Hvordan jeg fant helbredelse for seksuelle overgrep
Jeg hadde levd gjennom et mareritt. Men senere lærte jeg at i mine mørkeste stunder kunne jeg stole på min Frelser.
Foto: Getty Images, brukt til illustrasjonsformål, illustrasjonsfoto
Marerittet mitt begynte da jeg var bare syv år gammel og mor giftet seg på nytt. Vi likte virkelig min nye stefar. Han var snill og passet godt inn i familien. Jeg følte meg trygg sammen med ham. Alt var flott til han en dag, da alle andre var opptatt, misbrukte meg seksuelt.
Jeg forsto ikke hva han hadde gjort med meg. Jeg var redd, forvirret og svært skamfull. Men jeg var for redd til å si det til noen. Jeg trodde det ville ødelegge familiens nyfunnede lykke, og at ingen ville tro meg uansett. Derfor bestemte jeg meg for å tie.
Han hadde bare skadet meg den ene gangen, men minnet om overgrepet tynget meg alltid. Til slutt ble jeg så paranoid om at noen ville gjennomskue min smerte og avsløre hemmeligheten min at jeg prøvde å skjule sannheten ved å bli god venn med stefaren min. Han var spesielt snill mot meg, og jeg begynte faktisk å like ham igjen.
Men så ble det verre. Da mor begynte å arbeide om natten, begynte stefaren min å misbruke meg regelmessig. Jeg følte meg så hjelpeløs. Jeg ønsket å si det, men stefaren min var godt likt, og jeg trodde alle ville ta hans parti. Så om natten når jeg var alene, tryglet jeg Gud om å hjelpe meg å holde på hemmeligheten min.
Til slutt sa jeg fra
En dag stoppet endelig misbruket. Jeg ante ikke hvorfor. Selv om han ikke skadet meg lenger, følte jeg meg alltid skitten og skamfull. Jeg hatet meg selv. Noen ganger vurderte jeg til og med om døden ville være enklere enn virkeligheten min. Jeg ønsket likevel å si det, men jeg var redd for hva sannheten ville gjøre.
Så en søndag i kirken da jeg var 14 år, lyttet jeg til en leksjon om å ta store avgjørelser. Læreren min oppfordret oss til å faste og be, og lovet at Gud ville styrke oss til å gjøre det rette. Etter kirken fortsatte jeg å tenke på det hun hadde sagt. Jeg lurte på om Gud virkelig ville hjelpe meg å si fra hvis jeg ba om det.
Dagen etter fastet jeg for å få mot til å fortelle mor om overgrepene. Jeg kunne ikke konsentrere meg på skolen fordi alt jeg kunne tenke på var hvordan hun ville reagere. Da jeg kom hjem, følte jeg meg veldig kvalm. Jeg ba igjen om styrke, men jeg følte meg ikke klar til å fortelle henne det.
Den kvelden henvendte jeg meg til mamma mens hun laget middag. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, men da jeg så henne i øynene, fant jeg mot til å begynne å snakke. Da jeg begynte, kom alt jeg hadde skjult i årevis, ut.
Mamma og jeg bare satt på sofaen og gråt sammen. Etterpå kontaktet vi grenspresidenten og ringte politiet. Stefaren min ble stilt til ansvar for det han hadde gjort med meg, og jeg fikk den beskyttelsen jeg trengte – jeg ville aldri trenge å se ham igjen.
Veien til helbredelse
I denne perioden var det vanskelig å gjenfortelle opplevelsen min til myndighetene og ha venner som spurte hvor stefaren min var, men med familiens støtte var jeg ikke lenger alene. Sammen samlet vi oss om et nytt familietema: “Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk” (Filipperne 4:13). Slektninger tilbød også sin kjærlighet og støtte, og med tiden begynte vi å leges sammen.
Mor og jeg gikk begge til profesjonell rådgivning, noe som var til stor hjelp! Rådgiveren min var akkurat det jeg trengte. Hun hjalp meg å forstå alle følelsene mine, og hjalp meg å takle de dårlige minnene. Det gikk aldri opp for meg hvor vondt jeg hadde det før jeg begynte å føle meg frisk igjen.
Jeg trodde ikke smerten ville forsvinne bare fordi jeg sa fra, men jeg visste heller ikke hvor lang tid (og hvor stor tålmodighet) som skulle til for å bli helbredet. Jeg hadde følt meg verdiløs så lenge. Jeg måtte lære å elske meg selv igjen.
Jeg fant den største freden når jeg vendte meg til min Frelser og min himmelske Fader. Da jeg innså at de visste nøyaktig hva jeg følte, fikk jeg styrke og håp. Jeg stolte på dem i de mørkeste stundene. Med tiden begynte minnene å blekne, og jeg følte virkelig fred ved hjelp av Frelserens kjærlighet.
En av de mest givende delene av helbredelsesprosessen var å innse at jeg hadde en lys fremtid. Da jeg ble misbrukt, kunne jeg ikke engang forestille meg å ha et normalt liv. Jeg følte meg permanent ødelagt. Men med hjelp og helbredelse fant jeg ting å se frem til. Jeg begynte å fortelle historien min til andre jenter som led, og jeg bestemte meg til og med for å reise på misjon. Å bære vitnesbyrd for andre styrket meg.
Jeg er ikke definert av hva stefaren min gjorde mot meg. Han forandret livet mitt for alltid, men jeg velger å bruke min erfaring til å hjelpe andre. Noen dager er fremdeles vanskelige, men gjennom alt har Herren styrket meg, og jeg vet at han vil fortsette å hjelpe meg. Jeg har gått fra å være et offer til å bli en fighter.