Velg å leve: Hvordan overvinne selvmordstanker
Verdens lys hjalp meg gjennom mørket av min vinterdepresjon.
Foto © iStock/Thinkstock
Min kamp mot selvmordstanker begynte kort tid etter at jeg flyttet til en kald by på Island, hvor mangelen på sollys om vinteren utløste alvorlig vinterdepresjon (SAD). Etter hvert som smerten ble for intens for meg å takle, vurderte jeg selvmord.
Det første året ville jeg ikke innrømme at jeg var deprimert. Jeg var redd for å fortelle noen, til og med min egen mann, om tankene mine. Ingen i min familie eller i kirken visste jeg at led av en livstruende sykdom. De så meg som et aktivt medlem av Kirken med et brennende vitnesbyrd, som ikke opplevde noen store utfordringer. Jeg ba ofte og inderlig om lindring, og vår himmelske Fader styrket meg. Jeg ble mer nøye med kostholdet, trente ofte, fordypet meg i Skriftene, utførte tjeneste for andre, og holdt alle budene. Men det var ikke nok.
Depresjonen strømmet mot meg som en gigantisk bølge. Så jeg løp fortere og ba enda mer innstendig, men jeg klarte ikke alltid å løpe fra bølgen. Jeg svømte mot strømmen, og ba om at jeg måtte overleve til barna kom hjem fra skolen eller til lunsj. Noen dager levde jeg fra minutt til minutt, og anvendte ren viljestyrke til å overvinne mine tanker og lyster.
Jeg husker følelsen av intens psykisk smerte første gang jeg nesten begikk selvmord. Jeg hverken planla eller tenkte fremover – en stund mistet jeg evnen til å tenke logisk. Etterpå forsto jeg hvor nær jeg hadde kommet å ta mitt eget liv. Jeg lurte på hva som var galt med meg. Jeg sa til meg selv at jeg ikke burde ha selvmordstanker, og jeg lot som om de aldri hadde eksistert. Jeg overbeviste meg selv om at jeg aldri skulle ha disse tankene igjen.
Men selvmordstanker fortsatte å dukke opp i tankene mine når jeg minst ventet dem. Fristelsen til å avslutte min uutholdelige smerte var veldig sterk. Men jeg ønsket å bli helbredet. Selv om jeg ikke forsto da at jeg led av en akutt sykdom (en sykdom som er alvorlig og plutselig), visste jeg at jeg kunne bli helbredet. Så jeg ba om en prestedømsvelsignelse.
Min mann, som ikke visste noe om mine kamper, sa mange ting i løpet av velsignelsen som fortalte meg at min himmelske Fader var oppmerksom på meg. Han lovet meg at jeg ville klare å takle utfordringene mine. Umiddelbar helbredelse var ikke løsningen, men jeg innfant meg med at vår himmelske Fader ville hjelpe meg å vinne min kamp.
Sommeren kom, full av solskinn og lange dager. Det var aldri mørkt, ikke engang ved midnatt. Jeg var lykkelig og følte meg som meg selv igjen. Men etter hvert som dagene raskt ble kortere i september, kom depresjonen tilbake og selvmordstankene trengte seg inn i mitt sinn. Jeg var redd. Først prøvde jeg det jeg hadde prøvd året før – å be mer, trene mer, og prøve hardere på alt. Men selvmordstrangen ble sterkere og mer alvorlig. Jeg kjempet i to måneder, og til slutt innså at jeg ikke kunne overleve en vinter til på egen hånd. Det gikk opp for meg at vår himmelske Fader har velsignet oss med moderne medisin og leger. For å bli helbredet, måtte jeg være villig til å åpne meg med hensyn til min depresjon, og gå til en lege.
Å be om hjelp var det vanskeligste jeg noensinne har gjort. Jeg klarte så vidt å snakke gjennom tårene da jeg fortalte min mann om min depresjon, og at jeg trengte hjelp. Jeg klarte ikke å si ordet selvmord høyt. Min mann gjorde en avtale med en psykiater for meg.
Legen foreskrev en medisin som hjalp meg gjennom vinteren. I likhet med mange andre strevde jeg med å finne den rette dosen og å takle bivirkningene. Dette påførte ekteskapet og familien ytterligere stress, men min mann og mine barn støttet meg.
Da våren kom, lettet min dype depresjon, og jeg trengte ikke lenger medisinering. Vi flyttet til en solrik by. Jeg trodde at alt var vel, og at jeg kunne legge min sinnslidelse bak meg. Men jeg var ikke fullstendig helbredet. Jeg begynte å føle dårlig samvittighet for mine tidligere tanker, følelser og lyster. Jeg likte dårlig at tenåringene mine hadde skjønt at jeg hadde hatt selvmordstanker. Det føltes som om jeg hadde kastet bort mer enn et år av livet mitt.
Dessuten var jeg redd, særlig da de kortere dagene i september kom igjen. Jeg opplevde intense daglige flashback og fryktet at jeg ville få akutt depresjon igjen. Men jeg kunne se Herrens hånd i mitt liv da jeg ble ledet til en fantastisk lege og startet behandling der. Jeg fant ut at jeg også led av posttraumatisk stresslidelse. Med veiledning fra legen taklet jeg denne lidelsen.
Og så opplevde jeg et mirakel. Etter mektig bønn og bevisst anvendelse av Frelserens forsoning i mitt liv, fjernet Herren min dårlige samvittighet raskt, tydelig og påtakelig. Hans røst forklarte at jeg ikke behøvde å føle dårlig samvittighet fordi depresjonen ikke var min feil. Jesus Kristus bærer denne byrden for meg ved sin forsonings kraft. Jeg ble fylt med lys og følte meg håpefull igjen.
Jeg vet ikke alle grunnene til at jeg måtte oppleve utfordringene ved livstruende sykdom. Selv om jeg fortsatt bærer på alle minnene, er den mentale og fysiske smerten borte. Hver dag er jeg takknemlig for min familie, min lege og min tid her på jorden. På grunn av sykdommen fikk jeg empati og kjærlighet til andre. Jeg vokste følelsesmessig og åndelig, og fikk kunnskap som jeg ikke ville ha fått ellers. Jeg opplevde dyrebare åndelige stunder med min himmelske Fader og min Frelser. Mine erfaringer har oppmuntret meg til å omfavne livet.