Tjeneste i Kirken
Velsignet for min tjeneste
Artikkelforfatteren bor i Western Australia.
Herren gleder seg over å velsigne oss, og jeg har oppdaget at uansett hvor mye tjeneste jeg utfører, står jeg stadig i gjeld til ham.
Da jeg ble introdusert som taler nylig, nevnte vedkommende som ledet møtet, høflig noen av mine mer fremtredende tidligere kall i Kirken, som biskop, misjonspresident og medlem av et stavspresidentskap. Denne mannen var vennlig, men tanken streifet meg: Hvorfor ikke presentere meg som menighetens misjonsleder (mitt nåværende kall) eller noen av mine mindre offentlige kall?
Jeg kan ærlig si at jeg har følt den samme veiledende ånd i hvert kall, og hvert av dem har vært givende. Jeg har alltid søkt Herrens veiledning i mine kall, og jeg har aldri følt meg sviktet. Jeg har konkludert med at Herren gleder seg over å velsigne oss – uansett hvor vi virker.
Jeg tror vi vil motta “udødelighetens krone og evig liv” (L&p 81:6), ikke på grunn av fremtredende kall, men snarere fordi vi ydmykt har virket i ethvert kall vi har mottatt. Frelseren har sagt:
“La ikke hodet si til føttene, det ikke har behov for føttene, for hvordan kan legemet være i stand til å stå uten føttene?
Også legemet trenger ethvert lem for at alle kan bli oppbygget sammen, så legemet kan være fullkomment” (L&p 84:109–10).
Jeg har fryktet noen kall i Kirken i mitt liv. Når jeg hadde slike tanker om et mulig kall, slo det aldri feil at jeg snart skulle motta det. Å ta imot slike kall har krevd tro og tillit til løftene som finnes i Skriftene.
Nephi sa: “Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han åpner en utvei for dem, så de kan utføre det han befaler dem” (1 Nephi 3:7). Paulus erklærte: “For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd” (2 Timoteus 1:7).
Til tider kan vi føle at vi har rett til avslå et kall hvis vi frykter det. Men vi må huske at Kirkens ledere ber angående kall og hvem som skal motta dem.
Når vi avslår et kall, går stillingen videre til en annen, som vil få anledning til å vokse og bli velsignet for sin tjeneste (se L&p 58:32).
Herren gleder seg over å velsigne oss, og jeg har oppdaget at uansett hvor mye tjeneste jeg utfører, står jeg stadig i gjeld til ham. Han har virkelig velsignet min familie og meg utover mine villeste drømmer for vår tjeneste i hans rike.