Sagt av Siste Dagers Hellige
Herrens milde barmhjertighet og ubesvarte bønner
Livet mitt er fylt av en merkelig blanding av små kjærlige tegn og hendelser som viser at Gud kjenner meg, husker meg, hjelper og støtter meg, gir håp og trøst – og også en lang rekke ubesvarte bønner. Jeg grubler mye på hvorfor jeg noen ganger får svar og hjelp til oppgaver som jeg tenker er litt ubetydelige, men som jeg allikevel verdsetter. I forberedelsene til at Natalie skulle reise på misjon, følte jeg meg spesielt velsignet med Herrens milde barmhjertighet. Alt fra kallet til Utah Temple Square misjon, personlig undervisning da Natalie fikk sin begavelse i tempelet, salmen som ble valgt på avskjedsmøtet hennes, trøstende og personlige ord da hun ble beskikket som misjonær, og en koselig velsignelse den dagen Natalie dro på misjon. Lillesøster Melissa synes det var en tung midlertidig adskillelse. Tårene strømmet hele veien hjem fra flyplassen. Men få minutter etter at vi kom hjem fikk hun en melding med beskjed om at barndomsvennen hennes flytter tilbake til Ormåsen her vi bor i juni. Disse små kjærlige tegnene, er skatter i mitt liv. Samtidig som jeg føler at jeg har rettferdige ønsker av mer evig verdi som kanskje forblir ubesvarte, slik jeg forstår det.
Jeg er glad i en Garth Brooks sang som heter ‘Unanswered prayer’. Sangen handler om en mann som tar med kona si på fotballkamp og møter en jente han var veldig betatt av da han gikk på skolen.
Sangen dukket opp i tankene mine da jeg skulle forberede tale til i dag, men jeg var usikker på om temaet var relevant for andre enn meg selv. Så jeg søkte videre etter inspirasjon, og første treff var en artikkel med tittelen «Når svaret er nei – velsignelser av å ikke få det du ber for.»
Jeg regner dette som ett av Herrens milde barmhjertighetstegn til meg, som ga meg mot til å gå videre med innskytelsen eller tankene jeg fikk.
Gjennom to år, har vi bedt for mennesker som Michael ble kjent med på sin misjon i Russland. Vi følte så sterkt at de trengte håpet og kjærligheten som evangeliet kan gi. I Rostov i sørvest-Russland der Michael tjente, var det stor vekst og mange mennesker sluttet seg til Kirken på 90-tallet. Nå er mange falt bort, men noen sterke kvinner står igjen. Jeg har blitt styrket av deres tro og eksempel, og vil dele en historie om en av disse kvinnene. Hun tilhører en gren i Engels. 30 mil sør for Engels, står det en 85 meter høy statue som heter Moder Russland. Slik ser jeg for meg disse Babushka-kvinnene i menighetene, sterke og tapre, litt som en håndfull kvinner i Hamar gren der jeg vokste opp. Denne kvinnen i Engels elsker tempelarbeid. En natt hadde hun en drøm der hun fikk besøk av en tidligere klassekamerat som døde i ung alder.
Hun følte sterkt at denne vennen hadde tatt imot evangeliet på den andre siden, og at hun måtte få tillatelse til å utføre arbeid for henne i templet. Hun trengte støtte, og turte ikke oppsøke familien på egenhånd. Så hun ba misjonærene være med som livvakter. De kom til lukket dør, men kvinnen fikk fortalt hva hun ønsket. Hun ble avvist og fikk ikke tillatelsen hun kom for. Så selv om det var et rettferdig ønske, ble det enn så lenge et ubesvart ønske. Men historien har styrket min tro, og jeg ber ofte om at medlemmene i Russland kan bli velsignet med tempelet de venter på.
I talen ‘Frukt’ på konferansen i oktober, delte Neil L. Andersen følgende historie:
Da Jason Hall var 15 år gammel, var han i en stupeulykke … og brakk nakken og ble lam fra brystet og ned. Han mistet fullstendig kontrollen over bena og delvis kontrollen over armene, og kunne ikke lenger gå, stå … eller spise selv. Han kunne så vidt puste eller snakke, men uttrykte sine følelser i inderlig bønn: «Kjære himmelske Fader, tryglet jeg, om jeg bare kan få hendene mine, så vet jeg at jeg kan klare meg. Vær så snill, Fader, vær så snill … Du kan beholde bena mine, Fader. Jeg ber bare om å kunne bruke hendene.» Jason fikk aldri førligheten i hendene igjen, men han bar et sterkt vitnesbyrd: «Vår himmelske Fader sendte sin Sønn Jesus Kristus til jorden. Hans oppgave var å være fullkommen. Å helbrede folk. Å elske dem. Og så å lide for alle våre smerter, sorger og synder. Så døde han for oss. Gleden vi føler, har lite å gjøre med omstendighetene i vårt liv, og alt å gjøre med hva vi fokuserer på. Når vårt livs fokus er på Guds frelsesplan … og på Jesus Kristus og hans evangelium, kan vi føle glede uavhengig av hva som skjer – eller ikke skjer – i vårt liv. Glede kommer fra og på grunn av ham. Han er kilden til all glede.»
En kvinne ved navn Shelley fortalte om en hendelse som styrket hennes tro. Hun slet med sterke smerter i nakken, noe som gjorde det vanskelig å ta vare på den nyfødte datteren sin. «Jeg lå i sengen min med sterke smerter, en brennende følelse som skjøt som stråler ned armene mine. Jeg visste ikke om jeg kunne holde ut lenger. Alene i stillheten i mitt eget hjem, løftet jeg blikket mot taket på soverommet, og sa høyt til min himmelske Fader: Jeg vet du er der!»
«Jeg hørte ikke noe svar. Ikke en lyd. Ikke noe hvisken. Ingenting. Men jeg hørte et ekko av mine egne ord. Jeg vet du er der! Jeg vet du er der! Og til tross for at jeg ikke så eller hørte noe tegn, noe som gjorde meg litt trist og skuffet, har hendelsen hjulpet meg og har hatt stor innflytelse på meg gjennom årene som har gått. Kanskje fordi jeg i mitt livs vanskeligste stunder kan være trygg på at jeg vet at jeg vet. Jeg er takknemlig for smertene den dagen som har gitt meg denne vissheten.»
Når bønner blir ubesvarte, kan vi tenke på Kristus sine ord i Getsemane: «Far, om du vil, så la dette begeret gå meg forbi. Men la ikke min vilje skje, bare din.» (Lukas 22:42) Jesus Kristus har lært oss å akseptere Guds vilje. Kraften i et nei, gir oss mulighet til å gi vårt liv, våre ønsker og vår tro i hans hender.
For noen uker siden mistet min beste venninne mannen sin. Han døde av hjertestans bare 46 år gammel. Over tid har jeg tryglet og bedt om at mirakler må følge tro, at helbredelse skulle skje. Det ble en av mine ubesvarte bønner. Nå gjelder det å glede seg over gode minner. Det bringer meg over på en annen bekreftelse på mild barmhjertighet. Vi vokste opp og var ungdommer på 80-tallet. En sommer introduserte denne venninnen meg til Janice Kapp Perry, og jeg fikk en kassett med kirkemusikk som ble flittig spilt. En av sangene jeg likte best het: ‘Have you received his image in your countenance?’
Denne uken har vi lest Alma kapittel 5 i Kom følg meg-studiene, et personlig intervju med 40 spørsmål om renhet og omvendelse. Disse versene og denne sangen henter jeg stadig frem, og setter som idealer i mitt liv. I Alma 5:14 leser vi: «Og se, nå spør jeg dere, mine brødre i kirken: Er dere blitt åndelig født av Gud? Har dere fått hans bilde i deres ansikter? Har dere erfart denne mektige forandring i deres hjerter?»
Jeg husker en søndagsskolelekse som misjonærene hadde på Hamar for i hvert fall 30 år siden. Vi leste Alma. Eldstene hadde med et bilde, en optisk illusjon. Jeg fikk i oppgave å stirre på fire prikker i bildet i ti sekunder, deretter lukke øynene og bøye hode bakover. Gradvis kom et lys klarere frem for meg, og jeg fikk et bilde av Kristus på netthinnen. Slik ble jeg oppfordret til å alltid ha Kristus preget i ansiktet, og alltid la hans lys skinne for andre mennesker.
Jeg liker godt liturgien i den norske kirke der presten lyser velsignelsen over de fremmøtte på slutten av gudstjenesten. Aron sine ord i 4. Mosebok 6:24-26 underviser meg om kraften i Kristi lys og kjærlighet: «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!»
La oss alle fylle verden med Kristi lys og gjenkjenne Herrens milde barmhjertighet i livet vårt.
Ezra Taft Benson sa: «Herren arbeider innenfra. Verden arbeider fra utsiden og inn. Verden vil hente mennesker bort fra slummen. Kristus tar slummen ut av mennesker, og så går de selv bort fra slummen. Verden former mennesker ved å forandre deres omgivelser. Kristus forandrer mennesker, som så forandrer sine omgivelser. Verden former menneskets oppførsel, men Kristus kan forandre menneskets natur… Ja, Kristus forandrer mennesker, og forandrede mennesker kan forandre verden.»
For meg er dette alt jeg trenger å vite i en til tider mørk og vanskelig hverdag, og en dyster verden.
Det finnes lys i mørket.