Glede i evangeliet
Brad Wilcox, en kjent foredragsholder og lærer i Kirken, har uttalt at i en undersøkelse gjort på BYU, så var det et betydelig flertall av respondentene som følte at de hadde forstått forsoningen og Guds nåde i den forbindelse, var gjennomsnittlig lykkeligere, dvs. mindre deprimerte eller nedfor enn de som ikke følte de hadde forstått forsoningen.
Jeg vitner om at forsoningen er reell, at nåden er reell og at kunnskapen om denne altomfattende gaven gir oss ALL grunn til å være verdens lykkeligste mennesker.
I “Veiledning til Skriftene” defineres glede blant annet slik:
“En tilstand av stor lykke som er et resultat av rettferdig livsførsel. Hensikten med jordelivet er at alle mennesker skal kunne ha glede (2 Ne. 2:22-25). En fullstendig glede vil vi bare få del i gjennom Jesus Kristus.” [Uthevelse tilføyd.]
Min personlige erfaring, er at fred og glede henger nært sammen med etterlevelse av evangeliet.
Skriftene inneholder mange eksempler på dette, for eksempel: “Tro ikke, fordi en gjenopprettelse er omtalt, at du skal bli oppreist fra synd til lykke. Se, jeg sier deg at ugudelighet har aldri vært lykke.” (Alma 41:10, [Uthevelse tilføyd.]) Dette er fra formaningstalen Alma holdt for sin sønn Corianton som ble grepet i synd.
I denne sammenhengen er uttrykket “ugudelighet” brukt for å beskrive syndige handlinger Corianton bevisst hadde begått. Ugudelighet kan også defineres som noe mer ubevisst, som “fravær av Gud” eller “fravær av Den hellige ånds veiledning” i livene våre. Med ubevisst mener jeg at dette fraværet kan skyldes at vi ikke setter oss i stand til å lytte, slik at vi rett og slett ikke KAN motta veiledningen. Laman og Lemuel er to eksempler på det. De sa: “Gud gjør ikke slike ting kjent for oss”.
At “Gud ikke gjør slike ting kjent”, kan skyldes flere årsaker; at vi ikke setter av tid til å “lytte” i vår hektiske hverdag, og her er skriftstedet fra Salmene, i kapittel 46, vers 10 aldeles genialt: “Hold opp – og kjenn at jeg er Gud”. Tenk om vi alle kunne gjøre det, tenk om JEG kunne gjøre det, kjenne etter om Gud har noe å tilføre før vi farer opp i sinne eller frustrasjon, eller i det hele tatt tror at vi har hele løsningen selv.
Andre grunner kan være at vi ikke gjør de “små tingene” i vår hverdag som gjør at vi opererer på samme “frekvens” som Den hellige ånd. Vi vet alle hva de små tingene er – ja, “primærsvarene”: be, studere Skriftene og gå i kirken.
Å ikke bruke tid til å lytte eller gjøre disse små tingene som jeg nevnte, er jo egentlig ikke ubevisste valg, det er heller symptomer på at vi “glemmer” å planlegge – og da glemmer vi jo også at “å ikke planlegge å gjøre noe – det er det samme som å planlegge å IKKE gjøre det”.
Jeg kan vitne om kraften som kommer av å studere Skriftene.
Jeg startet denne sommeren veldig dårlig på dette området. Jeg og en av mine sønner hadde hjemme-Seminar forrige semester – og denne timen sammen hver morgen ble da også mitt personlige studium. Da Seminar avsluttet, ved starten på sommerferien, hadde jeg ikke planlagt eller forpliktet meg til å fortsette å studere på egen hånd – og dermed så gjorde jeg ikke det – selv om jeg til og med hadde et ønske.
Det kom til et punkt hvor jeg følte at jeg ønsket å ha ånden med meg i større grad, slik som Alma beskriver det i kapittel 5: “Og se, nå sier jeg til dere, hvis dere har erfart en forandring i hjertet, og hvis dere har følt en trang til å synge den forløsende kjærlighets sang, vil jeg spørre dere: Har dere denne følelsen nå?”
Jeg følte ikke at jeg helt hadde det, så jeg satte opp daglig skriftstudium i min kalender, og har holdt meg til denne planen siden - noe som har ført til at jeg har hatt mange fine åndelige opplevelser og har mottatt tilskyndelser – og jeg kan vitne om at dette er ren og ekte glede! Som jeg har fått fordi jeg gjorde meg i stand til det ved å gjøre noen små endringer i hverdagen min.
Så, en mest mulig rettferdig livsførsel samt bønn og studium av Skriftene – påstår jeg fører til glede.
I Lære og pakter 121:45-46, leser vi:
“La også ditt indre være fylt av kjærlighet til alle mennesker og til troens hus, og la alltid dine tanker være prydet med dyd, da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn, og prestedømmets lærdommer skal falle på din sjel som himmelens dugg.
Den Hellige Ånd skal stadig være din ledsager og ditt septer, et rettferdighetens og sannhetens uforanderlige septer, og ditt herredømme skal være et evigvarende herredømme, og uten at det skal utøves noen tvang, skal det strømme til deg evindelig og alltid.” [Uthevelse tilføyd.]
Jeg elsker uttrykket “da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn” og jeg tenker at det handler om å ikke være fylt av dårlig samvittighet – å tørre å se ham i øynene, hadde han vært her, og si: “Her er jeg, Herre!” Dette kan vi gjøre når vi bestemmer oss for å slutte å gjøre det som er galt, og velger å gjøre mer av det som er riktig.
Å ha “Den hellige ånd som en stadig ledsager”, som leder oss til å gjøre godt, og at det “skal strømme til oss evindelig og alltid” som i lys og forståelse – jeg tror ikke det kan finnes noen større glede.
Jeg er glad i å operasjonalisere, det vil si, prøve å gjøre ting håndgripelige og praktiske. Så la oss f.eks. ta uttrykket – “la ditt indre være fylt av kjærlighet” – hva betyr det – og hvordan kan man gjøre det?
I sommer hørte jeg på en lydbok av Ekhardt Tolle. Han kaller seg en åndelig lærer, noe som gjorde meg litt skeptisk i utgangspunktet, men det viste seg at jeg fikk mange gode a-ha opplevelser av å høre på boken, som jeg kan dra rett inn i min etterlevelse av evangeliet.
En av tingene han skriver er: “Man HAR ikke kjærlighet – man GJØR kjærlige handlinger!” Man kan med andre ord ikke sitte for seg selv og øve seg på å ha kjærlighet – man må gjøre kjærlige handlinger, for andre. Kjærlighet er ikke en følelse – men handlinger.
Jeg har likevel en følelse av at vi trenger å bli mer kjærlige mot oss selv også! Vi kjenner alle budet: “Elsk din neste som deg selv”. Jeg har lyst til å legge til noen tanker rundt dette:
Jeg har inntrykk av at i samfunnet vi lever, så er det ikke “lov” å være “glad i seg selv”. Jeg vil ikke spekulere for mye i hva årsaken bak det kan være, men at det har noe med sosiale medier og “uoppnåelige idealer” i alskens reklame å gjøre, mener jeg er ganske sannsynlig.
Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men jeg er glad i meg selv… og av og til kan jeg si det til min kone Linda, men da synes hun at jeg høres litt vel selvopptatt ut, men bli med meg på denne tanken:
“Jeg er glad i meg selv” – jeg er glad i de følelsene jeg har inni meg; at jeg kan føle glede og jeg kan føle sorg. Jeg synes begge er fantastiske på sin måte – og de er EKTE. Jeg takker noen ganger Gud i mine bønner, fordi han har skapt meg akkurat slik som jeg er. Jeg tror dette egentlig er et uttrykk for at jeg er glad i livet – for mitt liv, det er jo meg.
Ikke misforstå; dette betyr på ingen måte at jeg tror jeg er perfekt, eller bedre enn noen – jeg er veldig klar over mange av mine svakheter, men jeg liker også tanken på at jeg kan forandre meg og bli bedre og at vi, gjennom å være Guds sønner og døtre, har et guddommelig potensial i så henseende – som betyr at det finnes ingen grenser! Jeg vil ikke la meg begrense av mine nåværende åndelige svakheter! Det er tross alt opp til meg selv hvor lenge jeg vil ha dem!
Å være glad i seg selv er ikke å være selvopptatt. Det er å anerkjenne at vi er perfekt skapt av en perfekt kjærlig himmelsk Fader. Dette er et mye bedre utgangspunkt for å la “vårt indre være fylt med kjærlighet” enn å være misfornøyd med oss selv og livet – som jeg faktisk vil påstå er å være mye mer selvopptatt enn å være glad i seg selv – for å være misfornøyd bringer som oftest fokuset på oss selv. Når jeg er glad i meg selv eller livet – er jeg generelt lykkelig og da er jeg mye mer tilgjengelig for dem rundt meg. Er jeg ikke glad i meg selv – er jeg som regel bitter og innesluttet.
La oss snakke om Nephi et øyeblikk, en kar som imponerer meg nettopp i lys av dette å ha glede i livet sitt, tross omstendighetene, som også er et viktig poeng.
Nephi ser ut til å ha hatt en usedvanlig evne til å etterleve det han lærte gjennom sitt studium av Skriftene. La meg nevne én situasjon som beskriver dette:
Buen til Nephi brekker og de får ikke mat – historien kjenner vi godt. Hva gjør Laman og Lemuel? Jo, blir bitre og “knurrer” står det. De knurrer mot Nephi og de knurrer mot Gud. “Hvorfor skjer dette oss?” kan jeg tenke meg at de klager og jeg ser for meg at de bruker en god del tid på å pleie sin selvmedlidenhet.
Så, hva gjør de egentlig da? De skyver problemet foran seg og legger skylden på noen eller noe utenfor seg selv – hvilket er temmelig behagelig, for da slipper man jo å gjøre noe selv, ikke sant? Det var jo tross alt Nephi sin feil at buen brakk!
Men hva gjorde Nephi? Vi vet ikke noe om tidsaspektet, men jeg tror ikke det tok lang tid før Nephi skjønte at her må det for det første lages en ny bue, så det gjorde han – og ettersom han hadde studert Skriftene, visste Nephi også at Herren kan åpenbare “alt som er til gagn for oss”, så han ba sin far, Lehi, om å spørre Herren hvor de skulle gå for å finne mat.
Fikk de mat? Ja. Hjalp knurringen? Nei. Nephi viste ikke antydning til å knurre, heller ikke viste han bekymring for om de i det hele tatt kom til å få seg noe mat.
I en tale holdt i Moss menighet for litt siden ble det sagt: “Tro er mot til å være lykkelig tross omstendighetene”.
Hvorfor krever det mot å være lykkelig?
Hva vet vi om forsoningen og Guds nåde, som jeg nevnte innledningsvis?
Vi vet at Jesus Kristus er verdens, det vil si din og min, personlige Frelser og Forløser gjennom forsoningen. Altså, ikke at han forhåpentligvis kommer til å BLI vår Frelser, en gang i fremtiden, men han ER allerede virkelig vår Frelser, nå! Forsoningen ER allerede utført – det er gjort! Den nåde vår Frelser viste oss ved å ta på seg konsekvensene av våre synder, så vi skulle slippe å lide selv, er der for oss, i dag. Forsoningen er reell og den er altomfattende.
Det tok tid før jeg skjønte hva det betyr at forsoningen er “altomfattende”. Før trodde jeg altomfattende var en beskrivelse av mengden kraft i forsoningen, at forsoningen er så sterk at den gjør det mulig for oss å komme tilbake til vår himmelske Fader, noe den naturligvis gjør.
Men senere har jeg forstått at “altomfattende” faktisk betyr at forsoningen omfatter og retter opp ALT, hvis vi lar den! Jeg har fått erfare, om enn i en liten grad, kraften i forsoningen når jeg har omvendt meg og kjent at byrden av mine tidligere feiltrinn virkelig har blir tatt bort. Jeg har også fått oppleve mirakelet ved at forsoningen har tatt bort vonde følelser overfor andre som jeg rent kognitivt har tenkt ikke ville være mulig å overkomme.
Forsoningen ER utført, Guds nåde ER reell – den mottar vi, den mottar ALLE mennesker, helt gratis. For et budskap dette er!
Men selv om nåden og forsoningen er altomfattende – la oss ikke glemme at vi en dag skal stå foran vår kjærlige Gud – og spørsmålet vi kan stille oss er: hvor komfortabel ønsker jeg å være da? Hva ønsker jeg å kunne svare når han spør: “tok du imot forsoningen som jeg utførte for deg?”
Ønsker vi å kunne stå foran ham med “større frimodighet” og si “Ja, her er jeg, jeg ønsker å være hos deg!” Eller står vi der, ukomfortable og ser ham inn i øynene og sier “Her ønsker jeg ikke å være”.
Jeg tror på en himmelsk Fader som er så glad i oss at han sendte sin sønn for å frelse HELE menneskeheten fra synd og lidelse, og samtidig vise veien vi trenger å gå. Vise oss hva vi trenger å gjøre for å forandre oss slik at vi vil ønske å være hos ham igjen! Med andre ord: Han er så glad i oss at han ikke vil plassere oss på et sted vi ikke vil ønske å være. Så høyt elsker han oss, at på tross av sin store lengsel etter å ha oss hos seg igjen, å holde oss i sine kjærlige armer, så lar han oss få velge!
Ja, det krever mot å være lykkelig fordi det bl.a. betyr at vi må tørre å anerkjenne og forstå at vi er verdt det. Du og jeg er ment å være lykkelige – derfor gjennomgikk Jesus Kristus den ultimate lidelse, for oss! Men vi må tørre å stole på det. Vi må tørre å stole på at forsoningen også gjelder for meg, uansett hva og uansett hvor dårlig jeg måtte føle meg. Når vi innser det og når vi innser at med Herrens hjelp kan vi klare å vende om fra dårlige vaner og dårlige tanker om oss selv eller andre, kan vi bli fylt med kjærlighet, da kan vi bli lykkelige!
Da kan vi oppleve det som Eldste Callister omtalte i sin tale “Jesu Kristi forsoning”:
“Hvordan kunne han huske sine synder men ikke føle smerte eller skyld? Fordi når vi omvender oss, er vi ‘født av Gud.’ Vi blir, som Skriftene sier, ‘nye skapninger’ i Kristus. Med fullkommen ærlighet kan vi nå si: ‘Jeg er ikke den mannen eller kvinnen som begikk de tidligere syndene. Jeg er en ny og forvandlet skapning.’”
Ved å ta de nødvendige skrittene og vende om – kan vi gjennom Jesu Kristi forsoning bli ny, som betyr: forandret. Vi KAN få en ny start, hver dag, ja, akkurat nå! La oss heller fokusere på denne muligheten og benytte oss av den, fremfor å la oss tynge ned over “alt vi må gjøre, og ikke gjør osv.”
Husk: Man kjemper ikke mot mørket – man fyller seg med lys!
Jeg vitner om mirakelet Jesus Kristus og hans altomfattende forsoning. Jeg vitner om vår himmelske Faders kjærlighet til hver enkelt av oss fordi vi er hans sønner og døtre. Jeg vitner om at denne kunnskapen og kunnskapen om at vi er verdt hans kjærlighet, uansett – er kilde til den fred og glede han vil at vi alle skal ha – slik at vi kan ha overskudd til å gi glede til andre ved å utføre kjærlige handlinger, slik at vi kan fylles med hans kjærlighet, som er en EKTE kjærlighet. Å bli fylt med hans kjærlighet på denne måten – er sann og ekte glede!