Hun er fremdeles vår
Min mann og jeg skulle bli beseglet, men denne hellige ordinansen var mye større enn oss to.
Illustrasjon: Joshua Dennis
Etter å ha håpet og ventet på barn i syv år, ble min mann og jeg endelig velsignet med en datter. Alicie var lyset i vårt liv, men hun levde bare i fem måneder før hun døde av lungebetennelse.
Det var det vanskeligste jeg noensinne har opplevd. Hver dag kom jeg hjem fra jobb og satt og gråt. Svigerforeldrene mine satt ofte sammen med meg for å gi meg styrke. Jeg fortsatte å be om et nytt barn, men ingen kom. Jeg var fortapt i sorgen.
Svigerforeldrene mine begynte å oppmuntre min mann og meg til å reise til Suva Fiji tempel for å bli beseglet. Vi hadde aldri vært i tempelet, og vi kom frem til at dette var den beste måten for oss å finne håp og helbredelse.
Ingenting kunne ha forberedt meg på det jeg følte den dagen! Jeg visste at min mann og jeg ville bli beseglet til hverandre for evig. Denne kunnskapen fylte meg med takknemlighet og kjærlighet. Men jeg hadde ikke forstått at denne hellige ordinansen var mye større enn oss to.
I tempelet fikk jeg vite at Alicie kunne bli beseglet til oss. Jeg gråt av glede da jeg ble kjent med denne hellige læren. Datteren vår ville være vår i all evighet! Jeg vitner om at Gud har sørget for alt vi trenger for å finne lykke i hans hellige hus.
I årene som har gått, har min mann og jeg blitt velsignet med en sønn og tre adoptivbarn. Men vi kan aldri glemme Alicie. På grunn av tempelets ordinanser er vår datter en del av vår familie for evig.
Når jeg møter noen som har mistet et barn, føler jeg deres smerte med dem. Men jeg vet også at smerten ikke er slutten. Ved å miste Alicie, så vel som å ha opplevd andre prøvelser, vet jeg at Gud er der for meg. Når jeg blir motløs eller klager over ting, vet jeg at Gud alltid er der.
Jeg vet at jeg vil se Alicie igjen, og denne sannheten fortsetter å fylle min mann og meg med stor glede.