Våre misjonærer
Evangeliet gjør bare livet bedre
I dag fikk jeg i oppdrag å snakke om “reisen” min, rett og slett å snakke litt om livet mitt og om hvordan jeg har kommet fram til her jeg er nå. De fleste av de som kjenner meg vet, men mange av dere som ser på har sikkert ikke hatt peiling på at jeg har valgt å reise på misjon. Og det er vel den delen av livet eller den reisen jeg er blitt spurt om å dele i dag. Hva i all verden er det som har gjort at jeg har tatt dette ganske så store valget?
Sånn som mange her sikkert på lik linje med meg, har dette året lært meg at ting ikke alltid er like forutsigbare. Det at du ikke helt kan planlegge livet i detalj, eller til og med de store tingene, uansett hvor mye du ønsker det. Misjon har aldri vært noe som jeg har drømt om siden jeg var liten, men på den andre siden er det heller ikke noe som jeg noen gang har vært fast bestemt på å ikke gjøre. Fordi det er jo en bra ting, eller det er i hvert fall det misjonærene og folk som har vært på misjon forteller meg, så vi får se. Nei, men jeg har alltid tenkt at man ikke burde utelukke et godt valg, men det handler mest om det er det rette valget for deg selv, enten det er misjon sånn som meg, eller om det handler om hva slags utdanning du skal ta, om du skal ta den ene jobben, eller noe helt annet.
Men hva var det egentlig som påvirket meg til å ta dette valget? Hadde du spurt meg for bare et par måneder siden om jeg skulle eller ville på misjon så hadde jeg sagt at jeg ikke visste og kanskje og at jeg ikke ville. Men av og til er det de tingene vi gjerne ikke har så lyst å gjøre som er det beste for oss og gjerne det rette valget. Jeg hadde nok aldri tatt dette valget hadde det ikke vært for noen utrolige eksempler som jeg har hatt opp gjennom årene. Venner og ledere og lærere.
Men for at jeg skulle ta det endelige valget om at jeg skulle dra, trengte jeg et skikkelig svar, jeg trengte det svart på hvitt. Og som jeg sa tidligere har ikke misjon vært drømmen. Kanskje tvert imot. Men sommeren 2020 begynte å gå mot slutten og jeg fikk en del spørsmål om hva jeg skulle gjøre til høsten, og det lurte jeg vel egentlig på selv også. Jeg ville jobbe, kanskje flytte tilbake til USA og jobbe der, reise rundt, noe som i hvert fall ikke ville gå i 2020, men tingene jeg ville gjøre føltes ikke helt rett. Så jeg tenkte mer på dette med misjon, og begynte å spørre Herren litt, men det var ikke med oppriktig hjerte, skal jeg være helt ærlig. Jeg spurte rett og slett om å få et svar på et spørsmål jeg ikke ville ha svar på. Men jeg liker ikke å sløse tid så jeg visste jeg måtte forandre på akkurat det. Så da jeg endelig tenkte - nei dette må jeg faktisk finne ut av, lot jeg det være opp til Herren og sa ‘la din vilje skje ...’ Og her står jeg i dag, foran dere. For jeg kan virkelig ikke fornekte det svaret jeg fikk. Uansett hvor mye jeg gjerne ville i begynnelsen. Men når jeg først bestemmer meg for noe så går jeg fullt ut. “All or Nothing”. Rett etter at jeg hadde bestemt meg og forstått hva som kom til å skje, satt jeg plutselig på kontoret til biskopen. Og nå reiser jeg til London i morgen tidlig.
Det er sikkert flere som er overrasket over at jeg skal på misjon, jeg var overrasket selv. Jeg har aldri sett på meg selv som den typiske søstermisjonæren. Men det er nok en grunn til hvorfor akkurat jeg skal dra til akkurat den plassen jeg har blitt kalt. Vi er alle så forskjellige og har derfor ulike opplevelser og talenter og forskjellige ting vi kan bidra med. Det eneste jeg vet uten tvil er at dette er det rette valget for meg. Hvorfor - det får jeg nok lære etter hvert som tiden går. Men jeg stoler mer på Herren enn jeg gjør på meg selv. Han vet alt, han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Jeg vet han har en spesifikk plan for hver og en av oss, som svært ofte ikke er helt lik den planen vi har for oss selv, det er jeg et GODT eksempel på.
Jeg har til nå hatt 9 lange, men fantastisk kjekke dager med Online MTC på rommet hjemme. Jeg er så takknemlig for den gruppa eller det distriktet som jeg fikk. Det var meg og tre veldig unike men morsomme gutter som jeg gleder meg utrolig mye til å møte ute mens vi er på misjon. Det føltes nesten som at jeg fikk tre brødre til, med meg som yngstemann i gruppa. De har virkelig styrket meg og mitt vitnesbyrd. Vi har delt mange åndelige opplevelser, og ikke minst har vi ledd enormt mye sammen. Jeg TROR virkelig, nei jeg vet at vi møter visse folk av en grunn, med det første tenkte jeg det hadde vært fint med bare en jente til i gruppa, men ettersom dagene gikk kunne jeg ikke vært mer takknemlig for de tre. Men på den annen side gleder jeg meg veldig til å få en kompanjong.
De siste ukene har jammen meg vært en berg-og-dal-bane. De har gått veldig fort. Med tanke på at jeg hadde ca. halvannen måned fra jeg fikk kallet til jeg skulle begynne på MTC. Jeg føler dagene har flydd forbi med en god blanding av gode og ikke like gode dager. Men det har vært skikkelig kult å se Herrens hånd i så mange forskjellige ting. Enten det har vært en tilfeldig melding som spør hvordan det går, til besøk av en venn, noe noen har gjort, eller å lese et skriftsted som jeg trengte akkurat der og da.
Jeg tror virkelig at ting skjer av en grunn. Folk man møter, steder man drar eller andre ting som skjer i livet. Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt muligheten de siste dagene til å lære enda mer om evangeliet og for de tankene og opplevelsene som er blitt delt. Jeg ville aldri ha trodd at jeg kom til å si dette, men jeg gleder meg til å dele det med folk jeg ikke har peiling på hvem er ennå, det å dele med dem det som gir meg både mest styrke og glede. For evangeliet er virkelig sant. Det er skikkelig kult hvordan dagene bare går gjennomsnittlig bedre når jeg tar meg tid til å holde en skikkelig bønn og lese i Skriftene, og det trenger ikke være mye – uansett om det er et vers eller flere sider – men så lenge det er litt og du prøver. For Herren elsker hver enkelt av oss. Han ønsker det beste for oss, sånn som jeg sa tidligere – han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Jeg husker ikke om det sto noe sted eller om det bare ble delt mens jeg var på MTC, men det er sagt at hvis du prøver ditt beste, kan du ikke feile. Så lenge vi gir alt vi har så hjelper Herren oss med resten så lenge vi holder oss nær til Ham. For det er fysisk umulig å gi 100%, 100% av tiden, men har du kun 40% å gi en dag er det helt greit. Bare husk å gi alle de 40% du kan.
For å avslutte vil jeg bare si, uansett hvor klisjé det høres ut, så kommer det til å gå greit, sånn som Denver (Instituttlærer) alltid sier. Livet er vanskelig. Det er ikke ment å være lett. Vi har alle gode tider og dårlige tider, men igjen som Denver sier, så gjør evangeliet de gode tidene bedre, og de dårlige tidene bedre. Evangeliet bare gjør livet BEDRE.