Tiende, tidspunkt og transport
Artikkelforfatteren bor i São Paulo, Brasil.
Vi hadde ikke penger slik at vi kunne komme oss til kirken, så vi begynte å gå.
En lørdag oppdaget min kone og jeg at vi ikke hadde nok penger til å reise med offentlig transport til kirken neste dag, og det var ingen måte vi kunne få tak i kontanter på. Tienden vår lå i en bidragskonvolutt, klar for å bli levert til biskopen. Vi begynte å snakke om hvordan vi skulle komme oss til kirken. Hvis vi brukte tiendepengene til å betale for transporten, følte vi at Herren ville forstå, men vi bestemte oss for at det ikke ville være riktig.
Den andre muligheten var å ikke gå i kirken, og igjen følte vi at Herren ville forstå det siden vi ikke hadde vært borte tidligere. Hvis det skulle skje, ville vi imidlertid ikke være istand til å levere vår tiende til biskopen, så den muligheten ble også forkastet.
I vårt forsøk på å være trofast, besluttet vi å dra tidligere enn vanlig, og gå til kirken. Vi begynte å gå til møtehuset på den vakre sabbatsdagen, det lå omtrent 4,8 km fra vårt hjem. For våre fire barn (den eldste var 6), var det som en fest, og de likte å løpe og leke langs veien.
Da vi nådde et bestemt punkt på en stor og farlig gate, hørte jeg Ånden hviske til meg, “Dere må krysse gaten nå.” Jeg fortalte det til min kone, og hun svarte at det var farlig fordi denne delen av gaten begynte å svinge, slik at vi ikke kunne se bilene som kom imot. Jeg svarte at jeg følte at vi skulle krysse gaten der, så vi tok to barn hver, og gjorde det. Akkurat da vi kom inn på fortauet, stoppet en bil, og føreren spurte, “Skal dere i kirken?”
Føreren var en bror som ikke tilhørte vår menighet, men jeg hadde møtt ham før da jeg besøkte hans menighet. Vi svarte bekreftende, og han tilbød å kjøre oss dit. Da vi var kommet inn i bilen, forklarte han at han aldri pleide å kjøre denne veien, og at han bare var her fordi forretningsforbindelsen hans hadde mistet nøklene til kontoret, og at han skulle levere nøklene sine til ham.
Jeg tenkte for meg selv at dette ikke var noen tilfeldighet. Herren visste at vi trengte transport til kirken. Tienden vår lå i lommen min, og dette ga oss mulighet til å undervise våre barn om velsignelsene som kommer med betaling av tiende. Vi kom til kirken tidligere enn noen gang, men vi var lykkelige og takknemlige. Vi deltok på alle møtene og fortalte ingen om det som hadde hendt.
Sommeren i São Paulo er svært varm, særlig midt på dagen, når Kirkens møter er over. Vi forberedte oss på å gå tilbake da noen kom og spurte, “Har dere skyss hjem?” Vi svarte at det hadde vi ikke, og han spurte, ”Vil dere at jeg skal kjøre dere?” Vi takket ja, og min kone og jeg så på hverandre med et smil.
Mer enn én gang hadde Herren velsignet oss for vår lydighet.