Sagt av siste dagers hellige
Takk, kjære Gud
2018 var det året jeg flyttet fra Hammerfest til Fredrikstad for å starte på nytt, etter en lang og vanskelig tid i Nord-Norge. Jeg kjente ikke noen eller hvordan folk var i Fredrikstad. Det var et helt nytt liv. Verden var stor og jeg gledet meg til fremtiden. Akkurat som om jeg var nyfødt eller nydøpt. Jeg var nysgjerrig. Uskyldig, men klar for livet.
Men jeg mistet retningen. Jeg følte at det var noe som manglet, selv om jeg hadde alt jeg trengte. Jeg var opptatt med jobb, utdanning og familie. Men jeg var egoistisk og brydde meg ikke om andre. Jeg var lei av å være snill, og var slem, hissig og sta.
Jeg hadde glemt Gud. Men så kom det et øyeblikk der jeg plutselig husket ham igjen. Jeg gråt og ba om unnskyldning. Jeg hadde lyst å gjenopprette mitt forhold til ham. Jeg hadde ignorert ham i årevis, og nå hadde jeg dårlig samvittighet.
Men hvordan og hvor skulle jeg begynne? Hvor skulle jeg gå? Hvem skulle jeg snakke med? Kolleger? De ville ikke prate om det. Venner? Jeg kjente ikke noen i Fredrikstad. Familien? De ville ikke høre på meg. Jeg mistet håpet. Jeg sto helt alene, og nå gråter jeg mens jeg skriver.
Torsdag 16. juli 2020 kl. 22:12, akkurat to år etter at jeg flyttet til Fredrikstad, skulle jeg legge meg etter en lang dag med koronapasienter på akutt-avdelingen. Så fikk jeg en tekstmelding fra eldste Farnsworth. I meldingen spurte han hvorfor jeg hadde flyttet til Fredrikstad.
Jeg flyttet til Fredrikstad fordi jeg ville starte på nytt, og den dagen fikk jeg retningen til hvor og hvem jeg skulle gå. Det skjedde plutselig, på et øyeblikk. Det var en lettelse. Han fortalte meg om Kirken og hvorfor han var her i Norge. Tiden gikk og så inviterte han og eldste Jackson meg til Kirken. Jeg lærte om evangeliet og hvordan Kirken er bygd opp. Vi pratet mye om Gud, Den hellige ånd og hvordan livet skal være. November kom, og jeg traff eldste Høgset, og tre uker senere reiste eldste Jackson. Det var vondt å si farvel til en så god venn.
Eldste Høgset har lært meg veldig mye, og gjort meg til et nytt menneske, og jeg ser livet i et annet perspektiv. Jeg er blitt mer tålmodig, takknemlig og ydmyk ovenfor andre. Jeg føler at jeg har Gud og Den Hellige ånd med meg hver dag, og da tror jeg at dette er den sanne Kirke. Hans tålmodighet er blitt testet, og jeg har vært vanskelig, derfor sier jeg hjertelig takk til ham.
Jeg ble døpt den 4. desember. Hvorfor 4. i 12.? Jo, 4 + 12 = 16. 16. juli fikk jeg meldingen fra misjonæren som Gud har brukt til å bringe meg nærmere Ham. Dette betyr mye for meg. Tallet fire står for Guds stabilitet. Vi har fire himmelretninger, som betyr at jeg aldri vil miste retningen igjen, og fire årstider betyr at jeg har Gud og Den hellige ånd med meg hele mitt liv eller hele året. Dåpen var den fineste gaven jeg fikk. Det var det høyeste øyeblikk jeg hadde i 2020, den beste bursdagsgaven på julaften. Det var åpningen av et syn til en annen verden hvor alle folk hjelper, bygger opp sammen og forstår hverandre. En kirke hvor jeg finner ro og stillhet, en kirke hvor jeg er veldig takknemlig for alltid, en kirke hvor jeg kan finne mitt fristed.
Jeg gleder meg til hva som vil skje fremover med meg i Kirken. I år og alle årene som kommer. Livet er blitt mye lettere og bedre. Jeg kunne ikke bedt om mere. Gud forlot ikke meg, selv om jeg glemte ham og forlot ham.