La Gud være din arkitekt
Livet kan bli bedre enn du noensinne har forestilt deg.
Illustrasjoner: Bryan Beach
Du kan komme gjennom mye i livet ved å ta det som det kommer. Enten det betyr at du lykksalig ignorerer bruksanvisningen for å montere flatpakkede møbler, eller å lære deg å spille et musikkinstrument bare ved å spille de notene som høres best ut, er din evne til å lære ved prøving og feiling praktisk talt ubegrenset.
Det er bare det at det vanligvis ikke er særlig lett på den måten.
Tenk deg noe virkelig komplisert. Hva om du hadde ansvar for å bygge ditt eget hjem og hadde alle materialene foran deg. Kan du forestille deg den store haugen med ting? Planker, spiker, rør, ledninger, verktøy og alt annet du trenger for å bygge et flott hus til deg og familien din.
Ville du fortsatt ønske å ta det som det kommer? Eller ville du ønske hjelp av en som virkelig kan få mest mulig ut av materialene?
Vår vei gjennom livet er slik. Vi trenger alle hjelp til å bygge vårt liv. Og det finnes ingen bedre byggmester å vende seg til enn Gud.
Som forklart i Til styrke for ungdom: “Herren vil gjøre mye mer ut av ditt liv enn du selv kan. Han vil gi deg større muligheter, utvide din horisont, og gi deg styrke. Han vil gi deg den hjelp du trenger til å møte prøvelser og utfordringer. Du vil få et sterkere vitnesbyrd og finne sann glede når du lærer å kjenne din Fader i himmelen og hans Sønn, Jesus Kristus, og føler deres kjærlighet til deg” ([2011], 43).
Når vi adlyder Guds bud og involverer ham i våre planer, blir vi den vi trenger å bli ‒ ikke den vi trodde vi ønsket å bli.
Her er noen som, med Guds hjelp, fant en bedre vei enn den de hadde valgt for seg selv.
Det måtte bli slutt på vold
I en videoserie på mormonchannel.org forteller en ung mann som heter Bubba, sin historie om hvordan livet beveget seg mot katastrofen.1 Han hadde vokst opp i et voldelig hjem, hvor hans far ble drept da Bubba var bare tre år gammel.
I oppveksten valgte Bubba det samme livet han alltid hadde sett. Han ble med i en gjeng og startet slagsmål med alle som gikk imot ham. Da han gikk på videregående skole, skjønte han at han snart ville havne i fengsel. Men han ga blaffen.
Gud grep inn. Ved et farlig veiskille i livet møtte Bubba en siste-dagers-hellig familie som viste ham kjærlig vennlighet og godhet. Han hadde aldri vært sammen med slike mennesker før – mennesker som viste medfølelse og kjærlighet. Han begynte å tilbringe så mye tid med dem som mulig. Da han spurte familien hvorfor de handlet slik de gjorde, sa de at det var på grunn av sin tro på Jesus Kristus.
Han ønsket å finne ut hva de visste. Han begynte å be og studere Skriftene. Snart følte han noe han aldri hadde følt før. “Det finnes utvilsomt en Gud, og han elsker meg!” sier Bubba. Med Guds hjelp begynte Bubba å gjenoppbygge livet sitt med Jesus Kristus som grunnvoll, og legge det gamle livet bak seg.
“Min natur forandret seg. Jeg er ikke lenger den jeg en gang var. Nå har jeg en hensikt. Jeg har et mål,” sier han. “Jeg er på vei til et sted.”
Nå ser Bubba lyst på fremtiden, og har tro og håp. “Jeg vet at det bare er ved Jesus Kristus og min tro på ham at jeg kan komme dit jeg ønsker å være,” sier han.2
Ny retning
President Hugh B. Brown (1883–1975), et medlem av De tolv apostlers quorum og Det første presidentskap, fortalte om en opplevelse der Gud gjorde mer ut av livet hans enn han ville ha gjort på egenhånd.
Hugh hadde tjenestegjort i det kanadiske Forsvaret, og sto for tur for opprykk til general. Han hadde håpet på, jobbet for og bedt om denne forfremmelsen i 10 år.
Da stillingen ble ledig, ble han imidlertid forbigått bare fordi han var medlem av Kirken. Det var bokstavelig talt eneste grunn, og de fortalte ham det.
Hugh ble rasende. Han sa: “Jeg kom meg på toget og tok fatt på hjemreisen… nedbrutt og bitter… Da jeg kom tilbake til teltet mitt… slengte jeg luen på feltsengen. Jeg rystet knyttneven mot himmelen. Jeg sa: ‘Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, Gud? Jeg har gjort alt jeg kunne for å holde mål. Det er ikke den ting jeg kunne gjøre – som jeg skulle ha gjort – som jeg ikke har gjort. Hvordan kunne du gjøre dette mot meg?’ Jeg var fryktelig bitter.”3
Så husket Hugh en opplevelse fra mange år tidligere. Han hadde en gang kjøpt en forsømt gård som hadde en forvokst ripsbusk. Uten beskjæring ville det aldri bli bær på busken. Alt den ønsket å gjøre var å vokse seg høyere.
Så Hugh beskar den kraftig. Etterpå så han små dråper i enden av hver beskåret gren. De så ut som tårer. “Jeg er gartneren her,” sa han til ripsbusken. Hugh visste hva han ønsket at busken skulle bli, og det var ikke et skyggefullt tre.
Han tenkte på denne opplevelsen mens han kjempet mot sinnet over å bli forbigått for opprykk. “Jeg hørte en røst, og jeg kjente igjen tonefallet. Det var min egen røst, og den sa: ‘Det er jeg som er gartneren her. Jeg vet hva jeg ønsker at du skal gjøre.’ Bitterheten forsvant, og jeg falt på kne ved siden av feltsengen for å be om tilgivelse for min utakknemlighet …
Og nå, nesten 50 år senere, ser jeg opp til Gud og sier: ‘Takk, Gartner, for at du beskar meg og elsket meg høyt nok til å gjøre meg vondt.’”4
Hugh ble aldri general. Herren hadde andre planer for president Brown. Med Herren som sin arkitekt ble president Browns liv et mesterlig byggverk.
Bygg opp fra bunnen av
Når du blir kalt et “helvetes barn” av en Guds profet, høres det ikke akkurat ut som om livet ditt går i en god retning. Men det var nøyaktig det som skjedde med Zeezrom, en lovkyndig i Mormons bok. (Se Alma 11:23.)
Alma og Amulek forkynte i landet hvor Zeezrom prøvde å tjene penger som lovkyndig ved å egge folket opp mot Alma og Amulek. Zeezrom forsøkte å lure Alma og Amulek med spørsmålene sine, men de svarte og irettesatte ham. Zeezroms tanker ble åpenbart for dem ved Ånden. (Se Alma 11–12.)
Etter hvert som samtalen fortsatte, ble Zeezrom til slutt bragt til taushet. Han begynte å erkjenne sine feil, og følte alvorlig skyld på grunn av sine synder og det han hadde gjort for å lede folket bort. Han prøvde snart å rette opp noen av skadene han hadde forårsaket, og sa: “Se, jeg er skyldig, og disse menn er plettfrie for Gud” (Alma 14:7).
Men det hjalp ikke. Folket kastet Zeezrom ut av byen. Hans skyldfølelse og fortvilelse over det han hadde gjort – herunder en feilaktig frykt for at hans forkynnelse mot Alma og Amulek hadde ført til deres død – gjorde Zeezrom syk med feber, og han ble “pint av en brennende hete” (Alma 15:3).
Byggverket han hadde skapt av sitt liv, hadde rast sammen. Men Zeezroms historie ender ikke der.
Da han fant ut at Alma og Amulek var i live, fattet Zeezrom mot og ba dem komme til seg. Da de gjorde det, ba Zeezrom om å bli helbredet. Takket være sin tro, ble Zeezrom fullstendig helbredet. Han ble så døpt og begynte å forkynne fra den tid av (se Alma 15:11-12).
Zeezroms nye liv, denne gangen med Gud som sin arkitekt, hadde nettopp begynt.
Mer enn hammer og spiker
Den gode nyheten er at det aldri var meningen at vi skulle gå gjennom livet alene. Gud ønsker å hjelpe oss hvert skritt på veien. Og når vi lar ham hjelpe, er det ingen grense for hva vi kan bli.