Bruksanvisninger, lister og den gylne regel
Som for alle andre har hverdagen min blitt litt forandret pga. covid-19. En av de nye oppgavene mine på jobb er å hjelpe lærerne med å få undervisningen online. For å lette dette arbeidet har det blitt sendt ut instruks om hvordan det skal gjøres. Man har en bruksanvisning. Og vi vet jo hvordan det er med bruksanvisninger … de er en nødløsning. Så læreren kommer på jobb, logger på PC-en og gjør det som trengs. Men det virker ikke … da kommer de stressende bortover gangen, vill i blikket og med høye skuldre. Lindy! Kan du hjelpe meg? Det er ikke lyd, eller det mangler bilde, eller de får ikke logget på. Vi går da sammen til klasserommet og sørger for at alt kommer på plass og de som sitter hjemme kan se på undervisningen som foregår i klasserommet. Denne prosessen har pågått de siste to ukene og etter hvert faller ting på plass og det er ikke det samme akutte behovet for assistanse lenger. Tror jeg … Dette har da hatt noen konsekvenser som jeg ikke hadde tenkt på før nå i helgen. Alle elevene tror jeg har skikkelig god peiling på IT. Dette er veldig langt fra sannheten, men jeg lar dem bare tro det.
Den andre tingen er at noen må ydmyke seg og be om hjelp. For noen er det litt vanskelig, men når de da blir tatt godt imot og får den hjelpen de trenger, blir de takknemlige og det er med på å knytte et bånd og gi trygghet. For meg som da kan hjelpe og fikse problemet deres gir det en glede og en mestringsfølelse. Ergo er det ikke bare negativt å ha litt problemer med teknologien.
Men hva er det jeg egentlig gjør når jeg hjelper dem? Jo, jeg følger bruksanvisningen. Jeg følger instruksene vi har mottatt. Jeg liker å tenke at det er litt slik med selve livet også. Vi har instrukser og stoler på at hvis vi følger dem går det bra. Av og til glemmer vi det som er i bruksanvisningen og prøver oss med vår egen variant. Det går ofte fint det også, men vi når kanskje ikke ut til alle som vi kunne nådd. Eller vi ender på et annet sted enn det vi først hadde tenkt. Vi i Kirken og andre som ønsker å høre på, er så heldige å få oppdatert eller revidert veiledning to ganger i året.
En av Kirkens tidligere presidenter, Heber J. Grant, sa følgende:
“Det vi vedblir å gjøre, blir lettere å utføre – ikke fordi tingenes natur forandres, men fordi vår evne til å gjøre det blir større.” Jeg tenker at slik er det ofte når vi ønsker å utvikle et talent eller ønsker å lære oss noe. Første gang vi prøver er det sjelden suksess, men når vi har gjort det noen ganger blir det bra.
Nå for tiden har vi noen håndverkere som jobber hjemme hos oss. I utgangspunktet klarer vi å gjøre mange av disse tingene selv, men når jeg ser hvor raskt de jobber og hvor fint resultatet blir når de gjør jobben, er jeg veldig takknemlig for at det er de som gjør det og ikke jeg. De har brukt mye mer tid på å utvikle dette talentet enn jeg har. Og det er ofte en direkte sammenheng mellom hvor mye tid vi bruker på et talent og hvor gode vi blir på dette.
Noen ganger kan de vi snakker med gi uttrykk for at de angrer på ting de har gjort tidligere. De har tatt noen valg som ikke var så gode. Jeg tenker at det som er gjort er gjort. Det kan du ikke forandre. Du kan lære av det, men ikke forandre det. Ved å dvele ved det, kommer du ikke videre. Det du kan gjøre noe med er dagen i dag og fremtiden. Du kan se på dagen i dag, bestemme deg for hva som er viktig for deg å få gjort i dag og så gjøre det viktigste først. Det vil gi deg størst glede og det vil gi deg fred. Du kan planlegge fremover, tenke over hva du ønsker for fremtiden din og legge ting til rette slik at du kan nå målene du setter deg.
For en tid tilbake var vi sammen med min svigerinne og svoger. Vi snakket om det å ha lister over ting man ønsker å gjøre den dagen. Vi fant ut at vi har veldig forskjellige strategier. Jeg foretrekker å ha få ting på listen slik at jeg kan krysse av alt som står på den. Det gir meg fred, at jeg har gjort alt og føler da at jeg har ro i sjelen. To av de andre ville ha maaange ting på listen. Da er de aldri i tvil om hva de skal gjøre, det er bare å gå til neste punkt på listen. Men ingen av dem rekker noen gang å få gjort alt på en dag. For den ene var det ikke noe problem, vedkommende gledet seg storlig over effektivitet og alt som var blitt gjort. Den andre derimot var ofte mismodig på slutten av dagen og følte ofte at det var altfor mye som ikke var blitt gjort. For meg var dette et slående eksempel på hvordan vår innstilling preger oss. De hadde kanskje gjort like mye en dag. Men mens den ene var mismodig og så på alt som ikke ble gjort var den andre fornøyd fordi fokuset var på det som faktisk hadde blitt gjort.
Jeg trekker sammenligningen til det å bli Kristus lik. Vi har gjerne en lang liste med ting som vi mener vi må jobbe med for å bli mer lik Ham. La oss prøve å se på alle de små tingene vi faktisk har gjort og fortsatt gjør for å bli mer lik Kristus, ha størst fokus på dem. Vi skal selvfølgelig ikke se bort fra de tingene vi må jobbe videre med, men jeg tror vi har et bedre liv hvis vi klarer å glede oss over de tingene vi får bra til. Og glede er viktig. Som vi kan lese i 2 Nephi så er mennesket til for å kunne ha glede. Vi vet alle, men trenger av og til en påminnelse om, at glede ikke er knyttet til materielle ting. Vi trenger andre mennesker. Mennesker vi kan glede, hjelpe, trøste, lytte til, lære av og heie på. Kort sagt trenger vi hverandre. Noen ganger blir vi undervist av andre og av og til snur rollene og det er vi som underviser. Eller trøster, eller lytter til, eller yter tjeneste. Dette er ting som jeg opplever gir meg glede.
I perioder synes jeg det kan det være litt vanskelig å føle glede. Min fornuft sier at jeg har mye å være glad for, men jeg klarer ikke helt å få tak i den gode gledesfølelsen likevel. Da prøver jeg å finne ting jeg er takknemlig for. Det er mye mer konkret og lettere å finne. Og jeg opplever at jeg alltid har mye jeg er takknemlig for. Det er som regel helt enkle ting som lett blir oversett i hverdagen. Det kan være ting jeg har lært av familien, at jeg kan bevege meg i ett fritt land, utsikten fra stuevinduet, å komme hjem til ferdig middag eller små ting i skaperverket.
Det å ha fokus på takknemlighet har mange gode konsekvenser. Hvis du hver dag tar deg tid til å bruke noen minutter på å reflektere over hva du er takknemlig for, har det positive ringvirkninger på mange områder. F.eks. din helse, følelser, ditt sosiale liv, din karriere og ikke minst din personlighet. Forskning viser at hvis du er takknemlig er du mer optimistisk, har mer selvtillit, er mindre materialistisk, mindre selvsentrert og mer åndelig. Og dette er jo gode ting å ha med seg i hverdagen. Takknemlighet gjør at man produserer mer serotonin og dopamin i hjernen. Disse gjør at man føler seg gladere, mer tilfreds og føler velbehag. Kanskje det ikke var uten grunn at vår profet ba oss ha ekstra fokus på takknemlighet for noen måneder siden.
I arbeidslivet sier man at det følger mye ansvar med å være en leder. Og det gjør det, i hvert fall hvis man er leder for mange personer. Det ansvaret innebærer faglig utvikling selvfølgelig, men også å sørge for at medarbeiderne blir sett og hørt, det å gi trygghet, hjelpe medarbeidere til å sette seg mål og være bevisst på hvordan man snakker til seg selv, såkalt selvsnakk. Det er ledernes oppgave. Så tar vi med oss dette ut fra arbeidslivet og over i vårt private liv. Hvem er din leder her? Jo, det er deg selv. Du har ansvar for hvordan du snakker til deg selv. Du har ansvar for din utvikling. Du kan påvirke de rundt deg og du kan bli påvirket. Men det er du som bestemmer i ditt liv. Du må være bevisst på hvordan du leder ditt liv. Det sier seg gjerne selv, men hvis man er gift er det selvfølgelig viktig å snakke sammen, at man beveger seg mot de samme målene. Og det er vanskelig hvis man ikke har en god dialog.
Og igjen vil jeg bare minne om at materialistiske ting ikke bringer glede. Glede er knyttet til mellom-menneskelige relasjoner.
I Matteus i Det nye testamente kan vi lese at alt vi vil at mennesket skal gjøre mot oss, skal vi gjøre mot dem. Du kan gjerne kalle meg naiv, men jeg tror det er mye sant i dette. I praksis betyr dette for meg at hvis jeg ønsker å ha mer kontakt med mine omsorgssøstre, tror jeg at jeg først skal spørre meg selv om jeg har mye kontakt med de jeg er omsorgssøster for. Hvis jeg ikke har det, så tror jeg det er plassen å begynne endringen. Hvis jeg ønsker å bli tilsnakket på en respektfull måte, må jeg snakke respektfullt med andre. Hvis jeg ønsker at det jeg sier i fortrolighet skal forbli hos vedkommende må jeg også holde for meg selv det som blir delt med meg i fortrolighet.
I min ungdom kom Michael Jackson med en sang som jeg alltid har likt. Der synger han om at hvis man ønsker at verden skal bli en bedre plass må man begynne med mannen i speilet. Det er den man ser i speilet som må forandre seg. Og det tror jeg han har helt rett i. Vi kan ikke forandre andre, vi kan forandre oss selv. Vi kan være et eksempel for de rundt oss. Vi kan være den personen som bryr seg om andre, som får andre til å føle godt når de er rundt oss.
Vi kan være det lyset som et medmenneske trenger, det koster ikke penger. Det betyr at vi må bruke våre øyne og ører, vi må bry oss om hverandre. Tørre å rekke ut en hånd og ha mot til å ta imot hånden som tilbys.