Møtehus – steder for ærbødighet og tilbedelse

Av biskop Dean M. Davies

Førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd

Herrens ånd er i våre møtehus og vil inspirere oss når vi opptrer med ærbødighet for ham.

En hengiven kollega fortalte meg en gang om en opplevelse han hadde da han satte bort stoler og ryddet stavssenteret etter en stavskonferanse. Etter å ha utført disse pliktene i 30 minutter, innså han at han var den siste som var igjen i bygningen. Istedenfor å føle seg alene og få hastverk med å dra, la han merke til at han hadde den samme gode følelsen av fred som han hadde følt under konferansen, og den ble til og med sterkere.

Da han var ferdig med oppgaven og forlot møtehuset, møtte han et annet medlem som så ut til å følge nøye med på ham. Da han forsto hva min venn hadde gjort, tok dette medlemmet ham i hånden og sa: “Bror, Herren ser disse små tingene du gjør for ham, og han ser ned på dem og smiler.”

Mange år senere mens han var biskop, var denne samme vennen igjen alene i menighetens møtehus. Etter å ha slått av lyset i kirkesalen, ble han stående et øyeblikk mens månelyset skinte gjennom vinduene og traff talerstolen.

Den kjente følelsen av fred strømmet igjen over ham, og han satte seg ned foran i kirkesalen og reflekterte over de utallige hellige øyeblikkene han hadde opplevd i dette rommet – de mange gangene han hadde sett prestene bryte brødet ved nadverdsbordet, de anledningene da han hadde følt Den hellige ånds veiledning mens han holdt en tale på en menighetskonferanse, dåpsmøtene han hadde ledet, de vakre kornumrene han hadde hørt og de mange vitnesbyrdene fra menighetens medlemmer som hadde rørt ham så dypt. Han satt alene i det mørke møtehuset og følte seg overveldet av disse opplevelsenes samlede innflytelse på sitt eget og de andre medlemmenes liv, og han bøyde hodet i dyp takknemlighet.

Min venn hadde klokelig og med rette blitt lært at de helligste stedene på jorden er tempelet og hjemmet, men på grunn av de to opplevelsene ovenfor, forsto han også hvor hellige våre møtehus er. Ettersom de blir innviet ved prestedømmets myndighet, danner disse lokalene en ramme der Herren utøser åpenbaringer over sitt folk, og der “guddommelighetens kraft [blir] tilkjennegitt” ved de ordinanser som finner sted der (se Lære og pakter 84:20).

Møtehuset kombineres med hjemmet for å tilveiebringe den lovede glede som trofaste hellige kan oppleve på sabbatsdagen. Det blir et sted hvor medlemmers samlede tilbedelse får deres hjerter til å bli “knyttet sammen i enighet og i kjærlighet til hverandre” (Mosiah 18:21) og til Frelseren. For at vi skal vise behørig takknemlighet og respekt for utgytelsen av åndelige velsignelser som kommer til oss i våre møtehus, skulle vi komme til disse hellige møtestedene med dyp og oppriktig ærbødighet.

Betydningen av ærbødighet

I vår nyere kirkekultur har ordet ærbødighet blitt synonymt med ordet stillhet. Selv om myke toner helt klart er passende for våre møtehus, fanger ikke dette begrensede perspektivet på ærbødighet den fulle betydningen av ordet. Ærbødighet har sin rot i det latinske verbet revereri, som betyr å “føle ærefrykt for”.¹ Er det mulig å finne et uttrykk som mer veltalende beskriver vår sjels følelser når vi virkelig tenker på hva Frelseren har gjort for hver enkelt av oss?

Jeg blir minnet på teksten i den vakre salmen vi synger mens vi er i våre møtehus: “Jeg står helt forundret på grunn av den kjærlighet som Jesus meg tilbyr.”² Denne dype følelsen av takknemlighet, lovprisning og forundring er kjernen i ærbødighet, og den får oss til å unngå enhver form for språk eller adferd som kan redusere disse følelsene i oss selv eller andre.

Møtehus og sabbatsdagen

Av nyere åpenbaring vet vi at en sentral del av vår tilbedelse på sabbaten er å “gå til bønnens hus og ofre [våre] sakramenter på [Herrens] hellige dag” (Lære og pakter 59:9). “Bønnens hus” hvor vi samles på sabbaten, er våre hellige møtehus.

President Russell M. Nelson har hjulpet oss å forstå den nære sammenhengen mellom vår ærbødighet for Frelseren og våre følelser for sabbatsdagen. Idet han fortalte om sin egen erfaring med å komme til helligholdelse av sabbaten, fortalte president Nelson: “Jeg lærte av Skriftene at min oppførsel og min innstilling på sabbaten utgjorde et tegn mellom meg og min himmelske Fader.”³

På samme måte som vår adferd og holdning på sabbaten er et tegn på vår hengivenhet til Herren, kan vår adferd, vår holdning og til og med vår påkledning mens vi er i bønnens hus, også indikere hvilken grad av ærbødighet vi føler for Frelseren.

Møtehus og ordinanser

Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har styrket vår forståelse av dette prinsippet og erklært:

“I tillegg til å gi tid til mer hjemme-sentrert undervisning i evangeliet, [vektlegger] vår tilpassede gudstjeneste på søndag … Herrens nadverd som det hellige, anerkjente hovedfokus i vår ukentlige tilbedelse. Vi skulle minnes på en så personlig måte som mulig at Kristus døde av et sønderknust hjerte forårsaket av at han bar hele den menneskelige families synder og sorger helt alene.

I den grad vi har bidratt til denne dødelige byrden, krever et slikt øyeblikk vår respekt.”⁴

Det er viktig å huske at det utpekte stedet for dette største øyeblikket av respekt for Frelseren er møtehusets kirkesal. I tillegg til den ærbødighet vi føler under nadverdens ukentlige ordinans, blir vår ærbødighet og respekt styrket når vi overveier de andre prestedømsordinansene og velsignelsene som utføres i møtehuset, herunder navngivning og velsignelse av barn, dåp og bekreftelser, ordinasjoner til prestedømmet og beskikkelser til og velsignelsene kan. Hver av disse ordinansene kan medføre en utgytelse av Den hellige ånd hvis de som deltar og de som er tilstede, kommer i ærbødighet.

Møtehus og tilbedelse

Sabbatsdagen gir oss anledning til å tilbe Herren under vårt hjemmestudium og som forsamling på våre nadverdsmøter og andre møter. Helt siden Kirkens tidligste tid har de hellige hatt glede av å komme sammen for å omgås og knytte bånd av brorskap og søsterfellesskap. Våre møtehus er til og med tilrettelagt med rom for slike aktiviteter i løpet av uken. Vi må imidlertid aldri miste av syne hovedhensikten med disse lokalene, nemlig å være et sted for tilbedelse.

Tilbedelse og ærbødighet er nært forbundet. “Når vi tilber Gud, kommer vi til ham med ærbødig kjærlighet, ydmykhet og beundring. Vi anerkjenner og godtar ham som vår suverene konge, universets Skaper, vår elskede og uendelig kjærlige Fader.”⁵

Dette sentrale formålet med tilbedelse skulle derfor påvirke vår adferd i møtehus, også når vi deltar i sosiale aktiviteter eller fritidsaktiviteter. Stor forsiktighet skulle utvises for å begrense uorden, søppel eller skader på noen del av lokalet som følge av Kirkens aktiviteter, og det skulle iverksettes tiltak for raskt å rengjøre eller reparere det i tilfelle noe slikt skulle oppstå.

Barn og ungdom kan lære at ærbødighet og omtanke for møtehuset strekker seg utover søndagens møter. Medlemmenes deltagelse i rengjøringen av møtehuset – spesielt foreldres og barns felles deltagelse – er en fantastisk måte å utvikle ærbødighet for våre hellige lokaler på. Som det fremgår av min venns erfaring med å rydde opp i stavssenteret etter stavskonferansen, er selve omtanken for møtehuset en måte å tilbe på som innbyr Herrens ånd.

Møtehus og Frelseren

Under president Nelsons profetiske ledelse blir det gjort en betydelig innsats for å sikre at Jesu Kristi navn aldri utelates når vi omtaler hans kirke. På lignende måte må vi ikke la Frelseren bli fordrevet fra sentrum av vår tilbedelse – herunder våre møtesteder.

Vi er vant til å omtale tempelet som Herrens hus, som er en korrekt og viktig betegnelse. Vi kan imidlertid være mer tilbøyelige til å glemme at alle våre møtehus er innviet ved prestedømmets myndighet som et sted hvor Herrens ånd kan være og hvor Guds barn – både de som er i og utenfor Kirken – kan komme “til kunnskap om sin Forløser” (Mosiah 18:30).

Det nylig bekjentgjorte initiativet for å pryde våre møtehus med kunstverk som respektfullt skildrer Frelseren og de guddommelige begivenhetene i hans jordiske og etterjordiske liv, er ment å bringe våre øyne, vårt sinn og vårt hjerte nærmere ham. Når du kommer inn i disse bønnens hus til møter og aktiviteter, oppfordrer vi deg kjærlig til å stoppe opp, iaktta og overveie disse hellige maleriene, se dem sammen med dine barn og la dem øke deres følelse av tilbedelse og ærbødighet for Gud.

Profeten Habakkuk i Det gamle testamente erklærte: “Herren er i sitt hellige tempel. Vær stille for hans åsyn, all jorden” (Habakkuk 2:20). Måtte vi også huske at Herrens ånd er i våre møtehus og vil gjennomtrenge vårt hjerte i den grad vi opptrer med ærbødighet for ham.