Sagt av siste-dagers-hellige
Julepakker til meg?
Illustrasjon: Carolyn Vibbert
Jeg virket i California Sacramento misjon julen 2003. Min ledsager og de to andre søstermisjonærene vi delte leilighet med, begynte å få gaver og brev fra sine slektninger og venner. Jeg visste at det ikke ville bli det samme for meg.
Min familie i Argentina hadde få ressurser, og brevene deres ble vanligvis forsinket i to til tre måneder. Jeg var langt fra familien min, men jeg var glad for å kunne tilbringe julen i tjeneste for Jesus Kristus.
På julaften gjorde vi oss klar til å legge oss da en av søstrene fortalte meg at noen hadde lagt noen pakker ved døren med mitt navn på.
“Til meg? Det er ikke mulig!” sa jeg, forbauset.
To store esker hadde navnet mitt på, men ingen avsenderadresse. Jeg gledet meg, og de andre søstrene gledet seg med meg. Jeg åpnet pakkene, som var fulle av gaver, søtsaker, barns tegninger og andre ting! Jeg greide ikke å holde igjen tårene!
“Hvem kunne ha sendt meg disse pakkene?” undret jeg. Ingen av oss visste det, men alle gledet seg over gavmildheten.
Flere dager etter jul visste jeg fremdeles ikke hvem som hadde sendt pakkene. Jeg ringte misjonskontoret og spurte sekretæren om hun kunne si meg navnet på den mystiske avsenderen. Hun fortalte meg at medlemmer i en menighet som ønsket å være anonyme, hadde bestemt seg for å sende pakker til meg med julegodsaker. Jeg vil alltid være takknemlig for menighetens giverglede som bragte så mye kjærlighet den julaftenen, og for støtten jeg fikk på min misjon.
Jeg lærte at ethvert medlem av Kirken kan få misjonærene til å føle seg hjemme – selv om de er langt hjemmefra – ved sin oppmuntring og tjeneste. Det var en av de beste julehøytidene i mitt liv. Jeg tjente Frelseren og følte hans kjærlighet gjennom Kirkens medlemmer.