det er ingen tilfeldighet at vår første trosartikkel er: “Vi tror på Gud den evige Fader og på hans Sønn Jesus Kristus og på Den Hellige Ånd” (1. trosartikkel). Budskapet er tydelig for alle som underviser i evangeliet. Det er ingen vits i å gå videre til andre sannheter vi tror på hvis ikke vi selv og de vi underviser har en sikker overbevisning om Guddommens fremtredende rolle i vår lære og i vår evige fremtid. Vi skulle kjenne disse guddommelige personene på alle måter vi kan. Vi skulle elske dem, holde oss nær til dem, adlyde dem og prøve å bli lik dem.
Når vi bringer folk inn i Kirken, døper vi dem ikke inn i en manns kirke, enten denne mannen måtte være Joseph Smith, Brigham Young eller Thomas S. Monson – uansett hvor høyt vi holder disse profetene i ære. Vi døper dem ikke inn i lykkelige familiers eller Tabernakelkorets kirke.
Når vi bringer folk inn i Kirken, døper vi dem i Faderens og i Sønnens og i Den hellige ånds navn. Dermed leder vi dem tilbake til Faderen gjennom Hans Sønns tjenestegjerning, forsoning og nåde, og Den hellige ånds innflytelse veileder dem til dette målet. Vi må alltid ha klart for oss Guddommens fremtredende rolle både som middel og som mål når vi deltar i arbeidet med å frelse sjeler.
Hvis vi, som kong Benjamin sa, virkelig vet at disse guddommelige personene som vi tjener og sørger for, ikke er fremmede for oss og aldri er langt unna våre tanker og hensikter (se Mosiah 5:13), da kan vi få de resultatene kong Benjamin fikk. Og hva var de? Hans folk opplevde “en stor forandring”, hadde ikke “lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt”, og var “villige til å inngå en pakt… om å gjøre [Guds] vilje og være lydige mot hans befalinger i alt han [befalte dem] alle [deres] levedager” (Mosiah 5:2, 5).
T.v.: I din Guds tjeneste, av Walter Rane, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum; t.h.: detalj fra Dåp, av J. Kirk Richards
Dette var virkningen av kong Benjamins læresetninger på hans forsamling, og det er en fullkommen definisjon av virkelig vekst i våre konvertitter som vi legger vekt på når vi oppretter Kirken “i all verden” (Markus 16:15).
Slik Frelseren selv sa, er misjonærarbeidet ‒ arbeidet med å frelse sjeler – som et garn vi kaster ut til en stadig større verden av land, kulturer og folkeslag. Som sådan vil vi, slik lignelsen sier, samle fisk “av alle slag” (Matteus 13:47). Mange av disse “fiskene” i vårt voksende grenseland vet ikke hvem Gud er eller hva det vil si at han faktisk er deres Far. De vet ikke hvem Jesus Kristus egentlig er eller hvorfor det er det eneste navn gitt under himmelen hvorved vi kan bli frelst (se Apostlenes gjerninger 4:12). De vet ikke hvem Den hellige ånd er eller hvorfor dette medlemmet av Guddommen “ble utsendt for å undervise i sannheten” (L&p 50:14).
Kunnskap om Guddommen
Det er naturligvis mange andre ting disse fiskene fra alle folkeslag ikke vet, men hvis de skal ta imot det gjengitte evangelium og virkelig finne frelse for sin sjel, må det begynne med kunnskap og forståelse om Guddommens medlemmer. Til syvende og sist “finnes sann og frelsende religionsutøvelse bare blant dem som… vet sannheten om Guddommen og forstår det sanne forholdet menneskene skulle ha til hvert medlem av [det en av Brødrene har kalt] dette Evige presidentskap.”4
Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum minnet oss om at Lucifer forstår betydningen av denne læren selv om vi ikke gjør det. Han sa:
“Det finnes ingen frelse i å tro på… falsk lære, særlig et falskt eller uklokt syn på Guddommen eller noen av dens medlemmer …
Derfor vil djevelen heller spre falsk lære om Gud og Guddommen og vekke falske følelser med hensyn til en av dem, enn nesten hva som helst annet han kan gjøre.”5
Så ingen undersøker kan komme inn i denne kirken med et virkelig vitnesbyrd, med virkelig omvendelse, med det vi ønsker og kaller virkelig vekst i enhver konvertitt, med mindre han eller hun har hatt i det minste litt personlig, åndelig, sann erfaring med Gud. Den slags erfaring kan bare komme om man forstår at han er en virkelig person, en levende person, i bokstavelig forstand en far av kjøtt og ben som taler og ser og føler, som kjenner alle sine barn ved navn og kjenner alle deres behov, som hører alle deres bønner og som ønsker alle sine barn i sin kirke. Disse undersøkerne trenger å vite at han har en plan for deres frelse og har gitt befalinger med hensyn til hvordan vi kan finne veien tilbake til ham.
En Gud som bryr seg om dem like kjærlig som en mor eller far bryr seg om et barn, kan ikke være en overjordisk tåke eller en vag filosofisk første sak eller en guddommelig, men fraværende husvert. Han må kjennes som det han egentlig er – en barmhjertig, medfølende far, i hvis bilde alle hans barn er skapt, og som vi alle én dag igjen vil stå foran – og deretter knele! Ikke mange av våre undersøkere kjenner den slags Gud nå, hverken i eller utenfor vår tids kristendom.
I så henseende er det svært betydningsfullt at leksjon 1 i Forkynn mitt evangelium begynner med en enkel erklæring om at “Gud er vår himmelske Fader”.6 I denne leksjonen skal misjonærene først og fremst finne ut hva hver enkelt som blir undervist, forstår om Guds sanne natur.
Hvis misjonærene kan gi sine undersøkere en riktig forståelse av Gud i starten av sin undervisning, vil alt annet falle mye lettere på plass i all undervisning som følger.
Jesu Kristi misjon og budskap
T.v.: I din Guds tjeneste, av Walter Rane, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum; t.h.: detalj fra Dåp, av J. Kirk Richards
På samme måte må både eldste, søster og undersøker i mye større grad enn de gjør, forstå Jesu Kristi misjon og budskap, han som kom ned fra Faderen og underviste det Faderen underviste ham. Alle må forstå at Jesus kom til jordelivet for å vise oss veien, sannheten og livet. Han er den enestevei, hele sannheten og det fullkomne liv. Som sådan er han det eneste barnet i den menneskelige familie som Faderen uforbeholdent kan si følgende om: “Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag” (Matteus 17:5).
Vi må ha tro på Kristus, stole på at han har forløst oss fra døden fysisk og helvete åndelig, ta imot hans forsoning som det eneste middel til å bli forsonet med Gud, og erkjenne at det ikke finnes noen annen vei til frelse. Hvis verden skal bli forløst, må den bøye kne og med sin tunge bekjenne at Jesus er Kristus, den levende Sønn av den levende Gud. Vi må undervise med tro og begeistring i “barnelærdommen om Kristus” (Hebreerne 6:1; 2 Johannes 1:9; 2 Nephi 31:2, 21; 32:6; Jakobs bok 7:2, 6) slik den er fremsatt i Skriftene og sammenfattet i leksjon 3 i Forkynn mitt evangelium.
Fisken i vårt vidstrakte garn må vite at Den hellige ånd er det medlem av Guddommen som de vil ha det hyppigste og nærmeste forholdet til når de mottar misjonærene og ber om himmelsk veiledning angående deres budskap. Det er dette medlemmet av Guddommen som vil lede undersøkere til sannheten og deretter bære vitnesbyrd om denne sannheten når de støter på den. Undersøkerne må lære å gjenkjenne Ånden når den tilkjennegir seg i løpet av leksjonene. Misjonærene må så absolutt forstå Den hellige ånds guddommelige rolle i omvendelsesprosessen, og må gjøre sitt beste for å ha Ånden med seg til alle tider.
“Hva ble dere ordinert til?” spør Herren. “Til å forkynne mitt evangelium ved Ånden, ja, ved Trøsteren som ble utsendt for å undervise i sannheten …
Derfor, den som taler [ved Ånden] og den som mottar [ved Ånden], forstår hverandre, og begge blir oppbygget og fryder seg sammen” (L&p 50:13–14, 22).
Vi kan være helt sikre på at det ikke vil gå bra – hverken for misjonærene eller deres undersøkere – hvis vi hopper over eller tar lett på vår undervisning om det guddommelige. Vi må ikke vise til jordiske ledere før vi har undervist og vitnet om de celestiale. Vi må ikke prøve å undervise tilleggssannheter før vi har undervist de grunnleggende. Vi må ikke haste til dåp og målet som er en ny konvertitt, før vi har undervist i den sanne tro på Gud, forklart behovet for sann omvendelse i Kristus, og forvisset oss om at disse avgjørende første skuddene av en konvertitts voksende vitnesbyrd holdes sterke og livskraftige gjennom Den hellige ånds berikende innflytelse.
Kristen forvirring
Med hensyn til disse guddommelige personenes adskilte natur, lærer åpenbaringer i de siste dager oss at “Faderen har et legeme av kjøtt og ben like følbart som menneskets – Sønnen likeså – men Den Hellige Ånd har ikke et legeme av kjøtt og ben, men er en Ånd i persons skikkelse” (L&p 130:22).
Detalj fra Den blinde mannen blir helbredet, av Carl Heinrich Bloch
Man kan ikke få en grunnleggende uttalelse tydeligere enn det! Men dessverre har nesten to tusen års kristen historie skapt forferdelig forvirring og nærmest fatale feil i denne forbindelse. Mange utviklinger og gjentagelser av religiøse trosbekjennelser har forvrengt den enkle klarheten i sann lære, og erklært at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er abstrakte, absolutte, oversanselige, kan ta mange former, er evig sameksisterende og ukjennelige, uten kropp, lemmer eller følelser, og eksisterer utenfor tid og rom.
I disse trosbekjennelsene er alle tre medlemmene adskilte personer, samtidig som de er ett vesen, det mye omtalte “treenighetens mysterium”. De er tre adskilte personer, likevel ikke tre Guder, men én. Alle tre personene er ubegripelige, men likevel er det én Gud som er ubegripelig.
Vi er i det minste enige med våre kritikere på dette ene punktet – nemlig at en slik formulering om treenigheten i sannhet er ubegripelig. Når et så forvirrende gudsbegrep ble påtvunget kirken, er det ikke til å undre seg over at en munk i det fjerde århundre utbrøt: “Akk og ve! De har tatt fra meg min Gud… og jeg vet ikke hvem jeg skal tilbe eller henvende meg til.”7 Hvordan kan vi stole på, elske og tilbe, for ikke å snakke om å gjøre vårt beste for å bli lik en som er ubegripelig og ukjennelig? Hva med Jesu bønn om at “dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus”? (Johannes 17:3; uthevelse tilføyd).
Vi ønsker aldri å bringe noens tro, eller noen religions læresetninger, i vanry. Vi viser alle den samme respekt for deres lære som vi ønsker de skal vise for vår. (Dette står også i en av våre trosartikler.) Faktisk står det i ingen mindre kilde enn den betrodde Harper’s Bible Dictionary, selve gullstandarden på dette feltet, at “den formelle lære om treenigheten slik den ble definert av de store kirkemøtene i det fjerde og femte århundre, ikke er å finne i Det nye testamente”.8
Så vi er oppriktig talt svært tilfreds med å la det være kjent at vi ikke står inne for det fjerde eller femte århundres syn på Guddommen, og det gjorde heller ikke de første kristne hellige som var øyenvitner til den levende Kristus.9 Vi er nytestamentlige – ikke nikenske ‒ kristne.
Guddommens fellesskap
Jeg vil imidlertid umiddelbart påpeke at når vi har fått frem poenget om at de er adskilte personer, er det like viktig å understreke hvor enhetlige de er, og at Guddommen i sannhet er ett. Jeg tror jeg trygt kan si at en del av grunnen til at vi blir så misforstått av andre kristne tradisjoner er at når vi understreker de adskilte personene i Guddommen, har vi ikke ofte nok fulgt dette opp med både å innrømme og insistere på deres enhet på praktisk talt enhver annen tenkelig måte. For dette har vi høstet unødig kritikk, og vi har gjort vårt syn vanskeligere å forstå enn det behøver å være.
Det store skriftstedet om “Kristi lære” i 2 Nephi 31 slutter med denne erklæringen: “Dette er Kristi lære, og Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds eneste og sanne lære, og de er én Gud uten ende” (2 Nephi 31:21).
Vi har alle lest Frelserens majestetiske forbønn i Johannes 17. Vi vet at det er en erklæring om enhet mellom Faderen og Sønnen, og mellom dem og oss, deres jordiske disipler. Les den ofte, særlig ettersom president David O. McKay (1873-1970) en gang kalte den for “den største bønn… noensinne ytret i denne verden”.10 Vi skulle gjøre vårt beste for å bli ett med Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, slik Jesus ba om at vi måtte være.
En apostels vitnesbyrd
Jeg avslutter med mitt vitnesbyrd om hver av disse guddommelige personene, som utgjør “Det evige presidentskap”. Jeg bærer vitnesbyrd om Den hellige ånd ved Ånden, at det å vitne og bære vitnesbyrd er to av dens store oppgaver. Jeg bærer vitnesbyrd om at Den hellige ånd er en lærer, en trøster og den som bringer personlig åpenbaring. Jeg vitner om at Den hellige ånd vil bringe alle ting til vår erindring – en spesiell velsignelse ettersom det å huske er et av de store bud som er gitt oss, blant annet i nadverdsbønnene (se L&p 20:77, 79).
Jeg vitner om at vi ved Den hellige ånds kraft kan jage mørket bort fra oss og bli advart mot fare og usannhet. Jeg bærer vitnesbyrd om at Den hellige ånd også er løftets Hellige ånd, som bekrefter og godkjenner pakter og ordinanser og til syvende og sist besegler alle frelsende velsignelser til evig liv. Jeg er fylt av ærefrykt over at vi har så lett tilgang til et medlem av Guddommen, og at vi har den så konstant og så ofte hvis vi lever verdig til den. Jeg uttrykker min nesten ubeskrivelige takknemlighet for Den hellige ånds gave.
Jeg bærer vitnesbyrd om Jesus Kristus, den levende Sønn av den levende Gud, som betalte den frigjørende løsepenge for din og min sjel og sjelen til alle menn, kvinner og barn fra Adam og til verdens ende. Jeg vitner om at evangeliets første prinsipp er tro på vår Herre Jesus Kristus og at det er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges grunnvoll og sentrale budskap.
T.v.: La ikke min vilje skje, bare din, av Harry Anderson; t.h.: detalj fra Kristus Trøsteren, av Carl Heinrich Bloch
Jeg vitner om at ethvert menneske som er født inn i denne verden, blir født med Kristi lys i sin sjel. Jeg vitner om at han er den første og den siste, begynnelsen og enden, Alfa og Omega for vår frelse. Jeg erklærer at han er den store Jehova, den frelsende Jeg Er, Guds Lam som ble slaktet fra før verdens grunnvoll. Jeg vitner om at han hadde fylden, og at han ble født, levde og døde som et fullkomment, syndfritt menneske, feilfri og lyteløs.
Jeg er takknemlig for at Jesu Kristi myndighet, som regulerer alt av evig betydning i dette univers, bærer hans navn – Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden. Om jeg levde til jeg ble tusen år gammel, kunne jeg aldri tilstrekkelig uttrykke min undring over, og min utilstrekkelighet til, å bli kalt som en av hans apostler, et vitne om hans navn i hele verden.
Jeg står helt forundret på grunn av den kjærlighet
som Jesus meg tilbyr tross all min uverdighet.11
Jeg bærer vitnesbyrd om Gud den evige Fader, den store Elohim, min og din Fader, som ga oss åndelig liv. Jeg vitner om at han er Hellighetens Menneske, at barmhjertighet og godhet, kjærlighet og medfølelse bare så vidt begynner å beskrive hans mest fremtredende og evige egenskaper. Jeg vitner om at Kristus kom for å vise oss Faderen, og derfor med rette ble kalt Menneskesønnen.
Jeg vitner om at Gud vår Fader er opphavsmannen til den store frelsesplan, og at det som ble kjent som Jesu Kristi evangelium, også er kjent som “Guds evangelium” (Romerne 1:1; se også vers 2–3). Jeg bærer vitnesbyrd om at Faderen var og er alle tings Skaper, idet han arbeidet gjennom Jehova og andre himmelske representanter for å utføre denne skapelsen og deler tittelen Skaper med sin elskede Sønn. Jeg vitner om at vi skulle tjene Faderen i Sønnens navn akkurat slik vi skulle be til Faderen i Sønnens navn.
Jeg vitner om at Jesus Kristus kom for å gjøre Faderens vilje, underviste Faderens lære og utarbeidet sin egen frelse gjennom Faderen. Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at Faderen elsket verden, sine barn, så høyt at han ga sitt beste barn, sitt fullkomne barn, sitt enbårne barn, for at hver den som ville tro på ham, skulle få evig liv (se Johannes 3:36; 6:47; Helaman 14:8).
Jeg er takknemlig for Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, i hvis navn de hellige og frelsende ordinanser fra dåp til tempelbeseglinger blir utført i denne kirken. Jeg oppfordrer dere alle til å bli godt kjent med disse guddommelige personene.