Jeg tok meg av Elise
Artikkelforfatteren bor i Oregon, USA.
“Jeg går med deg. Jeg snakker med deg og viser jeg er glad i deg” (Barnas sangbok, 78).
Daniel stirret ut av vinduet. Han så at vennene hans var på vei til parken med basketballene sine. Han hadde også lyst til å være med.
“Jeg kan ikke bli med deg i dag, Daniel,” sa mor. “Søsteren din er veldig forkjølet. Og du er ikke helt gammel nok til å gå alene. Beklager.”
Daniel stirret bistert på sin søster Elise. Hun satt i rullestolen med lekene sine på fanget. Hun var fem år, men hun kunne ikke gå eller snakke ennå. Elise hostet voldsomt. Hun ble ofte syk, og hun kunne ikke gå ut hvis det var for varmt eller for kaldt. Og hun måtte spise gjennom en slange i magen.
Daniel var glad i søsteren sin, men noen ganger ble han sint også. Det var vanskelig å alltid gjøre det som var best for Elise. Han ville bare leke med de andre barna. Magen hans knøt seg i frustrasjon.
“Det er urettferdig!” sa han til mamma. “Det må alltid dreie seg om Elise!” Han løp gjennom gangen til rommet sitt.
To dager senere ble Elises hoste mye verre, og hun måtte på sykehuset. Daniels besteforeldre kom for å være sammen med ham. Mamma og pappa tilbragte mesteparten av tiden på sykehuset sammen med Elise resten av uken.
Daniels besteforeldre kunne bli med ham så han kunne leke med de andre barna. Men nå var Daniel bekymret for Elise. Han var lei seg for det han hadde sagt til sin mor den dagen. Han likte ikke at han noen ganger ikke kunne gå ut og leke på grunn av Elise. Men Daniel elsket hvordan hun smilte når han snakket med henne, og han ble glad av å være sammen med henne.
Daniel så ut av vinduet, i håp om å se mamma og pappa komme hjem med Elise.
Plutselig så Daniel mors bil svinge inn i oppkjørselen. Han løp for å møte henne.
“Mamma, jeg er lei for det jeg sa om Elise den dagen jeg ble sint,” sa han, og ga henne en god klem.
“Det går bra,” sa mamma mens hun klemte ham tilbake. “Jeg vet at du er glad i henne. Det virker ikke rettferdig at vi ikke alltid kan gjøre de tingene du ønsker å gjøre. Noen ganger er det vanskelig for oss alle. Men jeg vet at vi er velsignet med å ha Elise i familien.”
Daniel sa: “Jeg savner henne.”
“Jeg også,” sa mamma. “Legen sa at hun trolig kan komme hjem i morgen.”
To uker senere var både Daniel og Elise i Primær.
“Gå sammen to og to og dann en sirkel!” sa Primær-presidenten.
Daniel skyndte seg frem og grep fatt i sin søsters rullestol.
“Elise er min partner,” sa han til læreren. Han trillet henne frem for å bli med i sirkelen av barn.
Han så bort på Elise. Hun smilte til ham, og han smilte tilbake.
Daniel var glad for at Elise kunne være hjemme igjen. Han ønsket å være en spesiell bror for henne.