Etter kjærlighet, hva da?

Av president Dieter F. Uchtdorf

Annenrådgiver i Det første presidentskap

Vår kjære profet, president Thomas S. Monson, har sagt at “kjærligheten er selve kjernen i evangeliet”.¹

Kjærlighet er så viktig at Jesus kalte det “det største og første bud”, og sa at alt annet i loven og profetenes ord hviler på det.²

Kjærlighet er det sentrale motivet for alt vi gjør i Kirken. Hvert eneste program, hvert eneste møte og hver eneste handling vi deltar i som Jesu Kristi disipler, må ta utgangspunkt i denne egenskapen – for uten nestekjærlighet, “Kristi rene kjærlighet”, er vi ingenting.³

Når vi har forstått dette med vårt sinn og hjerte, og vi erklærer vår kjærlighet til Gud og våre medmennesker – hva så?

Er det nok å ha medfølelse med og kjærlighet til andre? Oppfyller vi vår plikt overfor Gud ved å erklære vår kjærlighet til Gud og vår neste?

Lignelsen om de to sønnene

I templet i Jerusalem kom yppersteprestene og jødenes eldster til Jesus for å fange ham i ord. Frelseren snudde imidlertid situasjonen ved å fortelle en historie.

“En mann hadde to sønner,” begynte han. Faren gikk til den første og ba ham om å gå og arbeide i vingården. Men sønnen nektet. “Senere angret [denne sønnen] det og gikk.”

Faren gikk deretter til sin andre sønn og ba ham om å gå og arbeide i vingården. Den andre sønnen forsikret ham om at han ville gå, men han gikk aldri.

Så snudde Frelseren seg til prestene og eldstene og spurte: “Hvem av disse to gjorde nå farens vilje?”

De måtte innrømme at det var den første sønnen – den som sa at han ikke ville gå, men senere omvendte seg og begynte å arbeide i vingården.⁴

Frelseren brukte denne historien til å understreke et viktig prinsipp – det er de som adlyder budene som, virkelig elsker Gud.

Kanskje dette er grunnen til at Jesus ba folk om å lytte til og følge fariseernes og de skriftlærdes ord, men ikke følge deres eksempel.⁵ Disse religionslærerne gjorde ikke som de selv sa. De elsket å snakke om religion, men overså dessverre det viktigste ved den.

Handlinger og vår frelse

En av de siste gangene Frelseren underviste disiplene, talte han til dem om den endelige dom. De ugudelige og rettferdige skulle bli adskilt. De gode skulle arve evig liv. De ugudelige skulle motta evig straff.

Hva var forskjellen på de to gruppene?

De som viste sin kjærlighet ved handling, ble frelst. De som ikke gjorde det, ble fordømt.⁶ Sann omvendelse til Jesu Kristi evangelium og dets verdier og prinsipper vil vise seg i våre handlinger i hverdagen.

Til syvende og sist vil ikke bare en kjærlighetserklæring til Gud og medmennesker gjøre oss kvalifisert til opphøyelse. Jesus sa: “Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.”⁷

Hva kommer etter kjærlighet?

Svaret på spørsmålet “Etter kjærlighet, hva da?” kan være enkelt og liketil. Hvis vi virkelig elsker Frelseren, vil vi vende vårt hjerte til ham, og da går vi på disippelens vei. Når vi elsker Gud, vil vi gjøre vårt beste for å holde hans bud.⁸

Hvis vi virkelig elsker våre medmennesker, anstrenger vi oss for å hjelpe “de fattige og trengende, de syke og lidende”.⁹ Det er de som gjør disse uselviske handlingene av barmhjertighet og tjeneste,¹⁰ som er Jesu Kristi disipler.

Det er dette som kommer etter kjærlighet.

Dette er kjernen i Jesu Kristi evangelium.