Den røde billetten
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Au da! Daniel mistet enda en billett.
“Jeg vil å så gjerne gjøre godt, alltid være grei” (Barnas sangbok, 71).
Mateo så på regnestykket på tavlen og skrev det raskt ned i notatboken sin. Matematikk var favorittfaget hans, så han ønsket virkelig å følge med. Men han kunne knapt høre hva fru Santos sa fordi hans venn Daniel snakket.
“Shh! Daniel, jeg hører ikke noe!” hvisket Mateo. Men Daniel fortsatte å snakke. Til slutt hørte fru Santos ham.
“Daniel, du forstyrrer igjen”, sa fru Santos. “Du har allerede fått en advarsel. Nå må du gi meg en billett.”
Daniel stakk langsomt hånden ned i pulten og ga henne en rød billett. Skuldrene hans sank sammen, og han så ned i gulvet. Fru Santos ga billetter til elever som oppførte seg bra og fulgte instruksjonene. Elevene skrev navnet sitt på billettene og la dem i en krukke hver dag. Men man måtte gi tilbake en hvis man oppførte seg dårlig. Hver fredag trakk fru Santos en billett fra krukken, og vinneren fikk velge en premie fra klassens skattkiste! Daniel måtte gi tilbake mange billetter fordi han snakket, så navnet hans ble ikke trukket ut særlig ofte. Mateo syntes det var dumt at Daniel mistet enda en billett.
I friminuttet løp Mateo ut på banen for å spille fotball. Han så Daniel stå alene ved huskestativet. Han skjønte at Daniel gråt. Mateo ville hjelpe ham å føle seg bedre.
“Har du lyst til å spille fotball?” spurte Mateo.
Daniel sa ingenting. Mateo prøvde igjen å snakke med ham, men Daniel snudde seg bare vekk.
“Jeg er på fotballbanen hvis du ombestemmer deg.”
Mateo gikk for å leke med de andre vennene sine, men han tenkte fortsatt på Daniel. Mateo fylte snart åtte, og det var ikke lenge til han skulle bli døpt. Han ønsket å være som Jesus og være en god venn. Var det noe han kunne gjøre for å hjelpe Daniel å ikke komme i vanskeligheter?
Dagen etter leste klassen en historie i små grupper. Men istedenfor å lese, kastet Daniel boken sin høyt opp i luften.
Mateo prøvde å stoppe ham. “Daniel, vi må lese boken, ikke leke med den.”
Daniel kastet boken igjen. Fru Santos så at den nesten traff taket. Hun gikk bort til Daniel og hold ut hånden for å få en billett. Daniel stakk hånden ned i pulten sin. Han så skrekkslagen ut mens han fortsatte å lete.
“Å, nei! Han måtte være tom for billetter!” tenkte Mateo. Ingen billetter betydde at Daniel måtte være inne i friminuttet. Mateo tenkte så fort han kunne. Hva kunne han gjøre? Så fikk han en god tanke.
“Daniel”, sa fru Santos, “hvis du ikke har en billett til meg, da…”
Mateo trakk pusten dypt. “Kan jeg betale for ham, fru Santos?” spurte han.
Klassen ble stille. Ingen hadde noensinne spurt henne om det før. Mateo var ikke sikker på hva hun ville si.
Fru Santos så overrasket ut. Så smilte hun. “Du er en veldig god venn. Ja, du kan betale Daniels billett for ham.” Mateo ga fru Santos en av billettene sine.
“Takk, Mateo”, sa Daniel.
“Bare hyggelig!” sa Mateo. “Skal vi lese sammen nå?”
Daniel nikket og tok boken sin.
Da Daniel begynte å lese, følte Mateo seg varm og glad innvendig. Den gode ideen hadde kommet fra Den hellige ånd! Mateo visste at Jesus hadde ønsket at han skulle hjelpe Daniel – fordi han er glad i Daniel. Og Mateo følte også Jesu kjærlighet!