Budskap fra Områdets lederskap
Føle og følge Ånden – å lære om det vi føler
Det var som misjonær at jeg først fant ut hvordan det var å føle Den hellige ånd med sikkerhet. Det er ikke det at jeg ikke hadde følt Ånden før, men at jeg egentlig ikke visste at jeg følte den. Selv før jeg sluttet meg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, husker jeg at følelser fra Den hellige ånd kom inn i mitt liv. Ånden prøvde å påvirke meg gjennom følelser som syntes å være relatert til andre kjente veiledere, som for eksempel min samvittighet. Selv om de føltes like, kunne jeg føle at følelser av Ånden ikke var min samvittighet, men i likhet med min samvittighet kunne følelser av Ånden være svært stillferdige og lett bli overskygget ved konkurranse.
Med alt jeg da ikke visste om følelser av Ånden, hadde jeg lært å begynne å stole på følelsene når de kom. Jeg husker at disse følelsene hjalp meg å bestemme meg for å slutte meg til Kirken, og støttet meg med energi til å tjene andre, oppmuntret meg til å omvende meg og ga begeistring mens jeg lærte sannhet og gjenkjente godhet i livet. Disse følelsene forsikret meg om at Jesu Kristi evangelium gjorde meg lykkelig på en svært viktig måte, og jeg ønsket at de skulle være en del av mitt liv og de jeg var glad i.
Fordi jeg ikke fullt ut kunne beskrive mine følelser som ‘en brennende følelse i mitt bryst’1, og det ikke føltes for meg som om de milde følelsene i mitt hjerte kunne måle seg med de flammende, myndige uttalelsene jeg hørte fra mange hellige på faste- og vitnesbyrdsmøter, konkluderte jeg med at jeg ikke hadde den lovede overbevisning som ville komme fra himmelen. Jo mer jeg sammenlignet meg med andre, desto mindre syntes mine opplevelser å være. Selv om jeg var takknemlig for å ha disse sikre, veiledende følelsene, hadde jeg ikke utviklet tillit til at de milde følelsene var de lovede følelsene av Den hellige ånd.
Som misjonær lærte jeg nesten daglig lærdommer fra andre hvis liv hadde Åndens veiledning vevet inn i seg. Det var da Paulus’ skrifter ga meg klarhet. Jeg innså at da Paulus talte om ‘Åndens frukt’, talte han om den delen av Ånden vi opplever, og det er jo frukt vi smaker på. Han prøvde å fortelle hva følelser av Ånden smakte som for ham. Han underviste at “… Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet”2. Jeg kunne ikke beskrive smaken av en frukt ved hjelp av ett eller to ord. Slik var det med Paulus’ beskrivelse av Åndens frukt. Han beskrev variasjonen av ‘smaker’ som han følte da han følte Herrens Ånd. Det var smaker som også var tilstede i mine følelser. Dette ga meg oppmuntring, forståelse og selvtillit. Hvis Paulus hadde mottatt Åndens veiledning, så hadde jeg også det!
Min erfaring med Åndens frukt kan ha andre smaker som ble understreket for meg enn den erfaringen andre hadde hatt, men begge var gyldige. Det jeg fikk smake, var ikke for at andre kunne nyte, og deres erfaring med smaker var ikke for meg. Vi smaker for vår egen nytte og rettledning.
Siden da har jeg prøvd å oppmuntre og omhyggelig følge disse frydefulle, veiledende følelsene fra Ånden. De holder meg alltid på livets mer gledesfylte stier3. Min opplevelse bekrefter at når det synes som om vi knapt har følt nok til å utruste oss til å følge, er knapt nok fremdeles nok, og vi kan likevel velge å følge!
Når vi prøver å få mer guddommelig veiledning inn i vårt liv, kan vi følge president Nelsons oppfordrende innsikt om at: “Ingenting åpner himlene slik som kombinasjonen av større renhet, nøyaktig lydighet, oppriktig søking, daglig å nyte Kristi ord i Mormons bok, og regelmessig å sette av tid til tempelarbeid og slektshistorie.”4