Ring pappa
Hvis jeg sykler hardt, tenkte Yu, kan jeg komme meg hjem før gatene blir oversvømt.
“Vær … ved godt mot, for jeg vil lede dere” (Lære og pakter 78:18).
Yu gikk ut av skolen og ut på det travle fortauet. Hodet hans var fullt av mattefakta fra timen han hadde hatt på kveldsskolen. Folk skyndte seg forbi med paraplyer. Store regndråper falt raskt, og gaten var klissvåt.
Yus venn Lin gikk ut ved siden av ham. “Du må nok ringe faren din og be ham hente deg”, sa Lin. “Mr. Zhang sier det er oversvømmelser i noen deler av byen.”
“Jeg kan komme meg hjem på egenhånd.”
“Men se på alt vannet!” sa Lin og pekte på vannet som strømmet stridt i rennesteinen.
Et øyeblikk hadde Yu en rar følelse. Hadde Lin rett? Kanskje han burde ringe pappa og be ham kjøre ham hjem før gatene ble oversvømt. Men han og pappa hadde kranglet i går kveld, og Yu var fremdeles sint. Han ville ikke be pappa om hjelp.
Yu løsnet sykkelen og sa ha det til Lin. Hvis jeg sykler hardt, tenkte han, kan jeg komme meg hjem før gatene blir oversvømt.
Han syklet hardt, men snart var hendene kalde, klærne var gjennomvåte og han var utslitt. Nok en gang kom tanken om å ringe pappa. Var følelsen fra Den hellige ånd? Misjonærene som døpte ham, hadde sagt at Den hellige ånd kunne være hans veileder. Yu så på himmelen. Det var så grått at han ikke kunne se toppen av bygningene. Men han var fortsatt sint på pappa.
Yu ignorerte følelsen og fortsatte å sykle. Vannet ble så høyt at butikkeiere stengte butikkene sine. Folk flyttet eiendeler til høyere etasjer. Yu så en mor dytte sine to barn gjennom flommen i en liten plastbåt.
Med vannet over anklene kunne ikke Yu sykle lenger. Han gikk av og dyttet. Det var nok for sent å ringe pappa nå, og det regnet fremdeles. Det tordnet, og lynet blinket over ham. Yu var redd. Og han var så sliten! Han så fremover. Det var fortsatt langt hjem. Han skulle ikke ha ignorert Den hellige ånd bare på grunn av en tåpelig krangel.
Yu stoppet for å holde en kort bønn. Han kunne ikke høre stemmen sin over regnet og tordenen, men han visste at vår himmelske Fader kunne høre ham.
“Himmelske Fader”, ba Yu. “Hjelp meg å komme trygt hjem.” Da han var ferdig, følte han seg sterk nok til å fortsette.
Endelig kunne Yu se huset sitt oppe i åsen. Kald, trøtt og av en eller annen grunn med en manglende sko, trasket Yu opp bakken. Han så pappa vente utenfor. Pappa skyndte seg ned bakken for å møte ham, og løp så vannet sprutet.
Da pappa kom frem til ham, la han armene rundt Yu. “Jeg var så bekymret!” sa pappa. “Du skulle ha ringt meg!”
“Jeg trodde vi var sinte på hverandre”, sa Yu.
“Jeg er aldri for sint til å hjelpe deg”, sa pappa. Så tok han Yus sykkel og dyttet den resten av veien opp bakken.
Selv med tordenen som gjenlød mellom de høye bygningene og det voldsomme regnet som pøste ned, fikk Yu en varm følelse i hjertet. Han følte fred og trygghet da han fulgte pappa hjem.