Sagt av Siste Dagers Hellige
Trenger vi en Frelser? Trenger vi kirken?
La meg fortelle om da jeg var fire år gammel og trengte å bli reddet. Vi bodde i et toetasjers murstenshus som min bestefar Knudsen hadde bygget i Nørresundby i Danmark. Med mine to eldre brødre, Per og Hans, hadde jeg fått lov til å leke på loftet. Ute i trappeoppgangen kunne vi sette opp en stige og dytte opp en lem og klatre opp på loftet. Der var det mye spennende, blant annet en kiste min møbelsnekker-bestefar hadde snekret til sin fremtidige begravelse. Brødrene mine lukket lemmen da vi var kommet opp, men så ikke at jeg fikk tærne i klem samtidig. De sto på lemmen og forsto ikke hvorfor jeg skrek. De var hovedproblemet, men skjønte det ikke. Jeg og de trengte hjelp utenfra. Min mor ble redningen. Hun hørte skrikene, løp ut i gangen, så opp på lemmen og de små tærne mine, fortsatte opp stigen og dyttet lemmen opp. Brødrene flyttet seg og jeg fikk tærne fri. Så reddet hun meg ned, trøstet meg og lindret de ømme tærne.
Lærdommen fra dette minnet? Liksom jeg ikke kunne redde meg selv ut av denne situasjonen er jeg og alle mennesker underlagt synd og død og trenger en frelser eller redningsmann som kan komme oss til unnsetning. Vi skal alle dø, men takket være Kristi forsoning vil også alle oppstå. Paulus skriver: “Men nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus”. (1. Korinterbrev 15:20-22)
Jeg forstår det ikke helt, men jeg tror det vil skje.
Ved døden skilles ånd og legeme. Ånden lever videre i en bevisst tilstand i åndenes verden, i påvente av en fysisk oppstandelse i et fullkommengjort og herliggjort legeme – når tiden er inne. Forsoningen åpner også en utvei for oss så vi kan få tilgivelse for våre synder og kan leve sammen på en celestial jord i Guds nærhet. Vi trenger alle å tilgi og bli tilgitt. Jeg forstår ikke helt hvordan Kristi forsoning kan tilby tilgivelse til alle som tror og omvender seg, men jeg tror på det.
Jesus sier i Johannes evangelium: “For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”. (Johannes 3:16).
Vi har altså en Frelser. Er ikke dette nok? Trenger vi også Kirken? En organisasjon? Er det ikke nok med evangeliet, med familien eller enkeltpersoner? Ikke alle personer og familier er så velfungerende; vi trenger hjelp og støtte.
Paulus skrev til Efeserne som var døpt inn i kirken at de var blitt del av et felleskap: “Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, dere som er byggget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnestenen er Kristus Jesus selv”, (Efeserne 2:19-20). Dette fellesskapet blir sammenlignet med en bygning der hjørnestenen er Kristus og grunnvollen er levende apostler og profeter som mottar åpenbaring til uavbrutt veiledning for medlemmene. Så forklarer han videre i 4:11-16:
“Og det er han som gav oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder (biskoper), og lærere, forat de hellige kunde bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham”.
Her har jeg brukt 1930-oversettelsen av Bibelen fordi nyere oversettelser ikke har med uttrykket “fullkommengjort til tjenestegjerning”. Jesus sa “Derfor skal dere være fullkomne, liksom deres Himmelske Far er fullkommen” (Matteus 5:48). Fullkommenhet antyder en dynamisk prosess, en vekst, en modning, ikke en feilfri tilstand.
Hvordan skjer det? Cecilie Lundgreen, en leder i Unge Kvinner, siterte nylig et utsagn: “Det er ingen vekst i komfortsonen, og ingen komfort i vekstsonen”. Denne veksten kan skje i familien og i menigheten som en utvidet familie.
Som barn og ungdom var jeg veldig sjenert og likte ikke å stå foran en gruppe for å si noe. Men min far lærte med å alltid si ja når jeg ble spurt om å utføre oppdrag. Noen av mine kall i Kirken har inkludert taleoppdrag som femtenåring, omsorgsbror sammen med en voksen som 15-16 åring, misjonær i Frankrike som 19-20-åring, primærlærer, Unge menns president, misjonsleder, eldstenes quorumspresident, sekretær, Seminarlærer, Instituttlærer, søndagsskolelærer, biskop, rådgiver til biskoper, informasjonsansvarlig og tidsskriftredaktør.
Hvilke muligheter til vekst og læring Kirken gir! Dere har andre eller lignende erfaringer.
Hva lærte jeg? Bønn, studium, forberedelse, å lytte, forklare, tålmodighet, vennlighet, pålitelighet, kjærlighet, forståelse, tilbakeholdenhet, disiplin, selvkontroll, å formidle optimisme og tro, og tilgivelse. Jeg har opplevd mye ukomfortabelt og mye vekst. Noen ganger også en ikke forventet gevinst. Etter to års misjon fant jeg for eksempel ut at jeg kunne spare to år på lektorstudiet på universitetet sammenlignet med medstudenter som ikke holdt visdomsordet og som festet mer enn meg. Jeg som betalte tiende av alt jeg tjente, kom gjennom utdannelsen med mindre lån og gjeld enn medstudenter. Jeg ble velsignet av de erfaringer tjeneste i Kirken ga.
Alle kall i menigheten er ulønnet. Alle som kalles til oppgaver er helt vanlige medlemmer som gjør så godt de kan, ved siden av den vanlige sivile jobben de har. Du er en av dem. Ingen er feilfrie, men alle er underveis og fullkommengjøres gradvis i tjenestegjerning.
Alle kirkens ledere er kalt til å hjelpe andre å bli “sanne etterfølgere av Jesus Kristus”. (Moroni 7:48)
Ledere kan best lære andre å bli sanne etterfølgere ved sitt personlige eksempel. Dette mønsteret – at man må være en trofast disippel for å kunne hjelpe andre å bli trofaste disipler - er formålet med ethvert kall i Kirken.
Eldste Cook sa på siste generalkonferanse at “Biskopens fremste og viktigste ansvarsoppgave (nå) er å vise omsorg for menighetens unge menn og unge kvinner”.
Hvordan kan vi hjelpe våre kjære og hardtarbeidene biskoper å oppfylle dette ansvaret?
Vi, voksne medlemmer, når vi trenger råd og veiledning: la oss søke råd hos våre tildelte omsorgsbrødre og omsorgssøstre eller Hjelpeforeningens presidentskap for søstre eller quorumspresidentskap for voksne menn, før vi henvender oss til biskopen. Det betyr at vi i våre forskjellige roller må inngi tillit, være vennlige, kjærlige, pålitelige, overholde taushetsplikt slik at vi kan avlaste biskopen og la ham få tid og overskudd til å fokusere på sine ansvarsoppgaver.
Et eksempel på hvordan en menighet kan fungere, er fra da jeg fikk hjerneslag. En blodpropp i hjernen kan medføre lammelser av tale eller bevegelse. Det er viktig å komme raskt til sykehus. Innen en time ble jeg kjørt til sykehus av en proaktiv søster som også informerte familien og ikke ga seg før sykehuspersonellet forsto at det hastet. En annen søster kjørte min hustru Tone til sykehuset fordi hun skjønte at Tone selv var redd for å kjøre i styrtregnet. En bror kom like raskt og ga meg en prestedømsvelsignelse. Menigheten var i aksjon, og denne gangen var jeg på mottakersiden.
For noen år siden jeg var jeg omsorgsbror hos en trofast familie i Kirken der jeg visste det var dårlig med arbeidsinntekter. Jeg spurte om de hadde nok mat, og det hadde de ikke. Med små barn var dette vanskelig og julen sto for døren. Jeg sendte en tekstmelding til biskopen. Han kom innen en halvtime. Dette var ikke rette tidspunkt å søke NAV og vente tre uker på saksbehandling. Neste dag dro jeg ut med én i familien til et supermarked og handlet inn nødvendige matvarer og mine utlegg fikk jeg refundert fra menighetens fasteofferfond. Slik kan også Kirkens organisasjon fungere. Raskt og ubyråkratisk.
I kirken, i menigheten, hører jeg Guds ord forkynt i taler og klasser og blir minnet om at “…så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne”, og at jeg likedan må elske min familie og mine medmennesker og tjene dem. “Dette er mitt bud, at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere”. (Johannes 15:12). Jeg trenger disse påminnelsene. Jeg, og vi alle trenger Kirken, for vår egen og andres vekst, utvikling og fullkommengjørelse. Og vi trenger en Frelser – Jesus Kristus.