Fra misjonsmarken
Gå og snakk med Rebecca
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Ingen kom til døren da vi banket på, men vi visste at vi hadde blitt sendt dit for å hjelpe et av Guds barn.
Jeg hadde vært på misjon i Illinois Chicago syd misjon i noen måneder, og virket fortsatt i mitt første område. Søstrenes område ved siden av oss hadde nylig blitt stengt, så vi hadde ansvar for alle de spansktalende undersøkerne i dette området. Blant dem var en kvinne som het Rebecca.
Første gang vi møtte Rebecca, ble jeg imponert over hennes tro. Hun bodde i kjelleren i et hus, så vi måtte banke på vinduene hennes for å få henne til å åpne døren for oss. De tidligere misjonærene hadde begynt å undervise henne etter at hun ba om en Finn tro på Kristus-video. Hvis hun ikke hadde ringt etter en video, ville misjonærene aldri ha funnet henne.
Jeg skjønte ut fra hva hun fortalte oss at Rebecca hadde et vanskelig liv. Hun hadde vært en svært lykkelig person, men nå var hun adskilt fra sønnen sin og andre familiemedlemmer. Selv om hun levde i enkle kår, følte jeg Herrens kjærlighet til henne.
Mens vi underviste henne, kunne jeg se at hun følte Ånden. Besøkene våre bedret humøret hennes betraktelig. Dessverre bodde hun langt unna, og det var vanskelig å besøke henne så ofte som vi ønsket.
En fredag da vi hadde sonekonferanse, planla vi å dra ut til denne delen av området vårt etterpå, ettersom vi allerede var halvveis der. Vi spurte Rebecca om hun ville være hjemme, men hun sa at hun skulle jobbe. Vi bestemte oss for at vi likevel ville besøke andre undersøkere vi hadde i området.
Det endte med at vi fikk litt tid til overs der, og vi var ikke sikre på hva vi skulle gjøre. Da sa ledsageren min: “Jeg syns vi bør gå og se om Rebecca er hjemme.” Dette forslaget virket meningsløst for meg, ettersom Rebecca allerede hadde sagt at hun ikke skulle være hjemme. Det var da jeg hørte en stemme som sa: “Dra tilbake og besøk henne.” Det føltes som om kroppen min bokstavelig talt ble trukket i retning av Rebeccas hjem. Det er den sterkeste tilskyndelsen jeg noensinne har følt.
Jeg ba ledsageren min om å snu bilen, og så dro vi hjem til Rebecca. Vi banket på vinduene to ganger, og ingen svarte. Jeg ble så skuffet, for jeg visste at det måtte være en grunn til at Herren hadde sendt oss dit. Jeg foreslo at vi skulle banke på en gang til. Vi ventet, og akkurat da vi skulle til å dra, åpnet Rebecca døren.
Hun var hjemme fordi hun nettopp hadde blitt oppsagt fra jobben, og hun trengte virkelig noen å snakke med. Hun hadde bedt om at vi måtte komme. Hun sa at vi var englene hennes. Vi snakket med henne og fikk henne til å føle seg bedre ved å undervise henne mer om evangeliet.
Jeg er så glad for at vår himmelske Fader bryr seg om hvert av sine barn og lyttet til Rebeccas bønn, og jeg er glad for at vi kunne følge tilskyndelsen til å besøke henne, slik at vi kunne være svaret. Vår himmelske Fader vet alt som foregår i vårt liv, og når vi stoler på ham og ber i tro, vil han hjelpe oss med det vi trenger.