Tjeneste i Kirken
Be om det
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Jeg hadde bedt Herren vise meg hvordan jeg kunne bli en bedre mor, og han ga meg et kall som skulle lære meg det.
Illustrasjon: Katie Payne
Jeg fortalte biskopen at han hadde feil person.
“Jeg liker ikke andres barn, jeg har aldri undervist barn, og jeg kan ikke synge,” sa jeg.
“Søster Taylor,” svarte han, “den Herren kaller, gjør han kvalifisert. Det kommer til å gå kjempefint.”
Han ba meg tenke på kallet og si ifra neste søndag om jeg ville ta imot det.
“Jeg prøver å ta meg av en seksåring, en treåring og et spedbarn,” sa jeg. “Jeg kommer meg så vidt gjennom dagen med mine egne barn, og nå vil du at jeg skal ha ansvar for 40 andre og lære dem musikk?”
Han svarte: “Be angående det.”
Den ettermiddagen prøvde jeg å forklare for min mann Mark hvorfor kallet var en dårlig idé. Hvordan kunne jeg arbeide i Primær når jeg ikke engang kunne være en slik mor for mine egne barn som jeg ønsket å være? I flere måneder hadde jeg blitt plaget av frykt for at jeg sviktet som mor.
Uken gikk fort, men tankene mine vendte stadig tilbake til biskopens avskjedsord. Søndag morgen falt jeg omsider ned på kne i bønn på soverommet. Tårene begynte å trille, men en skjønn fred fylte mitt hjerte. Straks visste jeg at det var riktig å ta imot kallet. Ved å underkaste meg Herrens vilje, forsvant all min angst.
Da jeg kom inn i Primær-rommet etter nadverdsmøtet, presenterte Primærs president meg, og barna sang en velkomstsang. Da jeg så inn i de håpefulle øynene deres og så min seks år gamle sønn stråle, bestemte jeg meg for å bli den beste musikklederen i Primær som jeg kunne være.
Fra da av brukte jeg mye tid på å lære sanger og forberede leksjoner. Jeg spilte Primær-sangene hjemme, i bilen og når jeg gikk tur. Jeg undersøkte forskjellige undervisningsmetoder og brukte flere timer hver uke på å lage plakater og utvikle leker.
Da jeg forberedte en leksjon for sangstunden en ettermiddag ved kjøkkenbordet, nynnet jeg sangen “Kraft fra Skriften”. Seksåringen satt ved benken og spiste et smørbrød, og treåringen klippet papirbiter ved siden av meg. Da jeg nynnet refrenget, utbrøt plutselig begge barna:
Kraft fra Skriften holder meg fra synd.
Kraft fra Skriften er en kraft som blir min.
Kraft fra Skriften hver en dag jeg får
når jeg i Skriften leser og forstår.1
Da visste jeg at kallet var et svar på mine bønner. Jeg hadde bedt Herren vise meg hvordan jeg kunne bli en bedre mor, og han ga meg et kall som skulle lære meg det i det jeg lærte barna musikk.
Jeg er så takknemlig for biskopens inspirasjon og hans kjærlige ord: “Be angående det.”