Du vet at den er sann!
Henry (Hank) Brown, Utah, USA
Illustrasjon: Allen Garns
En dag mens jeg jobbet i et varehus i Oakland, California, kom en venn innom og inviterte meg på middag. Hun sa at hun også ville invitere to mormonmisjonærer.
Etter middagen satte misjonærene opp en liten flanelltavle og begynte å stille meg spørsmål. Jeg ble litt irritert. Jeg ønsket bare å lytte til dem og dra.
På slutten av diskusjonen dro imidlertid en ung misjonær fra Utah stolen sin nærmere, så meg i øynene, ga meg en Mormons bok og bar sitt vitnesbyrd. Han sa han visste at Kirken var sann og at jeg også kunne få vite det ved å lese boken. Så siterte han Moroni 10:4 og sa at hvis jeg ville spørre Gud med et oppriktig hjerte og med ærlig hensikt, ville han åpenbare for meg om boken var sann ved Den hellige ånds kraft.
I løpet av den neste uken leste jeg flere kapitler, og vi møttes igjen hjemme hos vennen min. Etter vår tredje diskusjon var misjonæren fra Utah ferdig med sin misjon og dro hjem.
Jeg fortsatte å lese og be hver kveld og spørre om boken var sann. Da jeg hadde bedt en kveld, gikk jeg til sengs og leste flere kapitler til. Plutselig hørte jeg en røst som sa seks enkle ord: “Du vet at den er sann!”
Jeg hadde aldri hørt Ånden tale til meg før. Men jeg visste da at Gud kjente meg og elsket meg. Jeg ble så overveldet at jeg ikke kunne holde tårene tilbake. Jeg visste at jeg måtte slutte meg Jesu Kristi sanne kirke. Jeg forsto også hvordan den unge misjonæren fra Utah kunne si at han visste at Kirken var sann.
Jeg ble medlem av Kirken og giftet meg senere med en vakker ung kvinne i Oakland California tempel. Vi fikk åtte barn og bodde i California i 33 år før vi flyttet til Utah.
For noen år siden da vår yngste datter forberedte seg til å reise på misjon, spurte hun om jeg hadde prøvd å kontakte den unge misjonæren som hadde undervist meg.
“Jeg har tenkt på ham gjennom alle disse årene,” svarte jeg, “men jeg vet ikke hvordan jeg kan komme i kontakt med ham.”
I løpet av 10 minutter kom hun tilbake og sa: “Her er telefonnummeret hans.”
Da jeg fikk tak i ham, hadde vi en lang samtale. Han ba om e-postadressen min slik at han kunne “oppdatere meg om livet sitt”. I e-postmeldingen dagen etter fortalte han meg at han ikke hadde vært medlem av Kirken på mer enn 40 år, og håpet at jeg jeg ikke ble skuffet.
“Hvordan kunne jeg bli skuffet?” skrev jeg straks tilbake. “Du forandret livet mitt!”
Vi utvekslet flere e-postmeldinger og avtalte et møte. Snart kjørte jeg hjem til ham, hvor han inviterte meg inn og presenterte meg for sin hustru. Mens vi snakket om vår fortid, spurte jeg ham om han hadde en Mormons bok. Han gikk ovenpå og kom tilbake med et eksemplar. Jeg tok boken, så ham inn i øynene, ga boken tilbake til ham og sa: “Jeg vet at denne boken er sann! Hvis du leser Moroni 10:4 og ber angående den, kan du også få et vitnesbyrd om dens sannhet.”
De neste månedene leste, ba og omvendte han seg. Snart døpte hans 18 år gamle sønn ham på ny, og jeg fikk gleden av å bekrefte ham.
Jeg vet at min datter ble inspirert til å stille det spørsmålet hun stilte, og jeg vet at vår himmelske Fader forberedte oss begge på gjenforeningen etter 45 år. Jeg har lært hvilken kraft som finnes i Mormons bok. Jeg har også lært å aldri gi opp noen som har vandret bort fra Kirken.