Sagt av siste-dagers-hellige
En familiegave til Frelseren
Da desember nærmet seg, var jeg opptatt med å forberede meg til julestria. I fire år hadde julefeiringen funnet sted hjemme hos oss, men dette året følte jeg meg overveldet. Da jeg snakket med mannen min om alt vi trengte å gjøre – kjøpe gaver, lage mat og gjøre mange andre ting – bestemte vi oss for å avlyse juleselskapet og gjøre noe annet denne julen. Vi ønsket å gjøre noe vi kunne gi som en gave til Frelseren.
I hele desember holdt vi familiens hjemmeaftener om Jesu Kristi liv, dro til templet og planla tjenesteprosjekter for familien. Min mann var biskop den gangen, og vi bestemte oss for at på første juledag skulle vi synge for alle enkene i menigheten. Som familie begynte vi å øve på en rekke salmer vi skulle synge. Barna elsket å synge “En krybbe var vuggen” (Salmer, nr. 121).
På julaften laget vi kort med spesielle julebudskap og godsaker som vi skulle ta med på besøkene våre. Det gledet meg å se familien så samstemt og glad for å kunne tjene andre med så stor kjærlighet. Jeg kunne føle julens ånd.
På første juledag gledet barna seg til å gjøre besøkene. For hvert hjem vi besøkte, følte vi oss lykkeligere, og det virket som om salmene ble bedre for hver gang vi sang. Da vi kom til det siste huset, så det ut til at ingen var hjemme. Vi ventet en stund, og barna begynte å bli rastløse. Til slutt kom en eldre enke ut for å møte oss med søndagsklærne på og håret pent kjemmet. Da hun så oss, fikk hun tårer i øynene. Jeg ble også følelsesladet, og klarte så vidt å synge.
Da vi kjørte hjemover, sa vår fem år gamle datter at hun ikke hadde lyst til å dra hjem, men fortsette å synge. Før jeg fikk svart, sa niåringen min: “Vi gjør det bare igjen neste år!”
Dette var en uforglemmelig jul for familien vår, fordi vi oppmuntret andre og viste vår kjærlighet til Jesus Kristus. Da jeg reflekterte over dagens hendelser, følte jeg Herrens kjærlighet og husket hans ord: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg” (Matteus 25:40).