Hun fant sin tro igjen
Veien tilbake er ikke alltid lett, men den er alltid der.
Ordene “[gå] inn på forbudte stier og [bli] borte” (1 Nephi 8:28) høres neppe særlig håpefulle ut for de fleste av oss når vi leser dem i Mormons bok. Tvert imot, egentlig. Det er altfor lett å forestille seg et slags mørkt og trist sluttresultat for denne gruppen mennesker som er beskrevet i Lehis syn om livets tre – gruppen som smakte på frukten og så forlot den.
Men Te Oranoa M., en 17-åring fra New Zealand, har et annet syn på dette. “Det som inspirerer meg ved dette skriftstedet”, sier hun, “er at det ikke står at de er fortapt for alltid.”
For en fantastisk innsikt! Og det er en som kommer av personlig erfaring. “Jeg har selv falt fra Kirken” sier hun, “men jeg har klart å komme tilbake.”
Gradvis frafall
Te Oranoa vokste opp i Kirken og snakker om å få sitt eget vitnesbyrd og til og med sette åndelige mål. “Men vitnesbyrdet ble kaldt”, sier hun.
På noen måter kjente hun seg igjen i Amulek, særlig i måten han beskrev seg selv for Ammonihahs innbyggere: “Jeg [forherdet] mitt hjerte, for jeg ble kalt på mange ganger, og jeg ville ikke høre. Derfor hadde jeg kunnskap om disse ting, men jeg ville ikke vite” (Alma 10:6).
For Te Oranoa er dette skriftstedet svært treffende. “Akkurat som Amulek, visste jeg alle disse åndelige tingene, og Ånden ba meg om å gjøre visse ting, men fordi jeg var litt sta og litt stolt, gjorde jeg dem ikke. Etterpå ble vitnesbyrdet gradvis svakere.”
Til slutt skulle Amuleks historie bli mer enn bare kjent for Te Oranoa. Den skulle også bli et vendepunkt på veien tilbake.
Et varmt minne
Selv i perioden da hennes tro hadde blitt kald, kunne hun fremdeles huske fine opplevelser hun hadde hatt før. Te Oranoa glemte aldri hvordan hun hadde følt seg da hun gikk i templet sammen med ungdomsgruppen sin eller deltok på en ungdomskonferanse.
“Det var et mønster”, sier hun. “Jeg følte meg veldig bra når jeg gikk i kirken, men jeg følte meg ikke bra når jeg sto over kirken.”
Endelig kom det en dag da Te Oranoa bestemte seg for å se om hun kunne få de gode følelsene igjen. Det første hun gjorde var å lese nyere generalkonferansetaler.
En generalkonferansetale fra oktober 2016, “Lær av Alma og Amulek”, av president Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, vekket noe i Te Oranoas sjel. Hun gjenkjente mye av sitt eget liv og sine egne følelser da president Uchtdorf beskrev hvordan Amuleks tro hadde blitt svekket. Hun husket også sterkere enn noensinne lykken hun hadde opplevd da hennes tro var sterkere. Øyeblikkelig ønsket hun å gjøre noen endringer.
“Jeg håpet å finne noe som på nytt kunne tenne flammen av mitt vitnesbyrd”, forklarer hun, “så jeg leste president Uchtdorfs tale, og følte meg i fyr og flamme!”
Håp om evigheten
Te Oranoas vei tilbake til troen har ikke alltid vært lett, men det er et spesielt lys i enden av tunnelen som holder henne gående: Håpet om en evig familie.
“Familier kan være sammen for evig”, sier hun. “Det er min største drøm og mitt største håp i livet. Når jeg ønsker å lære om noe, eller jeg synes det er vanskelig å forstå en læresetning, prøver jeg å sette den i sammenheng med evige familier. Hvorfor er for eksempel Jesu Kristi forsoning viktig for meg? For det første, trenger jeg hans forsoning i mitt liv så jeg kan være verdig til å komme inn i templet og bli beseglet til min familie for all evighet.”
Vend deg til Gud
Kanskje det er verdt å huske at de i Lehis syn som falt fra etter å ha smakt frukten, faktisk likevel smakte den. De må ha visst at den var god, selv om det bare var for en kort stund. Og de kan finne det ut igjen. Det er håpet Te Oranoa klamrer seg til, for seg selv og for andre.
“Du trenger ikke å fortsette å gå på de forbudte stiene resten av livet”, sier hun. “Du kan vende tilbake til Herren når du vil.”