Vi kan gjøre det bedre, del 2: Finn din plass i Jesu Kristi Kirke
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Ikke la andre hindre deg i å nyte velsignelsene ved medlemskap i Kristi kirke.
Etter åtte år uten å ha gått i kirken, fikk Paulo (alle navnene er endret) en telefon fra sin biskop i Brasil, som spurte hvordan han hadde det. Paulo hadde lengtet etter å komme tilbake, men mange bekymringer hindret ham i å bli helt aktiv. Hvordan kunne han unngå å sammenligne seg, han som fortsatt var enslig, med dem som var gift og hadde barn? Ville han finne venner i kirken etter så lang tid, og hvis han gjorde det, hva ville de synes om ham? Ville han fortsatt kunne føle Ånden slik han hadde gjort under sin omvendelse til evangeliet og sin misjon, eller ha nok tro til å ta imot kall?
En måned etter telefonsamtalen så Paulo president Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, holde en konferansetale med tittelen “Kom og bli med oss”.1 “Denne talen gjorde sterkt inntrykk”, forteller han, og noen uker senere satt han på parkeringsplassen utenfor kirken og skalv og holdt en stille bønn om styrke til å gå ut av bilen og inn i bygningen.
“Alt var ikke perfekt”, forteller han om sitt første år etter at han kom tilbake. Det var ikke lett å passe inn. Men en følelse av tilknytning til Frelseren, og et sterkt ønske om en tempelanbefaling, hjalp ham å overvinne sin usikkerhet. Han begynte å lese i Skriftene og be igjen. “Hvis du ikke gir opp, får du styrke og kan føle at Herren velsigner deg”, er rådet han gir dem som sliter med å føle seg akseptert. “Jeg har et vitnesbyrd om at dette er Kristi kirke, men det er i ham du vil finne sann tilhørighet.”
Paulos historie belyser flere poenger som ledere i Kirken beskriver i videoserien Enhet i mangfold. Budskapene deres gir håp og råd til dem som ikke føler at de passer inn. Noen ganger føler vi oss ensomme i kirken, men slik disse lederne og medlemmene påpeker, er det ting vi kan gjøre for å komme gjennom utfordringer som utestenging eller andres dårlige behandling. Vi kan unngå sammenligninger, gå videre selv om vi er usikre, vite at det alltid er mulig å komme tilbake, og fremfor alt stole på Frelseren.
Unngå sammenligninger: Vi vil alle bli velsignet til slutt
“Når man begynner å sammenligne seg med andre, fører det enten til motløshet eller til stolthet… Velsignelser kommer på kort sikt. Velsignelser kommer på lang sikt. Noen ganger tror jeg vi vil ha velsignelser i vente etter at vi har gått gjennom sløret… Til slutt kan vi være sikre på at løftet om evig liv er til alle.”
– Eldste Gary E. Stevenson i De tolv apostlers quorum
Rochelle flyttet til en beskjeden tomannsbolig i et velstående strøk i det vestlige USA etter å ha oppholdt seg i et hus for hjemløse en tid. Skilt og med omsorgen for flere barn, hadde hun to jobber, noen ganger tre, for å være i stand til å betale for mat og husleie. Hun hadde vært mindre aktiv, på og av, siden hun ble omvendt til evangeliet.“Selv om omtrent alle i min nye menighet syntes å være bedre stilt enn det jeg var”, forklarer hun, “rakk de ut en hjelpende hånd til meg og aksepterte måten jeg fremsto på. Alle brydde seg virkelig.”Selv under betydelig økonomiske utfordringer var ikke Rochelle opprørt på grunn av andres lettere omstendigheter.“Jeg ønsket å få større økonomisk trygghet, helt klart, men jeg så aldri på mine naboers hus og følte meg forlatt av Gud”, minnes hun.“Jeg kunne føle at Han gikk ved min side selv da jeg tok dårlige valg.”Selv om Rochelles arbeidstimeplan til tider kunne være en utfordring, hjalp menighetens ledere og venner henne til slutt å få en dyp lengsel etter å reise til templet. “Å reise regelmessig til templet hjelper meg å være takknemlig for hvor langt jeg har kommet”, sier hun. “Jeg bekymrer meg ikke om andre ser ut til å være langt foran meg.”Rochelle innrømmer at hun og hennes døtre kjemper og “ikke er en perfekt siste-dagers-helig familie”. Hun ser også at “alle har utfordringer og at ingen familie virkelig er perfekt”, et perspektiv som frigjør henne fra å se til siden på andre istedenfor å fokusere på sin relasjon til Gud.“Mine døtre kan se den store forskjellen evangeliet har gjort i livet mitt”, sier hun. “Jeg kan også føle forskjellen og jeg er travelt opptatt med arbeid, familie og Kirken, så jeg har ikke tid til sammenligninger. Jeg er bare glad for å være på den riktige stien.”
Hold deg sterk: Kristus kan forandre deg
“Denne personen som sitter ved siden av meg, ignorerer meg eller ønsker å flytte seg… forandrer ikke virkeligheten av det Kristus føler for meg og mulighetene jeg har i Kristus… Hver enkelt må være fast bestemt på at han eller hun kommer til å få en plass i Guds rike [og i] Kristi legeme, og andre som er tankeløse, skjødesløse eller verre, kan ikke hindre det.”
– Eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum
I oppveksten gikk Matthew i kirken i små grener. Han og hans hustru, en konvertitt fra Ukraina, var vant til å ha flere kall og fullt engasjement i internasjonale fellesskap i Kirken, men så flyttet de til USA. Store menigheter og andre kulturelle forventninger fikk dem til å føle seg “uønsket og i villrede”, forteller han. “Vi klarte liksom ikke å passe inn. Vi følte oss ignorert, og manglet oppbyggelse og tilknytning på søndager.”
Frustrasjonen deres nådde bristepunktet da Matthew og hans hustru, etter å ha flyttet til en annen by, gledet seg til et besøk fra en lokal prestedømsleder hvis hensikt med å besøke dem viste seg å være å be dem om å ha kontroll på sin livlige smårolling på nadverdsmøtet. Dypt såret vurderte Matthew å aldri komme tilbake til det lokale møtehuset. “Det som hindret meg i å gjøre det”, forklarer han, “var mitt vitnesbyrd om at dette er Herrens kirke, og at Frelseren ønsker meg der. Deltagelse i evangeliet har konsekvenser utover enhver vond følelse eller noe personlig møte jeg har i dette livet.”
Situasjoner i kirken kan noen ganger få oss til å føle oss ensomme, utenfor og uønsket, et fenomen som ikke er unikt for siste-dagers-hellige. Den katolske forfatteren David Mills beskriver utfordringen kirkegjengere møter i samspill med dem som er “rikere eller fattigere, eller mer eller mindre utdannet enn deg. De kan være av en annen rase eller etnisk gruppe eller en annen alder enn deg.” Vi vil kanskje ikke velge noen av dem til våre forskjellige sosiale nettverk, forklarer han. Men religiøst engasjement innebærer å omgås med personer som vi ikke velger, og “utgjør et av de få stedene som gjenstår som ligner mer på et samfunn enn et nettverk… Du må lære å bli glad i disse menneskene, eller i det minste opptre kjærlig, selv om du ikke har lyst til det.”2 Å stole på Gud når du ikke kan blokkere eller “la være å følge” personer i ditt religiøse fellesskap, er ofte den eneste måten å overvinne utfordringen på.
Matthew oppdaget at det å stole på det guddommelige på denne måten, er avgjørende for å holde seg aktiv i Kirken. “Det eneste som har holdt meg gående noen ganger, er mitt vitnesbyrd om Kristus”, forklarer han. “Evangeliet er større enn noen av oss. Kristus ser det vi ikke kan se, vet hva vi kan bli, og har plass til alle.”
Jasmin, et medlem i det sydlige USA, innrømmer at “jeg hadde vanskelig for å komme overens med en søster i menigheten som syntes å blande seg for mye inn i livet mitt, og jeg lot dette drive meg bort.” Men da bekymringen for hennes lille gutt begynte å veie tyngre enn usikkerheten rundt hvordan det ville være å komme tilbake, visste Jasmin at det var på tide å “ikke la andres meninger om meg vende meg bort fra Kristus – selv om jeg følte at noen i menigheten så ned på meg”.
Hun mønstret nok mot til å våge seg ut i et kraftig uvær en søndag, og hennes lille familie følte seg snart omfavnet av venner som kunne hjelpe dem å vokse i Jesu Kristi Kirke. “Jeg angrer på at jeg sluttet å gå”, sier hun. “Men jeg er takknemlig for at jeg ikke ga opp, og at jeg strevde fremover, for evangeliet handler ikke om andre – og ikke om meg selv heller – det handler om min Frelser.”
Ta et skritt ut i mørket: Lyset vil følge
“Det naturlige mennesket sier: “Aldri i verden om jeg gjør dette, [og] går inn i mørket før lyset kommer, og jeg kan se hvor jeg går. Kravet er at vi tar steget med en forventning om at når foten treffer bakken, vil lyset bevege seg.”
– Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum
Noen ganger er det vanskelig for nye medlemmer å være forankret i evangeliet når de ikke har en full visshet om hva fremtiden vil bringe. Mei-Hsin, en husmor på Taiwan, lærte denne siden av troen blant annet ved evangeliets formaning om å bringe barn til verden, noe som kan være vanskelig fordi “mange i min kultur har ett barn eller har et kjæledyr i stedet”, sier hun. Hvert svangerskap har krevd at hun måtte ha tro til å tre inn i det ukjente, og ignorere det som noen ganger er intens kritikk fra slektninger, og fra kulturen generelt.
Veien fremover krever ofte å tre inn i det ukjente, noe som kan være skremmende for dem som er nye i troen. Det krever at de utvikler tillit til at Herren vil hjelpe dem videre på veien. Å føle uro og usikkerhet, forsikrer eldste Bednar, er en normal del av vår lærings- og vekstprosess, men noen ganger kan våre skritt ut i det ukjente – enten det er snakk om å stifte familie eller vende tilbake til deltagelse i Kirken – være særlig skremmende fordi vitnesbyrdet ikke kommer før etter at vår tro er prøvd (se Ether 12:6). Mei-Hsin og mannen hennes fikk et slikt vitnesbyrd etter at de hadde stiftet familie. “Vi er så glade og takknemlige for barna våre”, sier hun. “Vi har lært å leve sparsommelig, og å hjelpe og elske hverandre. Jeg er takknemlig for at vi bragte dem til verden.”
De første skrittene er ofte de vanskeligste. “Første gang vi [går ut i mørket]”, sier eldste Bednar, “er det ikke tvil, men det er et lite snev av usikkerhet sammen med en anelse uro, noe som er helt normalt.” Selv om prosessen med å bevege seg fremover kanskje ikke går helt jevnt (“ikke en perfekt syklus som aldri blir avbrutt”, forklarer han), kan vi gradvis vokse “linje på linje”, mens vår tro øker trinnvis.
Det krever øvelse å bevege seg fremover, sier Lazare fra Georgia, en konvertitt i landet som grenser til Russland og Europa. Å lære å stole på siste-dagers-hellige venner var hans første skritt, hvorpå han gikk med på å ta imot en prestedømsvelsignelse. “Så kunne jeg gå videre med misjonærdiskusjonene”, forklarer han. Etter hvert som Lazares tro på Jesus Kristus økte, “tok jeg det store skrittet som dåpen er, selv om jeg ikke var 100 prosent sikker. Men Herren ga meg mot i hver fase, og jeg er så takknemlig nå for at jeg gjorde det.”
Ikke gi opp
“Folk som tror de har syndet for mye, eller gått for langt, eller vært borte for lenge og på en eller annen måte ikke kan komme tilbake i kretsen: Jeg lover at ingen kan falle lavere enn Kristi lys skinner. Det er ikke mulig.”
– Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum
Selv om han vokste opp i en troende siste-dagers-hellig familie i Utah, følte Brian at Kirken ikke var noe for ham. “Jeg likte fantasispill, filmer og rockemusikk”, sier han, “ikke Speideren, Skriftene, Seminar og sport.” Så snart han kunne flytte hjemmefra, flyttet han inn i en leilighet og “åpnet meg for verden, med blant annet sex og narkotika”. Etter en lengre periode med det Brian kaller “et løssluppent liv og eksperimentering”, havnet han i økonomiske problemer, og foreldrene lot ham flytte hjem igjen, selv om han ikke kom tilbake til Kirken.
Brian begynte å revurdere sine synspunkter da en lillesøster kom til verden. Da han holdt henne for første gang, forteller han, “visste jeg at hun var noe mer enn et dyr”. Litt engstelig var han tilstede da hun ble velsignet, og da nadverden kom til ham, “sendte jeg den videre uten å ta den, men en del av meg følte åndelig hunger etter den.”
Brian prøvde å finne ut av sine delte følelser, og begynte å skrive dagbok. “Jeg satt oppe og skrev om mitt åndelige dilemma sent en kveld”, sier han, “og jeg fikk min første åndelige opplevelse, men ikke med den gode siden.” Han følte en ond, hatefull og sint kraft forsøke å ta over sjelen hans. “Etter dette”, forklarer han, “visste jeg at jeg trengte Herren.” Men etter å ha kommet så langt på avveier, undret Brian: “Kan jeg være verdig til hans hjelp og beskyttelse?” Han lurte også på om han noensinne kunne ta del i nadverden igjen.
Veien tilbake var vanskelig. Det var ikke lett å gi avkall på sigaretter, det krevde mot å bekjenne for biskopen, og det var vanskelig å vende seg bort fra gamle venner og aktiviteter. Hans familie, kjæreste og biskop støttet ham, men Brian oppdaget sin viktigste kilde til styrke i Jesus Kristus.
“Jeg oppdaget at Herren var ivrig etter å hjelpe meg”, husker han. “Nye muligheter åpnet seg for å erstatte mine gamle sysler. Jo mer innsats jeg la i å etterleve evangeliet, desto tydeligere ble veien for meg.” Etter hvert som Brian stolte på Herren og oppdaget hans villighet til å tilgi og helbrede, fikk nadverden større betydning for ham, og bidro til å bringe ham nærmere Frelseren. “Selv om jeg hadde spist brødet og vannet i kirken hundrevis av ganger som barn, var jeg endelig i stand til å ta del i nadverden for det som føltes som første gang.”
Ingen kan ta din plass
Å gå ut av bilen og inn i kirken, å strekke seg ut til andre medlemmer, å overvinne sårende situasjoner, å etterleve evangeliet uten fullstendig forsikring om hva fremtiden vil bringe, og å bekjenne synder – vi går alle på vanskelige og usikre veier for å komme til livets tre (se 1 Nephi 8).
Vår personlige forpliktelse til å følge Frelseren er avgjørende for å komme trygt frem. Selv om oppmuntring, kjærlighet og anerkjennelse fra andre medlemmer og ledere i Kirken er viktig, kan vi alle oppleve perioder da vi må være villige til å følge Frelseren, selv om vi føler at vi gjør det alene.
Ta din plass i Jesu Kristi Kirke. Ikke sammenlign, la Kristus forandre deg, ta skritt i tro som vil bli belønnet, og vit at det aldri er for sent å komme tilbake. “Hvis dere derfor strever fremover, nyter Kristi ord og holder ut til enden, se, så sier Faderen: Dere skal få evig liv” (2 Nephi 31:20).