Jeg støttet min mor på hennes vei til edruelighet

Av Onnastasia Cole

Det er ikke lett, men å gå på veien til rehabilitering sammen med dem som strever med avhengighet, er verdt det.

Da jeg var gammel nok til å forstå hva alkohol var, visste jeg at mor hadde et problem med det. Familiemedlemmer prøvde å skjule problemet hennes for min søster og meg, men det var begrenset hvor lenge de kunne skjule morgenfyll og bakrus.

Mor var alkoholiker – og ingen unnskyldning eller utbrodert historie kunne forandre det.

Som ung jente trodde jeg at avhengighet var et valg. Det gjorde vondt hver gang mor kom inn døren med alkoholånde etter å ha lovet å slutte med det. Det var som om hun ikke ønsket å forandre seg. Men mange år med vonde tårer, mislykkede forsøk og voldsomme abstinenssymptomer lærte meg noe annet.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, begynte jeg å innse at mors avhengighet ikke ville “gå from av fred til ditt god natt”, slik poeten Dylan Thomas en gang skrev¹ – og ikke fordi hun ikke ønsket å forandre seg. Det handlet ikke om manglende viljestyrke fra hennes side eller at hun valgte alkohol fremfor familien. Hun var fanget i avhengigheten sin.

President Russell M. Nelson forklarte: “Senere overgir det avhengige menneske sin handlefrihet. Ved hjelp av kjemiske midler kan man bokstavelig talt frakoble sin egen vilje.”² Rehabiliteringen skulle bli en kamp mellom kroppen og ånden hennes i mange år fremover.

Utholde syklusen med tilbakefall

Etter at hun hadde vært edru i seks måneder, begynte jeg å gjenkjenne mor igjen – hun som pleide å danse i bilen og skrive vakre dikt og fortelle pinlige vitser til alle vennene mine. Det var som om noen bak kulissene plutselig slo på lyset i øynene hennes igjen og jobbet overtid for å holde det på. Hun hadde ikke vært edru så lenge på mange år, og det føltes godt å ha henne tilbake.

Men det varte ikke. En kveld, før hun fikk anledning til å snakke, visste min søster og jeg det. Det fraværende blikket og de blodsprengte kinnene sa alt: Etter seks måneder og fire dager hadde hun fått tilbakefall. Et øyeblikk vurderte vi å gå ut av døren, bort fra bekymringen og frykten, men vi visste at hun ønsket å forandre seg. Vi kunne ikke gjøre det for henne, men vi kunne støtte henne på veien til rehabilitering.

Bryte tausheten om avhengigheten

De neste månedene så min søster og jeg etter måter å hjelpe mor å fortsette å kjempe videre mot langvarig edruelighet. Det ville ikke bli lett, men hun hadde klart det én gang, og vi visste at hun kunne klare det igjen.

Etter å ha sett mor oppleve abstinenssymptomer før, visste vi hva vi kunne forvente, så vi samlet alle sprit- og vinflaskene vi kunne finne og helte dem ut i vasken. Så handlet vi inn Gatorade i dagligvarebutikken og rengjorde huset grundig. Det var vårt beste forsøk på å fjerne mor fra miljøet hun befant seg i da hun fikk tilbakefall.

Etter noen dager var mor frisk nok til å gå på jobb igjen, men vi visste at kampen ikke var over. Så langt hadde graden av avhengighet vært skjult for de fleste av våre familiemedlemmer og venner. I årenes løp hadde det blitt litt av en hemmelighet – en kilde til skam, noe som samfunnsvitenskapsforskeren Brené Brown forklarer “får sin styrke av å være usigelig”.³ Hvis vi ville at hun skulle holde seg edru, måtte vi bryte tausheten.

Det var vanskelig å bestemme seg for å åpne seg for familien og noen betrodde venner, men det var også frigjørende. Skam “tærer på den delen av oss som tror vi kan forandre oss og gjøre det bedre”,⁴ så bare det å snakke om avhengigheten ga mor (og meg!) håp igjen. Vi var ikke alene, og for første gang på mange år begynte vi å forestille oss et liv som ikke var styrt av avhengigheten hennes.

Holde fast i håpet

Jeg skal ikke prøve å rosemale det: det er ikke alltid lett å opprettholde håpet. I mange år støttet jeg mor mens hun prøvde å bli edru, men jeg ville løyet om jeg sa at jeg ikke opplevde tristhet, skuffelse og frustrasjon underveis. President Nelson forklarte om den vanskelige reisen det er å overvinne avhengighet: “Enhver som bestemmer seg for å gå opp den bratte veien til rehabilitering, må forberede seg på sitt livs kamp. Men et helt liv er en premie som er vel verdt prisen.”⁵

Hvis du noen gang har vært glad i noen som strever med avhengighet, vet du hvor vanskelig det er å se dem ødelegge seg selv. Men selv i kjølvannet av tilbakefall er håpet aldri borte. På grunn av sitt sonoffer vet Frelseren “hvordan han skal hjelpe [oss] i forhold til [våre] skrøpeligheter” (Alma 7:12). “Med legedom i sine vinger” (3 Nephi 25:2) reiser han oss opp når vi føler oss for trette til å fortsette, og “holder fast i oss og oppmuntrer oss, og nekter å slippe oss før vi er trygt hjemme”.⁶

Så enten du nettopp har tatt ditt første skritt eller reist langt sammen med noen på deres reise til rehabilitering, er dette noe av det jeg har lært i årenes løp:

Hjelp dem å unngå utløsende situasjoner.

Enten vedkommende du støtter, er en venn, en ektefelle, et familiemedlem eller en jevnaldrende, er det enormt viktig å hjelpe ham eller henne å unngå utløsende situasjoner! Hver gang familien min for eksempel går ut for å spise sammen med mor, ber vi om å få sitte ved et bord langt unna baren. Hvis et bord ikke er tilgjengelig, snakker vi sammen til et blir tilgjengelig.
Snakk for dem i sosiale sammenhenger.

Bare fordi personen du støtter, har åpnet seg for deg om sin avhengighet, betyr ikke det at han eller hun er klar til å fortelle verden om den. I de tidlige stadiene av rehabiliteringen kan det være ekstremt vanskelig å forklare hvorfor noen unngår visse situasjoner eller tar visse avgjørelser, spesielt for fremmede. I slike situasjoner kan du gjøre livet lettere for dem ved å hjelpe dem å forklare hvis det blir vanskelig.
Hjelp dem å finne flere støtteressurser.

Uansett hvor engasjert du er i rehabiliteringsprosessen, kan du ikke gjøre alt. Noen ganger trenger mor bare å snakke med noen som har vært der, noen som forstår, og det er greit! Faglige ressurser og støttegrupper (som Kirkens program for å overvinne avhengighet, rehabiliteringsgrupper, avhengighets- og adferdsspesialister) forandrer bokstavelig talt liv, så nøl ikke med å oppmuntre vedkommende du støtter, til å benytte seg av disse verktøyene.
Hvis de faller, må du hjelpe dem å reise seg igjen.

Hvis vi levde i en fullkommen verden, ville ikke tilbakefall eksistert, men dette er jordelivet. Hvis vedkommende du støtter, får tilbakefall, må du minne vedkommende på hvor langt han eller hun har kommet. Oppfordre ham eller henne til ikke å “gi opp etter påfølgende nederlag og anse [seg] som ute av stand til å forsake synder og overvinne avhengighet”.⁷ Eldste Ulisses Soares i De tolv apostlers quorum har uttrykt det slik: “[De] har ikke råd til å slutte å prøve”⁸ (og det har ikke du heller). Tilbakefall setter dem ikke tilbake til begynnelsen. Det utsletter ikke alt arbeidet og all fremdriften de har oppnådd. De har alltid en ny sjanse til å komme på rett spor, strekke seg ut til Frelseren og fortsette.
Hold fast i håpet.

Å se en du er glad i, kjempe for å overvinne sin avhengighet, kan noen ganger få deg til å lure på om han eller hun noensinne vil komme seg helt. (Tro meg, jeg vet det. Jeg har vært der flere ganger enn jeg ønsker å innrømme.) Til og med Mormon spurte: “Og hva er det dere skal håpe på?” Men uansett hvor vanskelig det blir, er “håp, gjennom Kristi forsoning” alltid innen rekkevidde for oss (Moroni 7:41).

Gjennom hele livet mitt har mor falt flere ganger enn jeg kan telle, men jeg er stolt over å kunne si at det er seks år siden hun har rørt alkohol. Selv om det har tatt meg mange år å lære og på nytt lære hvordan jeg best kan støtte henne, har det å se henne komme seg lært meg at ingen noensinne har gått for langt. Uansett hvor mange ganger personen du er glad i, får tilbakefall, må du fortsette å prøve å støtte vedkommende på en hvilken som helst måte du kan. Rehabilitering er et livslangt engasjement – en reise fylt med tårer, seire, nederlag og triumfer – og den er verdt å kjempe for.