“Samlet i mitt navn”
Artikkelforfatteren bor i California, USA.
Herren har utpekt menighets- og grensråd for å hjelpe oss å hjelpe andre i kjærlighet og enighet.
Illustrasjon: Julie Rogers
For ikke lenge siden deltok jeg på en familiens hjemmeaften hos en familie som jeg er veldig glad i – en ung mann og hustru og deres lille datter. Som deres biskop hadde jeg kommet hjem til dem delvis som følge av en tilskyndelse fra Ånden, og i stor grad på grunn av et ønske fra denne unge farens bekymrede mor og søster, som også var tilstede. Herren hadde arbeidet med denne familien for å gjøre store endringer i deres liv og bringe dem tilbake til evangeliets og Kirkens velsignelser. Men noe hadde skjedd den dagen.
I flere måneder hadde denne unge faren vært dypt bekymret over sin evne til å forsørge familien. Han forventet snart å bli oppsagt fra sitt arbeid, og han og hans hustru prøvde å bestemme seg for om de skulle flytte til en annen delstat. Dette ville innebære store endringer for familien. Tidligere på dagen hadde denne faren funnet ut at en svært etterlengtet økonomisk lindring ikke ville komme, og det var en overveldende nyhet.
Da jeg kom til leiligheten deres, kunne jeg se den dype motløsheten i ansiktet hans. Ansvaret for å forsørge en familie og den uønskede nyheten veide tungt på skuldrene til denne unge faren.
Hans hustru hadde valgt et kapittel i Skriftene til leksjonen for å prøve å gjøre noe med de overveldende følelsene. Faren lese hele kapitlet. Du gjenkjenner kanskje disse ordene fra Jesaja 55:
“Alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! …
For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren” (vers 1, 8).
Så snakket familien om hva disse versene betydde for dem. Herrens Ånd fylte denne lille leiligheten da denne familiens hjemmeaften utviklet seg til et familieråd. Denne unge faren fortalte om sin frykt og bekymring og sine ønsker, og alle uttrykte sin kjærlighet og omtanke for hverandre. De snakket om hva de skulle gjøre, hvilke alternativer de hadde, og hvilke tiltak som måtte til.
Det var en svært åpenhjertig samtale. Det var noen uoverensstemmelser. Jeg følte meg tilskyndet til bare å lytte og iaktta. Til slutt besluttet mannen og hustruen i fellesskap at de skulle ta avgjørelsen i samråd med Herren ved hjelp av bønn. Jeg sa da noen ord til støtte og oppmuntring.
Herrens mønster for åpenbaring
Jeg husker ikke mange ganger da jeg har følt Herrens ånd sterkere enn i den lille leiligheten den kvelden sammen med denne ydmyke familien som var i en vanskelig situasjon. Det var en oppfyllelse av Herrens løfte til sine disipler for lenge siden: “Hvor to eller tre er forsamlet i mitt navn angående en sak, se, der vil jeg være midt iblant dem, slik jeg også er midt iblant dere” (L&p 6:32).
Disse ordene fra Frelseren er ikke bare gode råd eller bare trøstende ord. For den unge profeten Joseph Smith og Oliver Cowdery viste disse ordene fra Frelseren læren om og mønsteret for å motta åpenbaring og veiledning og for å fatte beslutninger i Guds rike.
Herren var tilstede under familierådet den kvelden. De hadde invitert hans Ånd ved bønn og skriftstudium. De var forenet i hensikt. De var fylt av kjærlighet til hverandre. De kom med sine beste forslag og erfaringer og fremla dem for hverandre og for Herren, og ba om hans veiledning. De tok avgjørelser sammen, og gjorde så noe aktivt.
Kirken styres ved hjelp av råd
I Kirkens håndbok står læren om råd:
“Herrens kirke styres gjennom råd på øverste plan-, område-, stavs- og menighetsplan. Disse rådene er grunnleggende for Kirkens orden.
Under ledelse av personer med prestedømsnøkler på hvert plan rådfører ledere seg med hverandre til beste for enkeltpersoner og familier.”1
På alle nivåer i denne kirken prøver vi å følge de samme prinsippene som Frelseren underviste sine disipler og Oliver og Joseph om – ved å komme sammen i enhet og råd.
Hver menighet har et menighetsråd som “består av biskopsrådet, menighetssekretæren, menighetens utøvende sekretær, høyprestenes gruppeleder, eldstenes quorumspresident, menighetens misjonsleder og presidentene for Hjelpeforeningen, Unge menn, Unge kvinner, Primær og Søndagsskolen”.2
Alt arbeidet som utføres av denne gruppen ledere i menigheten, har i siste instans til hensikt å hjelpe “enkeltpersoner å utvikle vitnesbyrd, motta frelsende ordinanser, holde sine pakter og bli innviede etterfølgere av Jesus Kristus”.3
Du har kanskje hørt utsagnet “Råd gir trygghet”.4 Hvorfor? En av grunnene er den enkle kjensgjerning at ingen av oss er like smart som mange av oss sammen. Vi har alle et unikt perspektiv og sett med erfaringer og innsikt.
Kirkens håndbok forklarer også hvordan menighetsrådsmøter mest effektivt kan benytte seg av de unike perspektivene til hvert medlem av rådet: “Under møtet forklarer biskopen de sakene som tas opp, men han bestemmer vanligvis ikke hvordan en sak skal løses før saken er drøftet. Han oppmuntrer til drøfting uten å dominere den. Han stiller spørsmål og kan be de enkelte rådsmedlemmene om forslag. Han lytter omhyggelig før han tar en beslutning. Disse drøftelsene skulle være slik at inspirasjonens ånd kan være tilstede.”5
Enkelt sagt, har vi med oss våre unike talenter, evner og perspektiver. Vi ber om at Herren vil være med oss og veilede oss med sin Ånd, for å gjøre opp for det vi mangler, og for å kjenne behovene til de medlemmene vi betjener. Vi drøfter behovene til familier og enkeltpersoner, og forsøker å komme til avgjørelser i fellesskap. Deretter setter vi i gang og arbeider, og ber Herren velsigne menighetens medlemmer.
Rådslagning i menighetsrådet
Åtte måneder før jeg deltok på denne hjemmeaftenen sammen med denne unge familien, var menighetsrådet samlet en søndag morgen. Vi åpnet med bønn og så en video om å hjelpe enkeltpersoner og familier å motta evangeliets ordinanser og velsignelser. Jeg spurte rådsmedlemmene om noen hadde tenkt på noen mens vi så videoen. Det førte til en samtale om denne familien. Vi uttrykte vår kjærlighet til dem. Vi snakket om mulige kall, hvordan vi kunne hjelpe faren å arbeide mot Det melkisedekske prestedømme, og hvordan vi kunne hjelpe paret å arbeide mot å motta tempelordinanser.
Som biskop ga jeg noen oppdrag. Det virket som om samtalen var nesten ferdig, men det var noe som ikke føltes helt riktig. Det var Unge kvinners president som til slutt sa: “Jeg tror vi går for fort frem. Jeg føler at vi må fokusere på det grunnleggende med dem, som familiens hjemmeaften og skriftstudium og bønn.” Da forsvant følelsen av noe “ikke helt riktig”. Hun snakket ikke på vegne av Unge kvinners organisasjon, men av kjærlighet til denne familien, og da vitnet Ånden for oss om at det hun hadde sagt, var sant.
Denne søsterens kommentar gjenåpnet samtalen. Vi snakket om hvordan vi kunne hjelpe familien å utvikle et mønster for skriftstudium, bønn og hjemmeaften. Den unge farens søster var en av våre menighetsmisjonærer, så menighetens misjonsleder tok oppdraget med å jobbe med henne og hjemmelærerne for få til regelmessig familiens hjemmeaften. Min hustru og jeg do hjem til dem og ga dem et eksemplar av ressursveiledningen til Familiens hjemmeaften og en salmebok.
Den mest stabile støtten og styrken kom fra moren og søsteren til denne unge faren da de konsekvent deltok på familiens hjemmeaften sammen med familien, noe som til slutt førte til den viktige familiekvelden som jeg var så heldig å få delta på.
I håndboken står det: “Både menn og kvinner skulle føle at deres innspill verdsettes og at de er fullverdige deltagere… Kvinners synsvinkel er noen ganger en annen enn menns, og dette gir et økt perspektiv som er viktig for å kunne forstå og gjøre noe med medlemmenes behov.”6 Som ung biskop sitter jeg i råd med presidenter for Primær, Unge kvinner og Hjelpeforeningen som har mye mer visdom, livserfaring og innsikt enn meg. De er ofte i høyeste grad mine lærere i Kristus-lignende karakter, og til og med i hvordan man kan være en god far og prestedømsbærer.
Jeg er så takknemlig for kvinnene i denne kirken. Jeg håper aldri våre søstre føler at de ikke blir hørt eller blir oversett på våre rådsmøter. Menighetsrådsmedlemmene er likeverdige. Nøklene til å presidere som er gitt til en biskop, handler om orden, organisasjon og tildeling av ansvar, men aldri dominans eller åndelig overlegenhet.
Enighet
Håndboken forklarer hvor viktig det er å komme til enighet: “Etter en åpen drøfting kan biskopen ta en beslutning, eller han kan vente til han har drøftet saken videre med sine rådgivere. Når han tar en beslutning, skulle rådsmedlemmene støtte den i en ånd av enighet og harmoni.
Hvis rådsmedlemmer føler sterk uro angående en viktig beslutning, kan biskopen vente til et nytt rådsmøte med å behandle saken videre og søke åndelig bekreftelse og enhet.”7
Enighet er en annen grunn til at råd gir trygghet. Noen ganger tror vi som enkeltpersoner at vi vet hva som må gjøres, og vi ønsker ofte å hoppe rett til sluttresultatet. Vi glemmer at Herrens endelige mål ikke er at vi skal utvikle en handlingsplan. Det er at hvert av hans barn blir kjent med ham. Du husker sikkert hvordan Herren ba for sine disipler:
“Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus …
Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine …
Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett …
jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett” (Johannes 17:3, 9, 11, 23).
Herrens mål er at vi blir hans – at vi blir ett med ham, med vår himmelske Fader og med hverandre. Prosessen er like viktig som resultatet. Råd er en del av den guddommelig forordnede prosessen for å oppnå enighet og som gjør at vi kan tilhøre Kristus. Herren har sagt: “Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine” (L&p 38:27).
Dette budet kan også brukes som en test. Herren kunne for eksempel ha sagt det omvendt: “Ved dette skal dere vite at dere er mine, at dere er ett med hverandre og med meg.”
Far i en familie kan motta åpenbaring om at det å flytte vil gi familien velsignelser og samhold. Men uten at hans hustru og barn er enige, vil kanskje ikke planen gi de forventede resultatene.
En biskop kan motta åpenbaring om en menighetens misjonsplan, men med mindre menighetsrådet står sammen om denne åpenbaringen, vil ikke velsignelsene komme, og biskopen vil sitte igjen og lure på hva som gikk galt.
Slik beskrev president Russell M. Nelson, president for De tolv apostlers quorum, hvordan Det første presidentskaps og De tolv apostlers quorums råd fungerer:
“Det at 15 menn er kalt til det hellige apostelembedet, gir stor beskyttelse for oss som medlemmer av Kirken. Hvorfor? Fordi disse ledernes avgjørelser må være enstemmige. Kan dere forestille dere hvordan Ånden må påvirke 15 menn for å få til enstemmighet? Disse 15 mennene har variert utdannelse og yrkesbakgrunn, med forskjellige meninger om mange ting. Tro meg! Disse 15 menn – profeter, seere og åpenbarere – vet hva Herrens vilje er når de oppnår enstemmighet!”8
Jeg bærer vitnesbyrd om at Herren er interessert i detaljene i vårt liv. Jeg er alltid forundret over hvor langt Frelseren er villig til å gå, eller for å sende en av sine tjenere, for å redde ett av sine barn. Jeg er så takknemlig for de råd som har fått ansvar for å ta vare på vår himmelske Faders barn.
For å lære mer om familieråd, se eldste M. Russell Ballards tale på generalkonferansen i april 2016, ”Familieråd”.