Refleksjoner og speilbilder
Søster Mabels sang
Søster Mabels lidenskap for sang var smertelig uhemmet.
Min beste venn dyttet meg i siden med albuen for å hindre meg i å le. Vi var tross alt på nadverdsmøtet, og vi sang nadverdssalmen.
Men det var vanskelig å ikke le, og Pat var ikke så mye flinkere enn meg til å holde munn.
Vi var 15, og vi visste alt. Vi visste at alle i menigheten skulle være fullkomne – men ikke var det. Vi visste at taler på nadverdsmøtet skulle være inspirerende – men som for det meste var kjedelige. Og vi visste at verdens verste sanger satt blant oss, og mishandlet salmer som skulle sende våre tanker til himmelen – men vanligvis sendte dem den andre veien.
Det var bare å holde for ørene og krympe seg. Litt avvekslende latter syntes å hjelpe.
Vi var ikke sikre på om søster Mabel (det var fornavnet hennes, og det eneste navnet jeg husker at noen brukte på henne) visste at hun var smertefull å høre på, og ikke brydde seg om det, eller om hun var helt uvitende om hvilken virkning sangen hennes hadde på oss andre. Det er fullt mulig at ingen noensinne hadde nevnt det for henne. Selv om hun var eldre, var hun en formidabel kvinne. Ikke i størrelse, men i energi. Alt hun gjorde, var energisk og larmende. Særlig sangen hennes.
Hennes lidenskap for sang kom til uttrykk ikke bare i vår forsamlingssang, men også i menighetskoret. Hennes entusiasme der var uhemmet. Selv om jeg ikke kan huske at hun noensinne sang behersket i forsamlingen, fikk hun frie tøyler i koret, hvor sangen steg til høyder og dybder jeg tviler på om noen diva i verden noensinne har nådd. Eller ønsket å nå.
Men dette er lenge siden. I mellomtiden har søster Mabel gått bort. Pat og jeg har dratt hvert til vårt. Og jeg har i hvert fall oppdaget at jeg ikke visste så mye da jeg var 15, som jeg trodde. Jeg tror jeg har lært noe om livet – og sang – de siste 50 årene.
Jeg har lært at livet må leves med lidenskap og energi. Hvert minutt er en skatt, og når det går over, er det borte for alltid, med bare et vagt speilbilde i hukommelsen. Jeg har lært at hvis du skal yte tjeneste for andre eller tilbe Herren, er du lykkeligst og mest effektiv når du gjør det med all den glede og energi du har.
Jeg har lært at ingen på denne siden av sløret er fullkommen. Alt Herren ønsker av oss, er vårt hjerte, vår kraft, vårt sinn og vår styrke – i den grad vi kan dele det med andre. Han godtar våre uhemmede offergaver, så dårlige som de enn måtte være, som det fulle mål av vår hengivenhet.
Det er vel kanskje ironisk at jeg også har oppdaget at jeg ikke er noen bedre sanger enn søster Mabel var. Jeg håper de andre i menigheten har mer nestekjærlighet til meg enn jeg hadde til henne. Hvis hun fortsatt var her, ville jeg bedt henne synge for meg. Jeg savner den engleaktige stemmen hennes.