Ære være Gud i det høyeste

Av eldste Ronald A. Rasband

i De tolv apostlers quorum

Fra en tale til BYU Management Society – Salt Lake-avdelingen, Salt Lake City, Utah 13. desember 2016.

Når vi samarbeider med Herren – gjør hans vilje, og hjelper menneskene rundt oss – bærer vi vitnesbyrd om at han lever og at han elsker oss.

Syv hundre år før Jesu Kristi fødsel i Betlehem i Judea, forkynte profeten Jesaja: “Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel” (Jesaja 7:14).

125 år før Frelserens fødsel profeterte kong Benjamin: “Han skal kalles Jesus Kristus, Guds Sønn, himmelens og jordens Fader, Skaperen av alle ting fra begynnelsen av. Og hans mor skal kalles Maria” (Mosiah 3:8).

Dagen før Jesusbarnet ble født, hørte Nephi, sønn av Nephi, en røst som sa: “I morgen kommer jeg til verden” (3 Nephi 1:13).

Dagen etter, hav unna, ble Jesusbarnet født. Det er ingen tvil om at hans mor Maria så med undring på sin nyfødte sønn, Faderens enbårne i kjødet.

Lukas forteller oss at det var hyrder ute på markene i Judeas åser rundt Betlehem (se Lukas 2:8). Disse hyrdene var “hellige og rettferdige menn” (se Alma 13:26) som skulle vitne om Jesusbarnet.

“Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet.

Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket.

I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad…

Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa:

Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (Lukas 2:9-11, 13-14).

Forestill dere denne hendelsen i Judea – himmelen fylt med glansen av en praktfull stjerne og kor fra himmelen markerte denne enestående begivenheten. Hyrdene “skyndte seg” av sted (Lukas 2:16) for å se barnet som lå i en krybbe. Senere “fortalte de” (Lukas 2:17) om det de hadde hørt og sett.

Hvert år ved juletider føyer vi vårt vitnesbyrd til hyrdenes om at Jesus Kristus, som i bokstavelig forstand er Sønn av den levende Gud, kom til et hjørne av verden i det vi kaller Det hellige land.

Hyrdene dro ærbødig til stallen for å tilbe kongers Konge. Hvordan vil vi tilbe ham denne julen? Med endeløse innkjøp? Ved å jage rundt i hjemmene våre og pynte og pakke inn? Vil det være vår hyllest til vår Frelser? Eller vil vi også bringe fred til urolige hjerter, velvilje til dem som trenger en høyere hensikt, ære og pris til Gud ved vår villighet til å gjøre hans vilje?

Jesus sa ganske enkelt: “Kom så og følg meg” (Lukas 18:22).

Jesu Kristi evangelium, gjengitt gjennom profeten Joseph Smith, har hatt positiv innflytelse på troende over hele verden. Jeg har selv sett iveren blant dem som har mottatt Frelserens hellige ord, fra øyene i havet til det enorme Russland.

Julens budskap

Blant de tidlige hellige som samlet seg i Sion, var Hannah Last Cornaby, som bosatte seg i Spanish Fork i Utah. I den vanskelige tidlige perioden av Den gjenopprettede kirke, ble julen noen ganger markert med en dyrebar appelsin eller et utskåret leketøy, eller kanskje bare en filledukke – men ikke alltid. Hannah skrev om 25. desember 1856:

“Julaften kom, og mine kjære små hang med barnlig tro opp sine strømper og lurte på om [de] ville [bli fylt]. Med verkende hjerte, som jeg skjulte for dem, forsikret jeg dem om at de ikke ville bli glemt, og de sovnet med frydefull forventning til morgenen etter.

Uten noen form for søtningsstoff, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Men de måtte ikke bli skuffet. Jeg kom til å tenke på at jeg hadde litt squash, som jeg kokte for så å sile av væsken, og da det hadde putret i noen timer, ble det til en søt sirup. Med den og litt krydder laget jeg pepperkakedeig, som etter at den var kuttet i alle tenkelige former og stekt i en stekepanne (jeg hadde ingen ovn), fylte strømpene deres og gledet dem like mye som den fineste konfekt ville ha gjort.”¹

Mellom linjene i denne historien er det en beretning om en mor som arbeider natten gjennom uten så mye som en ovn til å lette sine anstrengelser. Likevel var hun fast bestemt på å bringe glede til sine barn, styrke deres tro og bekrefte i deres hjem: “Salig dag! Alt er vel!”² Er ikke dette julens budskap?

President Thomas S. Monson har sagt: “Anledningene til å gi av oss selv er virkelig ubegrenset, men de er også forgjengelige. Det finnes hjerter vi kan glede. Det finnes vennlige ord å si. Det er gaver vi kan gi.”³

Når vi samarbeider med Herren – gjør hans vilje og hjelper menneskene rundt oss – bærer vi vitnesbyrd om at han lever, og at han elsker oss, uavhengig av våre timelige utfordringer.

Etter at den skotske konvertitten John Menzies Macfarlane sluttet seg til Kirken sammen med sin mor, som var enke, og sin bror, reiste de tre sammen til Salt Lake City, Utah, i 1852. Han var 18 år gammel. I årenes løp ble han takstmann, byggmester, og til og med tingrettsdommer, men det var musikken hans som skilte ham ut.

Han organiserte sitt første kor i Cedar City, Utah, og reiste sammen med ensemblet sitt rundt i det sydlige Utah. Etter en konsert i St. George, oppfordret eldste Erastus Snow (1818-88), en apostel og koloniens leder, John til å flytte til St. George og ta familien og musikken sin med seg.

Det hadde vært trange kår i 1869, og eldste Snow ba bror Macfarlane om å iscenesette et juleprogram som ville være til oppmuntring for medlemmene. Bror Macfarlane ønsket et nytt og spennende musikkstykke til arrangementet. Men uansett hvor hardt han prøvde å komponere, kom ingenting. Han ba om inspirasjon igjen og igjen.

Så en natt vekket han sin hustru og utbrøt: “Jeg har teksten til en sang, og jeg tror jeg har musikken også!” Han skyndte seg bort til sitt lille orgel og spilte melodien, skrev den ned mens hans hustru holdt det blafrende lyset av en bit brennende flanell flytende i en bolle med fett. Teksten og musikken strømmet ut:

“Langt, langt herfra, nær ved Betlehems stad,
engler til hyrdene sang så glad:
Priser vår Gud,
Priser vår Gud,
priser vår Gud i det høye.
Fred på jord, Guds velbehag,
kom til mennesker i dag!4

Bror Macfarlane hadde aldri vært i Judea for å se at slettene var mer som steinete åssider, men det inspirerte budskapet i musikken hans strømmet fra hans sjel som et vitnesbyrd om Frelserens fødsel i Betlehem, en begynnelse som skulle forandre verden for alltid.⁵

John Menzies Macfarlane vitnet om Jesus Kristus ved sin musikk, og Hannah Last Cornaby vitnet om Kristus ved sin tjeneste for sine barn. Vi kan også tjene Herren og vitne om ham ved enkle uselviske handlinger. Vi kan også gjøre en forskjell i familien, i menigheten, på arbeidsplassen og i våre andre ansvarsområder.

Gjør en forskjell

En enkel måte vi kan gjøre en forskjell på, er å engasjere oss i Kirkens årlige julekampanje på sosiale medier. Kampanjen har til hensikt å hjelpe de hellige – og Guds barn over hele verden – å fokusere på Frelseren. I år gjennomfører Kirken en ny verdensomspennende innsats for å feire Kristi fødsel, og oppmuntre folk til å følge Hans eksempel ved å tjene andre i julen.

Kirken gjentar sitt vellykkede tema fra i fjor: “Lys for verden” (se Mormon.org). Temaet er hentet fra Johannes 8:12, som lyder: “Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.”

Kampanjen omfatter en adventskalender og beslektede skriftsteder som gir forslag til hvordan vi kan tjene og dele julens lys med andre.

“Vi kom alle til jorden med Kristi lys”, har president Monson sagt. “Når vi følger Frelserens eksempel og lever slik han levde og slik han forkynte, vil dette lyset brenne i oss og lyse opp veien for andre.”⁶

Vi lærer Frelseren å kjenne ved å gjøre det han gjorde. Når vi tjener andre, bringer vi dem – og oss selv – nærmere ham.

“Navnet over alle navn”

I julen savner jeg spesielt vårt lille barnebarn Paxton. Paxton ble født med en sjelden genetisk lidelse, og led av utallige helseproblemer. Vår himmelske Fader ga familien vår mange spesielle og dyptfølte lærdommer i løpet av de tre korte årene Paxton var sammen med oss.

Min søster, Nancy Schindler, laget et vakkert lappeteppe til ære for Paxton. Hun kalte det “Navnet over alle navn”. Lappeteppet inneholder 26 av Jesu Kristi navn – navn som begynner med bokstavene A til Z. Lappeteppet minner meg om den strålende fremtidige familiegjenforeningen med Paxton som ble muliggjort ved Frelserens lidelse, offer og oppstandelse.

Lappeteppet inspirerte meg til å begynne et studium av Jesu Kristi navn slik de er åpenbart i Skriftene. Å granske hans navn har blitt en del av mitt personlige skriftstudium. Så langt har jeg funnet hundrevis av navn på Frelseren.

En av mine ansvarsoppgaver som medlem av De tolv apostlers quorum, og som nevnt i Lære og pakter, er å bære vitnesbyrd om Jesus Kristus. Lære og pakter fastslår: “De tolv omreisende rådsmedlemmer er kalt til å være De tolv apostler eller spesielle vitner om Kristi navn i hele verden” (L&p 107:23; uthevelse tilføyd).

Jeg ble nylig bedt om å tale på et nadverdsmøte på Primary Children’s Hospital i Salt Lake City. Jeg følte meg tilskyndet til å tale om Jesus Kristus og hans håpefulle navn. Jeg bar vitnesbyrd om Frelseren som “den klare morgenstjerne” (Åpenbaringen 22:16), en “yppersteprest for de goder som skulle komme” (Hebreerne 9:11), “en Gud som gjør mirakler”, som oppsto “med legedom i sine vinger” (2 Nephi 27:23; 25:13), “Fredsfyrste” (Jesaja 9:6; 2 Nephi 19:6) og “oppstandelsen og livet” (Johannes 11:25).

I julen liker jeg å si Frelserens forskjellige navn mens jeg går til og fra kontoret mitt gjennom julelysene på Temple Square. Jeg begynner med “Alfa og Omega” (Åpenbaringen 1:8), “et barn” fra Bethlehem (Lukas 2:12, 16), “Rådgiver” (Jesaja 9:6; se 2 Nephi 19:6), “befrieren” (Romerne 11:26), en som er “opphøyet” (Salmene 89:20), en “som oppretter fred” (Mosiah 15:18) og så videre.

Denne julen ser jeg frem til å lære flere av hans navn, og se etter muligheter til å hedre hans navn. Hvis du prøver å gjøre en forskjell denne julen, håper jeg du vil la Frelseren stå sentralt i din innsats, og at du vil hedre ham ved å tjene andre i hans navn.

Jeg bærer vitnesbyrd om at vår evige Fader lever. Hans plan for lykke velsigner på det dypeste hvert av hans barn i alle generasjoner. Jeg vet at hans elskede sønn Jesus Kristus, barnet som ble født i Betlehem, er verdens Frelser og Forløser.

Disse lovordene lyder som sannhet i mine ører: “Priser vår Gud i det høye. Fred på jord, Guds velbehag.”⁷