Dåp i koronaens tid
Sunniva Elise fylte 8 år den 30. april og det var på tide å tenke på hennes dåp. Hvordan skulle man nå få det til med omtrent forbud mot å komme sammen? Det ble nok litt grubling for hennes foreldre og for biskopen, men den 9. mai ble det dåp i møtehuset på Romerike. Det var vasket grundig i kirkebygningen, ingen koronavirus skulle være der. Så begynte folk å ”strømme” til. Det var onkel Stefan med kone og barn, tante Ragnhild Bjørneng med sønn, to sett besteforeldre, og selvfølgelig hovedpersonen Sunniva med mamma, pappa og storesøster og lillebror. Det ble 16 til sammen.
Vi holdt avstand, vi ga hverandre ingen fysiske klemmer, og vi var alle litt engstelige for dette viruset som plaget så mange land. Men dette la ingen demper på seremonien. Etter ønske fra Sunniva var det besteforeldre og mamma som talte og holdt bønn, onkel spilte og mamma ledet sangen, og det var pappa Joakim som døpte. Etter den nye ordningen var det storesøster og en kusine som var vitner, det var spesielt å se disse to jentene stå der fullt bevisste på det store ansvaret de hadde. Sunniva hadde på seg en nydelig kjole, den var lang og hadde en sløyfe i halsen.
Det må sies at Sunniva var tidligere engstelig for å dykke under vann, og familien bestemte seg for å øve på dette i det lokale svømmebassenget i kommunen. De rakk å øve én eneste gang før koronaen satte en stopper for det. Så glemte nok jenta denne skrekken, men kom på det igjen noen dager før dåpen. Det var nok flere av oss som lurte på hvordan dette skulle gå. Men da hun kom ned i vannet var redselen helt borte, og hun ble døpt rolig og sikkert. Vi pustet lettet ut.
Etter dåpen sang vi Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn, og vi måtte alle reise oss hver gang vi sang ”solskinnsbarn”. Vi ble alle som barn igjen, og rommet ble fylt med glede og gode tanker. Så ble Sunniva bekreftet som medlem av Kirken og fikk Den hellige ånds gave, dette også utført av pappa.
Sunniva fikk også noen andre gaver, hun hadde jo hatt bursdag, og det gledet henne veldig. Men det var en ting som gledet hennes Bestemor, og det var at hun fikk et eksemplar av Mormons bok og et vakkert eksemplar av Bibelen, og disse bøkene holdt hun tett til sitt bryst mens hun løp omkring med de andre barna. Å – tenkte bestemor – måtte også innholdet i disse bøkene bli like kjære for henne gjennom hele livet.
Etter det hele kom det spontant fra tante Ragnhild, som ikke er medlem av kirken: ”Dette har vært den fineste seremonien jeg har vært tilstede på, så intimt og nært”. Den ble jo også spesiell fordi vi alle hadde vært mer eller mindre innelukket i våre hjem siden 12. mars. Det var så godt å se hverandre igjen.