Min gave til Frelseren
Artikkelforfatteren bor i Idaho, USA.
Jeg følte meg utilstrekkelig som misjonær. Hva kunne jeg gjøre for å slutte å fokusere på meg selv og begynne å fokusere på Frelseren?
Illustrasjon: Dinara Mirtalipova
Russland er veldig kaldt om vinteren og ofte overskyet, noe som gjør dagene dystre og ganske miserable. Det var sent i november, og i tillegg til det deprimerende været følte jeg meg ensom, utilstrekkelig og ute av stand til å være en god misjonær. Jeg hadde nettopp fått ansvar for å lære opp en ny ledsager, og selv om søster Hart var fantastisk, hadde jeg nå press på meg for å lære språket bedre, være et eksempel og finne noen – hvem som helst – å undervise.
Vi hadde nettopp fått vite at vår nye misjonspresident skulle holde en sonekonferanse i Jekaterinburg, fem timer fra vårt område i Perm. Tidlig en kjølig desembermorgen dro søster Hart og jeg til togstasjonen.
Mens vi ventet, tenkte jeg på følelsene jeg hadde hatt. Jeg tenkte på julen som nærmet seg, og min lengsel etter å være sammen med familien min. Spenningen ved å være på misjon hadde falmet, og nå følte jeg at jeg ikke hadde oppnådd noe særlig som misjonær på mine ni måneder ute. Til slutt hørte vi over høyttaleranlegget at toget vårt kom, så vi gikk ombord og satte oss. Jeg tenkte på Frelseren. Jeg lukket øynene og ba om at jeg måtte klare å kvitte meg med disse følelsene og fokusere bedre på ham.
På sonekonferansen dagen etter var president Rusts tale vakker og dyptfølt. Da søster Rust reiste seg for å tale, fortalte hun en enkel historie om at Frelseren er hyrden som gikk og fant en sau som hadde gått seg bort, og førte denne sauen tilbake til hjorden. Hun snakket om det Frelseren har ofret for oss, og til slutt bar hun et sterkt vitnesbyrd om muligheten vi som misjonærer har til å tjene ham ved å bringe hans bortkomne får til hjorden. Søster Rust utfordret oss til å tenke på hvilken gave vi kunne gi Frelseren til jul.
Da hun ga denne utfordringen, følte jeg en sterk tilskyndelse om at gaven jeg skulle gi Frelseren, ganske enkelt var å snakke med flere mennesker. Frem til da hadde jeg vært livredd for å innlede samtaler med vilt fremmede – særlig på russisk! Jeg ville ikke at de skulle tro jeg var dum fordi jeg ikke forsto dem, så det var lettere å ikke si noe i det hele tatt. I det øyeblikket visste jeg imidlertid nøyaktig hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte slutte å tenke på meg selv og begynne å tenke på mine brødre og søstre. Jeg satte meg som mål å snakke med noen om evangeliet på enhver form for kollektivtransport jeg tok resten av måneden, og å innvie dette som min julegave til Frelseren.
Da søster Hart og jeg gikk ombord på et annet tog til Perm neste morgen, begynte jeg på målet mitt om å snakke med dem jeg satt ved siden av. De var ikke særlig interessert i det jeg hadde å dele, men jeg prøvde i det minste!
Hver dag var en kamp idet jeg kjempet for å gi min gave til Frelseren, men etter hvert oppdaget jeg at jeg var lykkeligere og mer selvsikker – jeg følte at jeg utførte mitt kall som misjonær bedre. Julen kom og gikk, men jeg bestemte meg for at jeg ville fortsette å snakke med folk. Jeg begynte å snakke med dem ikke bare når vi tok kollektivtransport, men også på gaten, i butikken, på biblioteket og overalt vi gikk.
Vi fant ingen å undervise ved at jeg snakket mer med folk, men jeg føler jeg at jeg sådde evangeliets frø. Vi ble venner med bussjåfører, folk i vår lokale matbutikk og andre. Det beste var at når vi så noen igjen, så vi dem ofte smile, og det var ofte de som sa hei til oss først. Jeg har tro på at frøene vi sådde, en dag vil blomstre når nye muligheter oppstår for at de kan lære om evangeliet. Vår himmelske Fader arbeider på små og enkle måter, og noen ganger begynner det bare med et enkelt “hei”.
Når jeg nå tenker tilbake på den gangen på toget til Jekaterinburg, skjønner jeg at vår himmelske Fader besvarte min bønn. Han hjalp meg å forstå at misjonærarbeid ikke handler om meg – det handler om andre, og når vi setter andre foran oss selv og våre egne bekymringer og sorger, finner vi den lykken vi alle søker. Det er fantastisk for meg hvor mye Frelseren gir, for selv om vi prøver å gi ham alt vi kan, velsigner han oss og gir oss tilbake et hundre fold.