Ensom i lunsjen
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Kali ønsket bare en venn.
“Og Ånden til oss hvisker med sin milde røst” (Barnas sangbok, 56).
Kali gikk inn i spisesalen og så seg rundt. Alle de andre barna løp rett til vennene sine og samlet seg ved bordene. Rommet var bråkete med opprømte stemmer og glad latter. Det var bare andre skoledag, men det virket som om alle andre enn Kali hadde noen å sitte sammen med.
Hun klemte håndtaket på matboksen og gikk bort til et av bordene. “Kan jeg sitte sammen med deg?” spurte Kali.
En jente med en lang, brun flette så opp. Hun stønnet og ristet på hodet. “Nei. Det er opptatt”, sa hun.
“Greit.” Kali flyttet seg til en annen ledig plass og la ned matboksen.
“Du kan ikke sitte her! Jeg holder av den plassen”, sa en gutt i grønnstripet skjorte. Han dyttet Kalis matboks ned på gulvet. Alle vennene hans lo.
Kali bøyde seg ned og plukket opp matboksen igjen. Hun gikk gjennom spisesalen og satte seg ved et ledig bord. Hun så en fra nabolaget og prøvde å vinke, men han så en annen vei. Kali rynket pannen. Hvorfor ville ingen være vennen hennes?
Kali så ned på maten sin. Hun hadde ikke lyst til å spise lenger. Hun gned seg i øynene, lukket matboksen og gikk ut.
Alle lekte allerede med vennene sine. Kali satt alene på en benk og så de andre barna ha det gøy uten henne. Så la Kali merke til en gutt på hennes alder som satt alene på gresset. Han hadde en flekket gul skjorte, og håret hans sto opp bak.
Kali så bort. Hun så en gruppe jenter fra klassen spille firkant. Hun ønsket at de skulle invitere henne til å spille sammen med dem.
Kali så på gutten igjen. Hodet hang ned, og han plukket gresset rundt føttene sine. Kali husket noe mamma noen ganger sa: Se etter de barna som er ensomme.
Kali rynket pannen. Hun var også ensom. Ingen prøvde å bli venn med henne!
Men så tenkte Kali på da hun ble døpt i fjor. Hun lovet å lytte til Den hellige ånd. Kanskje Den hellige ånd hjalp henne å huske det mamma hadde sagt. Kanskje Den hellige ånd prøvde å be henne leke med gutten i den gule skjorten.
Kali sukket og reiste seg. En varm følelse spredte seg i hjertet hennes. Hun gikk bort og satte seg ved siden av gutten i gresset.
“Hei”, sa hun.
“Hei”, mumlet han tilbake.
“Hva er yndlingsfargen din?”
“Eh … grønt.”
“Så fint. Jeg liker rosa”, sa Kali. “Har du et favorittdyr?”
Gutten rettet seg opp litt og så på henne. “Ja. Jeg liker virkelig dinosaurer.”
“Å, jeg også. Favoritten min er triceratops.”
Gutten smilte.
Så ringte det inn. Kali reiste seg og vinket farvel til gutten. Hun smilte da hun gikk tilbake til klasserommet alene. Hun har kanskje ingen bestevenn, men hun var glad for å vite at hun hadde gjort en annens friminutt litt bedre.