Vent på Herren!
Generelt når vi opplever vanskeligheter i livet kan vi merke at vår tålmodighet blir satt på prøve, og det på ulike måter. Skuffelser, tilbakesteg, sorg, kampen mot egne svakheter eller kampen mot tilsynelatende håpløse omgivelser, kan noen ganger bli overveldende. Det kan i disse øyeblikkene være lett å glemme at nettopp disse opplevelsene er en nødvendig del av vårt jordiske liv. Vi trenger de erfaringene vi får for å vokse, lære, og rett og slett være mennesker.
Jeg har sett eksempler på at de skadelige virkningene av pandemien blir sett på som bevis på at det ikke finnes en Gud, og hvis han finnes, så er han ikke kjærlig, og hvis han har en plan for menneskene, så er det ikke en god plan. Men jeg tror at når vi lærer om Guds frelsesplan og hans hensikt med oss, og vi bedre forstår hensikten med vårt liv på jorden, så kan vi likevel finne håp og tro på ham gjennom vanskelige tider. Vi lærer at vår Himmelske Fader elsker oss, og hans sønn Jesus Kristus elsker oss. Vi kom til jorden som en nødvendig del av vår reise på veien til å bli lik dem, og vokse opp til å kunne få fullkommen glede hos dem en dag. Nettopp fordi vi i verden har smerter og vanskeligheter, kom Jesus Kristus for å bygge bro mellom oss og himmelen. Han viste oss veien vi kan gå dersom vi ønsker å heve oss over verdens ondskap. Det betyr ikke at vi ikke selv må kjenne på den. Men han kan lette våre byrder gjennom forsoningens kraft. På generalkonferansen ble vi nylig påminnet noen ord fra en tale som president Packer holdt i 1995, da han sa: “Å gjenopprette det du ikke kan gjenopprette, lege det sår du ikke kan lege, reparere det du har ødelagt og ikke kan reparere, er selve hensikten med Kristi forsoning.”
Gud tvinger ingen av oss til å søke forsoningens kraft og la den påvirke våre liv, for vi har fått frihet til å velge selv. Så hva velger vi når livet blir vanskelig? Hva velger vi når vi blir skuffet, når vi ikke oppnår forventede resultater, når vi ikke får de bønnesvar vi lengter etter, når vi føler at vi stagnerer, når vi føler at Gud er fjern fra oss? Gir vi opp, eller tar vi opp kampen og holder ut i tålmodighet?
I misjonærmanualen Forkynn mitt evangelium står det: “Tålmodighet er evnen til å tåle forsinkelse, vanskeligheter, motgang eller lidelse uten å bli sint, frustrert eller engstelig. Det er evnen til å gjøre Guds vilje og godta hans tidsplan. Når du er tålmodig, utholder du prøvelser og er i stand til å takle motgang med fatning og håp. Tålmodighet er knyttet til håp og tro – du må vente på at Herrens lovede velsignelser skal bli oppfylt.”
Jeg kjenner igjen opplevelsen av å være utålmodig etter å motta bønnesvar, eller i at ting skal ordne seg på den måten som jeg har sett for meg, eller tenker må være best. Jeg har en vei å gå når det gjelder å akseptere ting som er utenfor min kontroll, eller å akseptere at min vilje kanskje ikke alltid matcher Guds vilje. Noen ting kan vi ikke kontrollere, og noen ting kan vi ikke forstå. Å føle tvil, eller å tidvis føle oss fjernere fra Gud, betyr ikke nødvendigvis at vi har feilet på prøven. Det er det som er selve prøven; nemlig hvordan vi reagerer på tvilen. Vi kan se utfordringer som et bevis på at Gud ikke bryr seg om oss, eller vi kan se på det som en mulighet til å vokse og få en nærere relasjon til ham.
Det skjer ved at vi vender oss til ham i vår svakhet og i vår nød, og skifter fokus fra det som kanskje ikke betyr så mye, til det som betyr aller mest. Vi blir takknemlige for det vi har, for de vi har rundt oss, og at vi slipper unna de eventuelle vonde opplevelsene vi blir beskyttet fra ved at Gud sitter ved roret, og ikke vi. Og vi kjenner at våre byrder blir lettere å bære. Vi føler hans kjærlighet, og vi blir påminnet at Gud ikke gjør noe som ikke er til vårt beste, fordi han elsker oss med uendelig kjærlighet.
Apostelen Paulus skrev i sitt brev til Romerne kapittel 5 vers 3-5: “… vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.”
Jeg ønsker å føle kraften i Frelserens forsoning i enda større grad i mitt liv. Jeg ønsker å alltid minnes ham, sånn at Den hellige ånd kan være hos meg og jeg kan føle hans kjærlighet til meg. For å gjøre det må jeg holde meg nær til Herren og studere og etterleve hans ord. La oss være tålmodige, la oss minne hverandre på at Gud elsker oss uavhengig av våre omstendigheter, og la oss hjelpe hverandre å stole på hans løfter. Vi vil bli styrket, og vi vil være evig takknemlige for det vi har lært av våre utfordringer. Jeg er veldig glad i Salmenes bok 27. I vers 1 og 13-14 står det: “Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for? Å, om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land! Vent på Herren! Vær ved godt mot, ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!”