I Herren finner vi kraft til å fortsette å ta vare på oss selv
I den siste tiden, med et noe redusert aktivitetstilbud, har vi som en familie sittet samlet og sett på TV oftere enn vi pleier. Et av vårens TV-tilbud har vært serien «Kompani Lauritzen»
Premisset for programmet er at tidligere proffsyklist og fallskjermjeger Dag Otto Lauritzen samlet et knippe kjente norske personer for å gjennomføre, det Dag Otto selv opplevde som noe av det mest definerende i sitt liv, nemlig militærtjenesten.
I flere uker skulle deltagerne gå inn i rollen som kompanirekrutter og forsøke etter beste evne å leve i en tilværelse lik det aktive militæret. Dette bød på mange utfordrende og artige TV-øyeblikk.
En av øvelsene de skulle gjennomføre handlet om det å klare seg alene i ukjent terreng uten mat og drikke. Deltagerne ble, som man ofte blir i militæret, kun bedt om å gjøre seg klare og gikk løs på oppgaven uten på forhånd hverken vite oppgavens natur eller hvor lenge den skulle vare. De fikk en kort innføring fra en overlevelses-spesialist som lærte dem å bygge sovested, tenne bål, finne mat og andre grunnleggende prinsipper for å klare seg alene.
Etter dette ble de sendt ut alene i skogen, etter å ha vært sammen med kompaniet i tykt og tynt i flere uker. Noen hadde litt startvansker og fant det krevende å huske alt de hadde lært, men med litt starthjelp for noen, klarte alle å finne et sted å sove, få i seg næring og tenne et bål for å holde varmen.
Morgenen etter skulle overlevelseseksperten gå for å inspisere og rangere rekruttenes innsats. Det han så etter, som siden har fått meg til å tenke, er hvorvidt deltagerne hadde evnet å fortsette å ta vare på seg selv. Han underviste at dette var det viktigste prinsippet for å sikre overlevelse i krevende situasjoner over tid. Å komme i gang var relativt enkelt, men å fortsette å ta vare på seg selv var mer krevende.
Som ventet møtte han stor variasjon hos deltagerne. Noen hadde lagt en plan for å rasjonere og holde liv i flammen i bålet, funnet nye kilder til næring, orientert seg i området og utbedret soveplassen sin. Andre deltagere hadde latt flammene dø ut, pakket sammen leiren da de regnet med at øvelsen var over etter første natt og i verste fall gått timevis rundt i ring uten mål og mening for å holde varmen.
Noen hadde, og noen hadde ikke, evnet å fortsette å ta vare på seg selv.
Dette bildet traff meg så tydelig og parallellene til livet er åpenbare. Få av oss evner å se klart rundt neste sving i vårt liv. Plutselig befinner vi oss i en prøvelse eller vanskelighet uten å kjenne omfang eller varighet.
Vi har, på lik linje med rekruttene i TV-programmet, fått undervisning av våre overlevelseseksperter i form av foreldre, lærere og ledere i Kirken. Vi har lært teorien om hvordan å arbeide mot å bli åndelig og timelig selvhjulpen og om hvordan å være klar for hva enn livet kaster mot oss
Men hvordan arbeider vi for at vi, når prøvelsen kommer, evner ikke bare i begynnelsen å ta de rette valgene, men å fortsette å ta vare på oss selv.
I flere år som leder i Kirken, har jeg fått lov til å forsøke å veilede og hjelpe mennesker i prøvende og vanskelige tider i livet. Jeg har hørt og følt på sterke vitnesbyrd om at man uansett hva vil holde seg til jernstangen. Jeg har også dessverre sett at tåken har blitt for tykk, prøvelsene for krevende og at man til slutt ikke har evnet å fortsette å ta vare på seg selv.
Jeg tror veldig mye ligger i vår holdning og tilnærming til livet. I apostelen Joseph B. Wirthlins siste tale, holdt på generalkonferansen i oktober 2008, kun måneder før sin død, talte han om dette viktige temaet. Talen bar tittelen: «Ta det som det kommer, og nyt det» Et råd Eldste Wirthlin hadde fått fra sin mor.
Han sier i sin tale:
«Hvordan kan vi nyte dager som er fylt med sorg? Det kan vi ikke – iallfall ikke i øyeblikket. Men jeg tror at måten vi reagerer på motgang på, kan være en viktig faktor for hvor lykkelige og fremgangsrike vi kan være i livet.
Hvis vi møter motgang klokt, kan våre vanskeligste tider gi oss den største vekst, som i sin tur kan føre til tider med den største lykke.»
Jeg liker dette sitatet veldig godt. Han sier ikke at smerte og motgang er lett. Han anerkjenner med stor forståelse at det er krevende, men presiserer at vår reaksjon og kløkt i motgang vil åpne dører for lykke og progresjon. For hvor godt er det ikke å kjenne på lys etter mørke, å kjenne hvor søt frukten fra livets tre er etter å ha kavet seg frem i tåke og mørke?
På lik linje som kompanirekruttene må vi også se til at våre fysiske og åndelige primærbehov er dekket. At vi mater vår sjel med skriftstudium og andre oppløftende aktiviteter, og at vi varmer oss på bålet som er Den hellige ånd. Flammen vil holde oss varm og vi må gjøre alt for å påse at bålet ikke slukner. Det vil naturlig nok ikke brenne like sterkt bestandig, men flammen må brenne i vårt hjerte så det ikke blir kaldt og vender seg bort fra den Gud som ga det liv.
Eldste Wirthlin råder oss videre til å beholde et evig perspektiv og å stole på Gud. Jeg elsker det siste prinsippet veldig godt. Å stole på Gud. Vi evner ikke alltid å se langt og dypt nok. Noen av oss sliter med å se forbi neste dag og neste uke. Gud kjenner oss og vet hva som er best for oss. Hvem ellers skulle vi stole på?
Livet handler i stor grad om å fortsette å ta vare på seg selv. Det handler om å fortsette å gå selv om det er vondt og vanskelig. Å finne en marsjfart som er din, ikke den som han eller hun ved siden av deg marsjerer etter, men den som er riktig for deg. Det er en maraton og ikke en sprint vi er en del av. Det er viktig å evne å holde tempoet over tid.
Jeg lar meg inspirere stort av å reise rundt i vår fantastiske stav. Der møter jeg helter som fortsetter å ta vare på seg selv til tross for vanskelige tider. Som trosser fysisk sykdom, psykiske lidelser, tvil, sorg og fortvilelse. Noen er i sin første natt alene i villmarken, andre har vært der i uker, måneder og år.
Jeg elsker å reise rundt og møte mennesker med åndelige træler i hendene, vel vitende at de har tilegnet seg den styrken fordi de har fortsatt å ta vare på seg selv.
Frelsen sa: «Min fred gir jeg dere, ikke som verden gir, gir jeg dere.» Vit at dere aldri er alene og at til tross for at stormen blåser, kan dere føle på og oppleve den fred som kun Herren kan gi oss. Han kjenner oss og vi kan stole på ham. Hvor ellers kan vi finne fred til å stå løpet ut og fortsette å ta vare på oss selv?