Magiske julesanger

Disse ungdommene hadde ingen anelse om hvor mye glede de kunne spre med noen enkle sanger.

En julesang til Joaquín

Illustrasjoner: Michael Mullan

Å synge julesanger er ingen argentinsk juletradisjon. Faktisk er julen her ganske annerledes enn det tradisjonelle snødekte bildet du kanskje forestiller deg. Fordi vi bor på den sørlige halvkule, får julen alltid meg til å tenke på en stor fruktsalat!

Så da mor og far foreslo at vi skulle prøve å synge julesanger som familie, følte mine søsken og jeg en blanding av forvirring og begeistring. Vi var ikke sikre på våre musikalske evner, så vi bestemte oss for å bake og ta med noen småkaker som vi kunne gi dem vi besøkte, i det minste én grunn til å smile.

En mann som heter Joaquín, hadde vært medlem av menigheten vår så lenge jeg kunne huske. I desember det året hadde han blitt svært syk, og kunne ikke lenger være tilstede på nadverdsmøtet. Min far og mine brødre var blant dem som tok med nadverden til ham på sykehuset etter kirken på søndagene.

Søndagen før jul satte hele familien seg i bilen for å besøke Joaquín, og håpet å gi ham en varm julestemning. Da vi kom dit, fulgte sykepleieren oss til sengen hans. Han hadde Skriftene sine og en salmebok ved sengen, som om han hadde ventet på oss.

Han var tydelig glad for at vi var der, og vi følte alle umiddelbart stor kjærlighet til ham. Mine brødre forberedte, velsignet og delte ut nadverden. Før vi dro, sang vi den skjønne melodien “Langt, langt herfra”: “Priser vår Gud i det høye. Fred på jord, Guds velbehag” (Salmer, nr. 122).

Det var absolutt fred og velbehag vi følte da han kalte oss “engler” og takket oss for besøket, når alt vi hadde ønsket var å gi ham disse følelsene.

Julia G., Buenos Aires, Argentina

Kveldens siste stopp

Det var julaften, og jeg ønsket ikke å være ute og synge julesanger.

Mor mente imidlertid det ville bli gøy om familien stuet seg inn i den gamle bilen vår og kjørte langs isete lokalveier for å synge julesanger for tre enker i menigheten, og far støttet forslaget hennes helhjertet.

Jeg følte meg utilpass. Hvem ønsket å høre på oss? Jeg ville dø av forlegenhet hvis jeg så noen jeg kjente. Furtende og surmulende krøp jeg inn i baksetet sammen med min bror og søster.

Den første leiligheten var bare noen kvartaler unna. Ingen åpnet. Vi kjørte til andre stopp. Igjen var det ingen som åpnet. Jeg begynte å bli bedre stemt.

Da vi svingte inn i den smale oppkjørselen til vårt siste stopp, tenkte jeg: “Ikke la det være noen hjemme.”

Det var nå mørkt ute. Da mor banket på og ventet, var det fremdeles mørkt på verandaen. Bra. Snart ville vi være hjemme, hvor jeg kunne flykte inn på rommet mitt.

Plutselig ble lyset på verandaen tent, og døren åpnet seg. Jeg var så flau. Jeg var sikker på at vi hadde forstyrret henne.

“Kom inn, kom inn”, sa den lille, magre kvinnen. Hun pekte på sitt gamle oppreiste piano.

“Kan du spille?” spurte hun mor. “La oss synge rundt pianoet.”

Hennes varme og entusiasme gjorde meg mildere stemt. Kanskje det ikke gjorde så mye at vi var der. Vi hadde sunget noen få sanger da hun tilbød oss varm sjokolade.

“Kan du komme og hjelpe til?” spurte hun meg. Da vi kom inn på kjøkkenet, ble jeg overrasket over å se et vakkert bord nydelig dekket og pyntet til jul. Det var så stemningsfullt! Ved hver oppdekning lå det en liten, omhyggelig innpakket gave.

“Hvem er dette for?” spurte jeg. Jeg visste at hun bodde alene.

“For naboene mine”, forklarte hun. “Hver jul inviterer jeg andre som meg selv – de som ikke har familie i nærheten – til frokost og noe godt å spise på julaften.”

Ideen eksploderte i min 13 år gamle hjerne. Beundring fylte mitt gjenstridige hjerte. Så vakkert dette rommet var. Så vakker denne nette eldre søsteren var. Så vakker min mor var som hadde tatt oss med hit. Endelig var jeg lykkelig.

I kirken neste måned takket denne søsteren oss igjen for besøket. Hun fortalte oss at vi var de eneste det året som hadde husket på henne. Noen måneder senere gikk hun uventet bort.

Jeg tenker tilbake på denne julen og føler meg takknemlig for fantastiske foreldre og for denne eldre søsteren, som alle ønsket å gi andre juleglede.

Brooke K., Utah, USA